Jeg har drømt om dette spillet i et tiår. Jeg ville ha en actionperle. En sandkasse fylt til randen med godbiter. Et opplegg som dunster av Grand Theft Auto, bare med enda mer historiefokus. Et større trykk på filmatisk fremvisning. I drømmeland var jeg omringet av marineblå 50-tallskostymer, brylkrem, formiddagswhiskey og frekke Buicks med hvite sider. Jeg ville være gangster på Rat Pack-tiden, da Francis Albert Sinatra herjet i Las Vegas og mobiltelefoner, LCD-skjermer og empati var fremmedord.

Dette spillet ligger på pulten min nå. En liten lykkepille i diskformat. Mafia II innfrir nemlig alle forventninger. Det lever så til de grader opp til de skyhøye kravene, og serverer en Chet Baker-lignende reise gjennom vakre byer, vakre damer og blankpolerte våpen. Det føles godt å være tilbake.

Men det betyr ikke at livet etter gjennomføring er fryden og gammen. Mafia II har nemlig etterlatt et hull i sjela mi. Savnet er usammenlignbart. Suget etter en oppfølger er altomsluttende. Jeg savner Vito, Joe og Henry. 2K Czech mente alvor da de snakket om de menneskelige, troverdige figurene alle kunne relatere seg til. Mafia II er det mest filmatiske actionspillet jeg noensinne har prøvd meg på, og er en spilljuvel av de sjeldne.

Hovedfigur Vito velger å ta kontroll over sin egen skjebne. Denne karen er lei av krig, død og ødeleggelse etter to år i kamp mot Mussolinis tropper, men han trenger penger. Raskt. Det tar ikke lange tiden før han ruller inn på bandittarenaen igjen, og før han vet ordet av det har han tjent flere penger på tre måneder enn hans avdøde far noen gang gjorde. Men det er selvfølgelig her sømmene begynner å rakne. Lojalitet blir satt på prøve, og vennskapsbånd blir slitt fra hverandre. Vito blir kjent med baksiden av gangstermedaljen.

Vår mann faller heldigvis ikke inn i den stereotype antihelt-rollen. Vito er omtenksom, ansvarlig og sjenerøs, mens han blir drevet av sin egen forpliktelse om å nå sitt maksimale potensial uten å bli dynget ned i gjeld. Humoren fra det første spillet er visket fra vindusrutene, og jakten på lykke og fremgang er voldsom og brutal. 2K Czech har designet solrike kulisser malt i en 50-tallsidyll, der de mørke kapitlene er så kullsorte at selveste Riddick ville rykket tilbake. Mafia II er massivt og tankevekkende, spennende og stilistisk.

Det enkleste ville vært å definere Mafia II som en GTA-klone uten substans. Et 13 timer langt eventyr uten flerspillerdel burde egentlig se seg slått av Rockstars kritikerhyllede gangsterepos. Mafia II risikerte å bli kjent som en amerikansk veggpryd, der den perfekt designede 50-tallsbyen var det eneste av verdi. Men det er så mye mer å hente. Så utrolig mye mer enn brylkrem og tett sigarettrøyk.

Daniel Vavra, manusforfatter og konseptsjef for utviklingen av studioets svindyre oppfølger, har snakket høyt og lavt om hvor vanskelig det er å skape figurer med hjerte, hjerne og dybde i spillformat. I Mafia II lykkes han med bravør. Etter noen timer har jeg en genuin omsorg for Vito, som den joviale gangster-avataren han er. Hans karismatiske og naive kumpan Joe blir vår bestevenn, og er blant de få vi stoler på i Empire Bay. Deres forhold blir en viktig del av den historiemessige utviklingen.

Mafia II begynner forsiktig. Tentativt. Et barslagsmål her, en bilulykke der. Vito får en myk start på sin karriere som gigantskurk, og strukturelt sett gjør 2K Czech rett i å øke historiefokuset. Hver eneste mellomsekvens føles som en drøm. Regien er sylskarp, og går Uncharted 2 en høy gang. Stemmespillet er genialt, og dialogen er perfekt skrevet og levert. Scorsese ville blitt grønn av misunnelse.

Etter et par timer i mafiafamiliens blodpøler slår Vito og Joe til på en storjobb. Mye står på spill, og spiller de kortene sine riktig kan de få innpass i familien. La Familia. Og det er her Mafia II eskalerer. 2K Czech åpner en spillverden stappet til bristepunktet med omfattende oppdrag. En bombe skal for eksempel plasseres i et konferanserom, for så å bli utløst fra skyskraperens tak. Et torturkammer forkledd som et slakteri skal brennes ned, og en bar må ødelegges for å få den rivaliserende gjengen til å skjønne tegninga.

Det er beintøft, spennende og utfordrende. Fra et spillmekanisk perspektiv er Mafia II perfekt, utstyrt med en kontroll som setter både GTA IV, Just Cause 2 og Red Dead Redemption i skammekroken. Skyteduellene er problemfrie og spennende, dekningssystemet er fantastisk i sin banale enkelhet og bilfysikken etterlater en svevende følelse. I både Grand Theft Auto IV og Just Cause 2 har hovedfiguren en nervøs fleng i bevegelsesmønsteret, som kombinert med en småskjelven revolverarm legger opp til storslagne skytestrider. I alle fall når man har vent seg til kontrollen.

