I februar tok David Cage oss med på en interaktiv reise av dimensjoner, og stadfestet virkelig at også spill kan få den med hardest skall til å slippe en tåre eller to. I løpet av jakten på Origami-morderen trykket han på alle følelsestangentene, og lot oss kjenne genuin glede, sorg og aggresjon på kroppen. Det var en fortreffelig reise, fylt med figurer der deres skavanker og styrker utgjorde hvem de var og hvilke valg de ville ta. Vi fungerte nesten som konsekvensanalytikere. Figurene var våre marionetter, og det viktigste vi gjorde var å trekke i en av trådene for så å se handlingen utspille seg på skjermen. Sjelden har det vært så engasjerende å trykke på knapper.
Dette er et halvt år siden. Nå har Quantic Dream tatt steget til neste nivå, og bestemt seg for å lage samme spill med Move-støtte. Det har ikke skortet på verken bekymringer eller gledeshyl siden annonseringen, og selv har jeg tilhørt skaren som ikke var kjempebegeistret for tillegget. For det første var jeg redd for at fysiske bevegelser skulle ødelegge for innlevelsen, da livet som "tilskuer" til deres liv allerede var utsøkt. For det andre var jeg ikke helt sikker på responsen fra kontroller til spill, og krysset fingrene for at vi fikk slippe overdrevne fysiske bevegelser for å la kameraet registrere det. Jeg fryktet at tillegget ville ødelegge den unike dramatikken, fremfor å fremheve den. Der tok jeg feil.
Jo da, tilvenningsfasen er både lengre og mer knotete med Move enn med håndkontrolleren. Det tar tid å innfinne seg med de ulike grepene, og i begynnelsen var det like tungvint som jeg først antok. Jeg prøvde å åpne en bildør fire ganger før jeg endelig fikk det til, og lot et par regler slynge seg gjennom leppa samtidig. Det skal jo ikke være så forbaska vanskelig å åpne en bildør. Reaksjonen var den samme når kontrolleren føk en centimeter feil vei, ettersom jeg da endte opp med et helt annet valg enn det jeg ville ha i utgangspunktet. Irriterende. Veldig, veldig irriterende.
Men etter en stund falt alle bitene på plass. Kontrollsystemet falt meg plutselig veldig naturlig, og lot meg bli enda mer involvert enn jeg var i utgangspunktet. For å åpne en dør kunne jeg dytte kontrollen fremover, og det føltes veldig befriende å slippe de statiske knappetrykkene. Et svøp til siden lar deg plukke opp noe, og solbrillene flekker du av ved å føre kontrolleren mot fjeset. Jeg faller inn i deres verden med økt engasjement og større virkelighetsfølelse.
Grunnen til dette er selvfølgelig hvor mye enklere det er å gjøre feil. Som nevnt er det fort gjort å slenge kontrolleren litt for mye til siden, og i Heavy Rain ender lite gjennomtenkte valg ofte med fatale konsekvenser. Tidligere kunne du trykke på en knapp og la handlingen som fulgte utspille seg, uten å ha større problemer med det. Du trenger tross alt bare å trykke på en knapp. Med Move må du være desto mer presis for å unngå å havne på feil side av grøfta, og det tilføyer en høyere grad av innlevelse. Heavy Rain baserer seg som kjent på konsekvensen av dine handlinger, og du vil absolutt ikke la skjebnen din bestemmes av en kontrollglipp. Du må faktisk følge med, og til tider føles det mer som at du bor på den andre siden av skjermen.
Som før får du beskjed om hva du kan gjøre og hvilke alternativer du står overfor før du utfører handlingen. Og godt er det, i og med at fallgruven er såpass mye større. De som allerede har prøvd seg på Heavy Rain vet hvor selvbevisst man blir med en gang figuren viser ekte følelser, og så fort man har nådd dette punktet, er det desto mer involverende å bruke tryllestaven.
Likevel er ikke Heavy Rain Move Edition feilfritt. Noen ganger tar det litt tid og noen forsøk før kameraet fanger bevegelsene dine, som fører til de forhatte overdrevne bevegelsene jeg nevnte innledningsvis. Den fordømte bildøra gir meg fremdeles mareritt. Heldigvis er ikke dette en feil du finner flere steder i spillet, da Quantic Dream treffer akkordene mye oftere enn de råker på unotene.
Alt i alt er det samme versjon vi fikk servert i februar med en aldri så liten bonus. De lar originalhistorien stå uforandret, og stoler på at Move gir oss en ny spillopplevelse. Jo da, det øker innlevelsen, men det gir oss ikke samme følelse som å spille gjennom Heavy Rain for første gang. Så friskt er det ikke. Men det forbedrer fremfor å ødelegge - noe som er det viktigste.
Med i pakken følger også Taxidermist-utvidelsen, tre nye temaer, hele soundtracken og ni bakomvideoer.