Majin and the Forsaken Kingdom

Svart senker natten seg i stall og stue. Solen har gått sin vei, og det er tid for å besøke Jon Blund. Tannpussen med Flode er unnagjort, og jeg hopper forventningsfullt inn i min slitne Turtles-pyjamas. Det er klart for eventyrstund. Med en sitrende spenning i kroppen smyger jeg meg under dyna, henter frem kveldens sengelektyre, trykker "play" og lener meg godt tilbake med et tilfreds smil om munnen. Sakte, men sikkert synker jeg inn i en annen dimensjon. Det er tid for Majin and the Forsaken Kingdom.

Du befinner deg i skoene, eller rettere sagt sandalene, til en ung herremann ved navn Tepeu. Det vil si, denne unge tjuvradden er i utgangspunktet navnløs, men etter å ha løslatt Teotl, en såkalt Majin, og dannet en spirende allianse med denne, blir dette ditt nye jeg. Sammen danner Tepeu og Teotl en sjeldent eventyrlig og dynamisk duo. Tepeu er en slu, listig, lett og akrobatisk tyv, mens Teotl er hans totale motstykke. En herlig kreasjon som enklest kan karakteriseres som et underbitt troll med en klumsete naivitet tatt rett ut av barnehagen. Legg til et ordforråd tynnere enn den jevne norske students lommebok, rørt sammen med en optimisme vi sjelden finner hos personer uten kromosomfeil, og du har oppskriften for en riktig koselig eventyropplevelse.

Helt i tråd med eventyrsjangeren males spillets personligheter i svart og hvitt. Her finnes det ingen gråsoner, ingen fargenyanser. På den ene siden finner vi vår uredde og lystige duo, sammen med en skokk av snakkende dyr. Hvite riddere i en eventyrlig kamp mot ondskap og undertrykkelse. En ondskap personifisert av svartdekte, dryppende vesen i mangfoldige former og varianter.

Majin and the Forsaken Kingdom består av to elementer. Den ene delen av spillet består av ulike puzzles og gåter som må løses for å komme videre. Dette er typiske plattformutfordringer hvor målet som oftest er og nå frem til en spak som kan låse opp porter til nye områder. Oppgavene er både kreative og varierte, og er i mine øyne spillets høydepunkt. Game Republic har gjort et grundig arbeid på dette området. Det føles behagelig å kunne senke tempoet og reflektere over de ulike hjernevriderne i ro og mak. Ved å kombinere Tepeus lette akrobatikk og Teotls brutale styrke med elementer fra omgivelsene, er det meste overkommelig.

Den andre bestanddelen er de actionpregede slåsskampene. Som Tepeu har du ikke mye slagkraft å slå i bordet med, men med en trofast kjempe ved din side, klar til å lystre hver minste ordre, får selv de ondeste av de onde problemer. Nøkkelordet er samarbeid. Selv om det er din mosekledde venn som besitter musklene, er dere avhengig av effektive kombinasjonsangrep for å virkelig gjøre skade på de svartkledde ulumskhetene som har overtatt makten i kongeriket.

Selv om din følgesvenn er sterk som et lokomotiv, er han ikke i nærheten av sin tidligere storhet. Før fangenskapet kunne han hamle opp med hele NSB på en vanlig dag. Ved å fore Majin med forvokste fruktklaser som man finner rundt omkring på brettene, kommer musklene gradvis tilbake. Gjennom de ulike slåsskampene blir også Tepeu sterkere, samtidig som duoen knytter tettere vennskapsbånd. Dette gjør igjen at dere kan gjennomføre sterkere og mer spektakulære kombinasjonsangrep. Denne merkbare fremgangen og progresjonsfølelsen underveis gjør spillet stadig vanskeligere å legge fra seg.

Historien i spillet blir fortalt i en eventyrlig setting som sender deg inn i en verden hentet rett ut fra H.C. Andersen, brødrene Grimm og Asbjørnsen & Moes univers. Det gode mot det onde, troll og snakkende dyr legger grunnlaget for en kjærkommen, varm spillopplevelse. Historien er i seg selv ikke spesielt sterk eller nyskapende, men den blir formidlet gjennom vakre, stemningsfylte filmsekvenser som forsterker inntrykket betraktelig. Det er nettopp derfor det er så ulidelig skuffende at stemmeskuespillet er mer eller mindre katastrofalt dårlig. Altfor ofte gjennomføres dialogene med en total mangel på innlevelse. Skamløs, monoton høytlesning fra et manus ødelegger på mange måter for totalopplevelsen.

Majin and the Forsaken Kingdom er uten tvil en riktig god, varm og koselig spillopplevelse. Jeg smilte meg gjennom store deler av historien, men det er ikke til å legge skjul på at plattformutfordringene fungerer langt bedre enn kampene mot ondskapen. Alt er satt i en eventyrlig stemning, men små mangler underveis gjør at spillet ikke trollbinder meg fullstendig.