Might & Magic: Clash of Heroes

Jeg skal ikke på ingen måte påstå at jeg er kjent med Might & Magic-serien i utstrakt grad. Jeg vet at jeg var to år når det første spillet kom ut, og siden da har det kommet ut en rekke spill, samt en drøss spin-offs. Jeg har dog fått inntrykk av at Might & Magic: Clash of Heroes er et ganske anderledes spill i forhold til resten av franchisen, noe som antagelig virker til spillets fordel. Dessuten er man ikke avhengig av å ha noen som helst form for erfaring med tidligere titler for å nyte spillet fullt ut.

Egentlig er Ashan et trivelig sted, men ved bestemte måneformørkelser blir veggene til Sheogh - demonverdenen - svekket, og da ser gjerne en flokk demoner sitt stikk til å bryte ut. Men denne gangen har demonene andre planer enn å bare skape kaos, de skal ha tak i The Blade of Binding, det eneste våpnet de allierte har mot demonene. Jeg trenger vel ikke si at du må finne dette våpenet før demonene, og det er der våre fem helter kommer inn i bildet. De er alle kastet inn i kampen, og kjemper for at det gode skal vinne atter en gang - men alle er blandet inn i kaoset på hver sin måte, slik at man ikke får presentert den samme historien fem ganger på rad.

Ashan og dens innbyggere presenteres i 2D. Selv om dette kan høres ut som en ulempe, er det på ingen måte det. Grafikken er vakker, detaljert og fargerik, mens animasjonene spillet byr på fullfører stilen. Når man utforsker Ashan på egenhånd, må man bevege seg på sirkler som er knyttet sammen med en sti. Dermed er man sterkt begrenset til stien som allerede er definert - likevel føles det ikke som om man blir tvunget rundt i spillet: Man har fortsatt muligheten til å avdekke skjulte områder og hemmeligheter. Av og til kjemper man mot fiender man ser på kartet - mens andre ganger spretter de frem og overrasker en.

Kampene starter med at man ser slagmarka strekt utover begge skjermene. Fiendtlige soldater ramler ned på den øverste skjermen fordelt på åtte kolonner. Din hær befolker den nederste skjermen på den samme tilfeldige måten. Man kan kontrollere hæren sin med både stylusen og styrekrysset. Begge deler er intuitivt og fungerer meget bra. Man kan fjerne enkeltenheter eller man kan flytte på dem. Det er kun den enheten lengst ned mot bunnen av skjermen som kan flyttes på. Målet varier avhengig av taktikken man velger å bruke. Ønsker man å angripe, plasserer man tre likefargede soldater i en kolonne. De vil deretter få et tall par tall på seg, der det ene indikerer hvor mange turer det er til angrepet initieres, og det andre indikerer hvilken styrke angrepet vil ha. Når angripet kjøres i gang er målet å nå motstatt side av slagmarken, slik at man kan dele ut litt smerte til den du egentlig slåss med. For å sette opp forsvar, trenger du bare å plassere tre likefargede soldater på rad. De vil da omforme seg til en vegg som plasserer seg helt mot midten av slagmarken, slik at fienden må gjennom forsvarslinjene dine før han kan angripe enhetene dine og til slutt deg.

Konseptet kan være litt vrient å få grep på i starten - men det tar ikke så veldig mange kampene før man skjønner hvordan det hele henger sammen. Kampene kan bli litt lange, spesielt når de kraftige enhetene gjerne trenger å vente i fem og seks turer eller runder før de angriper. Likevel er det hele tiden kult og interessant. Man blir belønnet med erfaringspoeng etter å ha vunnet en kamp, og man kan utvide porteføljen av soldater med både Elite- og Champion-enheter. De større og sterkere enhetene kan dø i kamp - så her bør man følge litt med. Det kan være kostbart å "fylle opp" hæren med ekstraordinære enheter igjen. I tillegg til dette kan man utruste helten med gjenstander som gir fordeler i kampene.

Kampene handler ikke bare om å gi motstanderen på den andre siden av slagmarka skikkelig bank. Ofte introduseres variasjoner som at du må treffe en bestemt boss-karakter, eller at du må unngå å treffe en vennligsinnet karakter som beveger seg mer eller mindre tilfeldig rundt på slagmarka. Variasjonene er mange og gjør at kampene ikke blir ensformige. Dessuten er det store variasjoner mellom de forskjellige folkeslagene. Alver er svake, men raske. Menneskene er sterke i forsvar. Og etter hvert som historien utvikler seg må man endre taktikk for å fortsette å vinne kampene.

Jeg må også nevne musikken Might & Magic: Clash of Heroes byr på. Det er sjeldent jeg har hørt såpass god og stemningsskapende musikk på et spill til den toskjermede konsollen. Jeg fascineres og trollbindes av tonene som treffer meg når jeg gyver løs på en boss eller beveger meg i et dødt landskap.

Når man begynner å bli litt vant til den magiske verdenen, så legger man merke til et par ting som til tider kan by på irritasjon. For det første kan man ikke se på en figur hvilket nivå han er på. Dermed kan man risikere å kaste seg hodestups ut i kamper med fiender både fire og fem nivåer over en selv. Da kan kampene bli i overkant hårete og om man taper ressurser eller eliteenheter, er det kjipt.

Det andre elementet er at kampene er veldig avhengig av soldatene du blir tildelt. Her blandes det inn et element av flaks; er du uheldig i en runde kan du bli sittende med for mange kraftige enheter som tar mye av plassen på slagmarka. Og selv om man kan fjerne dem, vil dette være det samme som å la dem dø - og det koster. Om man ikke får satt i gang enten angrep eller forsvar ganske raskt kan man fort kjempe en tapende kamp.

Men alt i alt er dette et virkelig solid rollespill som man fint kan drasse med seg overalt. Det er kanskje uheldig å sette i gang en kamp på korte bussturer - jeg har gått glipp av busstoppet mitt et par ganger på denne måten. Så man bør kanskje være varsom med hvor man velger å sette i gang en omgang - ikke alle situasjoner er like egnet til lange kamper mellom alver og demoner.

Uansett, her får du underholdning i 30-50 timer, og kanskje enda mer når du finner ut at du kan spille med kamerater trådløst. Might & Magic: Clash of Heroes er et spill du trygt kan bruke penger på om du har sansen for rollespill. Flott grafikk, med nydelig komponert musikk og en underholdende historie blandet med svært vanedannende spillbarhet er rett og slett en vinner-kombo.