Du trenger ikke hjelp til å navigere Vito på best mulig måte gjennom spillets skyteomganger, da man føler seg bekvem med både bevegelsesmønsteret, siktingen og knappeoppsettet momentant. Når du kaster deg mellom brennende ølfat i et bryggeri føler du deg rett og slett uovertruffen. Helmaks.

Som ovennevnt er bilfysikken like elegant utført som spillkontrollen er med Vito til fots. Det føles avsindig godt å gjøre Empire Bays gater farlige med tre tonn massivt jern. Lettkjørt og smidig . Det beste er å gå til menyen og sette bilens oppførsel til "simulation", da det er her du virkelig får smake på bilfysikkens eleganse.

Med Vito i en nyervervet kabriolet, vinden i håret og seks ultramaniske politibiler i hælene er Mafia II på sitt beste. En jamrende Billy Holiday forklarer kjærlighetens skyggesider på radioen, mens purken har hengt seg gjennom rutene for å akkompagnere meg med steingale skytesekvenser. Jeg svarer med å slenge cabben rundt hjørnet, der jeg møter en ekstrembred asfaltflate mens snuten kræsjer med en meieribil.

Samme følelse får jeg av å oppleve Vitos hverdag. Her slakker vi i en nyinnkjøpt villa, lesker oss med drinker og spiser skinkesmørbrød mens vi venter på en telefon fra Joe. Når Joe ringer er det full harnisk, og vi fyker til byens rådhus for å stjele en haug med verdifulle varer. Med det bytter Mafia II kulisser på heltenivå, og går fra å være en solbadet actionkavalkade til å bli et stilistisk stealth 'em up.

Oppdragene har røtter i forgjengeren, og har nok lånt et triks eller to fra Grand Theft Auto. Jo da, vi mangler Gay Tonys fallskjermhopping, men til gjengjeld får vi en spennende og troverdig historie om vennskap og lojalitet, som gjør Mafia II til en aldri så liten kronjuvel.

Alt er nemlig innpakket i en utrolig vakker grafikk, designet med samme gjennomgående følelse av håp og tiltro som svøpte over USA etter krigens slutt. Idet jeg krysser Brewer Street i bydelen Little Italy i en nystjålet kabriolet kjenner jeg lykkerusen overvinne meg. Det trumfes bare av det kommende oppdraget i en kinarestaurant, der jeg blir tvunget til å skyte meg gjennom spisestedet for å finne ut hvem av Triade-gangsterne som er FBI-informant.

Byen bruser over av liv. Menneskene som passerer meg langs gatene fremstår faktisk som tenkende vesener fremfor sporadisk plasserte og hurtigsnekrede hønsehoder. Mafia II går av stabelen i 1945, og Empire Bay slumrer under et glitrende snøteppe. Andre verdenskrig går mot slutten, og økonomien på hjemmeplan er alt annet enn bra. Det har satt sine spor. Vitos gamle strøk har falt innenfor byens slumdistrikt, og alle omgivelsene minner deg om krigen som foregår i Europa. På radioen snakker overdrevent joviale verter om forsvarets behov for donasjoner til krigsmateriale, mens de rundt deg bekymrer seg for vanskelighetene i Tyskland, Frankrike, Russland og Italia.

Figurene er også svært velgjorte. De er kult animerte, og boltrer seg i et lyssystem som setter de fleste andre actionspill til PC i sytehjørnet. Når solen står i zenit og bydelen Little Italy (der Vito bor i første halvdel av spillet) drukner i solsteika er Mafia II så pent at jeg får lyst til å gråte. Atmosfæren er briljant, og illusjonen av at du som spiller kan bevege deg fritt i 50-tallets USA fungerer så til de grader.

Likevel skal det sies at en del teksturbekymringer drar ned den i utgangspunktet feilfrie grafikken. Til å begynne med er ikke teksturene i Mafia II av samme skyhøye oppløsning som PC-versjonen av Grand Theft Auto IV, og på noen steder flimrer det til og med. Men totalt sett er PC-versjonen av Mafia II utrolig velpolert, med silkemyk skjermoppdatering og ultrastabil funksjonalitet. Med et moderne Nvidia-kort får man tilgang til den PhysX-baserte funksjonen i PC-spillet, som muliggjør mye mer avansert fysikk i form av svaiende klær og betongpuss som spruter ut av veggene mens Vito tar av med sin Tommy Gun.

Om jeg ville kunne jeg straffet Mafia II for noen svakheter. Ja, det er for kort, og ja, det har ikke store omspillingsverdien og ja, noen ganger blir kjørestrekkene i overkant lange. Samtidig er det fantastisk godt fortalt. Det er spennende, fascinerende, variert, urovekkende, avsindig nydelig og et atmosfærisk mesterverk. Om du er installert med en god data er dette et selvskrevent kjøp.

(OBS! Dette er anmeldelsen av PC-versjonen av Mafia II. Vi kommer til å karaktersette konsollutgavene separat, selv om vi markerte trykkanmeldelsen av spillet med multiformat i august-nummeret.)