Et nytt spillkonsept ble skapt, og per i dag finnes det flere millioner brukerskapte Little Big Panet-brett, som deles og spilles i tur og orden av et helt nettverk med Playstation 3-spillere. Det er ikke rart at forventningene til Little Big Planet 2 er høye.

Og nå, etter drøye to år med utvikling, er den sjarmerende lille tøydukken Sackboy og vennene hans tilbake i en mer tempo-og actionpreget oppfølger. Little Big Planet 2 lanseres riktignok ikke med det samme gjennomslaget som forgjengeren, men det ville det heller ikke vært rettferdig å forvente ettersom konseptet den gang var såpass revolusjonerende. Det vi får servert i Little Big Planet 2 er heller en vellykket videreføring av spillserien og et mer avansert verktøy til å skape egne brett.

Den første nyheten i Little Big Planet 2 er integrering av historie gjennom kampanjedelen av spillet. Jeg kan ikke påstå at det var noe stort savn i forgjengeren, selv om en eller annen sammenheng mellom brettene hadde vært å foretrekke. I denne omgang har derimot Media Molecule skrevet et handlingsforløp hvor en ondsinnet romstøvsuger leder en ondsinnet horde mot hobbyuniversets allianse, naturligvis ledet hen av Sackboy og venner. Underveis i historien blir man geleidet videre av alliansens høvding, Larry DaVinci, foruten å møte på en rekke mer eller mindre snurrige personligheter.

Selv om jeg liker tull og tøys blir det dessverre i overkant av det når Media Molecule prøver seg, såpass mye at den heller føles unødvendig. De største historiesekvensene er stemmelagt, hvilket er bra og fint, men frustrasjonen av å klikke seg gjennom tekstbokser er overhengende. Takket være det kaotiske designet blir alle pipestemmene og lydene en salig kakofoni som snarere gjør opplevelsen mer rotete enn den allerede er fra før.

Å gi oss en historiemessig kontekst i Little Big Planet fungerer rett og slett mot sin hensikt, i og med at hele grunntanken er å lage en overflod av tilfeldige kreative krumspring. Her finnes ingen bakgrunnshistorie, ingen forklaringer, ingen motivasjon - vi leker med dokker i et fiffig konstruert dokkehus, vi er ikke på en reise for å redde verden. Spesielt ikke når figurene er like endimensjonale som materialet de er laget av.

At Media Molecule gjør et forsøk er likevel ingen grunn til tung kritikk. Det er ikke historien vi spiller Little Big Planet 2 for, det er de underlige plattformgåtene og den fantasirike utformingen av brettene. Her har Sackboy unektelig tatt steget videre fra forrige spill: med nytt utstyr i form av forskjellige våpen og kjøretøy blir det en langt mer actionpreget opplevelse vi får utforske.

Kombinasjonen hodekanon og ammunisjon i form av kaker har for eksempel gitt utgangpunkt til et brett der man bruker disse til å senke porter, lage broer og ødelegge fiender. Står man overfor en oppreist bro blir man nødt til å plassere en kake på undersiden av broen, hvorpå kaken klistrer seg fast til undersiden og lar tyngdekraften gjøre jobben med å trekke broen ned for passering. Denne typen komisk logikk er gjennomgående.

Actionelementet kommer først inn når man svinger seg gjennom flammende juv med den nye gripekroken, blir slynget gjennom luften mot et roterende gripehjul og må skyte seg videre opp mot neste plattform. Med flere spillere og muligheten til å gripe fatt i hverandre på avstand blir kravet til timing enda større enn om man spiller solo. Fysikkmotoren som ligger til bunns gjør at ethvert hopp og enhver vending faller naturlig, inkludert alle feilgrepene som helt sikkert kommer til å inntreffe. Det er få spill til Playstation 3 hvor man får såpass mye glede av å spille flere på samme skjerm, eller hvor ulykker i form av dødsfall ender opp med å resultere i barnslig latter.

Utfordringen ved å anmelde et slikt spill som dette, dukker først opp når man skal beskrive skaperdelen. Jeg kan nesten ikke si «et slikt spill som dette». Little Big Planet er noe helt for seg selv.

Muligheten til å manipulere brettene i kampanjedelen forholder seg til klistremerker og pynting av Sackboy, men når man beveger seg ut i skapelsens farvann blir mulighetene nærmest overveldende. Hvis du fikk hodepine av innredningsmulighetene i The Sims, vil brettdesigneren i Little Big Planet 2 drive deg til det rene vannvidd. Først og fremst foregår alt i henhold til fysikkens lover, men det virkelige spillerommet ligger i alle de ymse mekanismene til disposisjon. Her kan man tilpasse kameravinkler, legge inn kontekstsensitive lyder, justere virkeradiusen på disse, pusle med vekt, tetthet og bevegelsesmønster. Man blir svimmel av mindre.

Skulle jeg lagt ut om alle verktøyene og fininstillingene spilleren har frihet til å leke med, ville denne anmeldelsen gjort seg godt mellom to permer i et bibliotek. Istedenfor skal jeg prøve å fatte i korthet hva de viktigste nyhetene innebærer, da skaperdelen - enten man vil det eller ei - fortsatt utgjør essensen i Little Big Planet. Med Creatinator, Sackbots, Moviecam og Controlinator har brettdesigneren gått fra å være allerede ruvende innfløkt til en fjellkjede av muligheter.

Moviecam lar deg fange filmklipp innad i spillet, sette opp scener og tilpasse med kommandoer, Creatinator innbefatter alt direkte anvendelig utstyr (gripehaken, hodekanonen, kastearmen), Sackbots lar deg programmere figurer helt ned til grader av intelligens, og Controlinator - vel, det er et kapittel for seg selv. Rent konkret lar den spilleren inkorporere sitt eget kontrollsystem i absolutt alle objekter, slik at man for eksempel kan lage sine egne arkadespill.

Lager du et romskip? Legg inn et kontrolloppsett på romskipet, les inn bevegelser på fiender, del opp spilløkten med sekvensinndeleren for lineær progresjon mellom nivåer og du ender muligens opp med en nyversjon av Space Invaders. Da jeg skrev om forgjengeren brukte jeg uttrykket «kun fantasien setter grenser», men nå må jeg isåfall arrestere meg selv: ikke engang fantasien setter grenser. Little Big Planet 2 er, om mulig, grenseløst. Punktum.

Med det sagt har jeg ikke engang gått inn på skaperdelens mer intrikate nyanser. Jeg velger heller å påpeke at Little Big Planet var banebrytende på mer enn ett vis. Nettsamfunnet innad lot oss dele alt av selvskapt innhold med hvermannsen, rangere innholdet, legge igjen kommentarer og laste ned brettene til egen harddisk. For ikke å nevne at man kan spille disse brettene med tre andre deltakere over nett. Og få tilgang på alle de brukerskapte brettene fra eneren.

Little Big Planet 2 er en brønn av et spill. Etter forgjengeren har bakoversveisen såvidt rukket å legge seg før den på ny kryper i retning nakken, litt bekymret for alt som foregår i høyre hjernehalvdel. Med de nye verktøyene tas mulighetene enda et steg videre, og med seg har de en sterk oppfordring til å lage individuelle småspill utenfor plattformsjangerens rammer.

Kampanjedelen har i tillegg blitt langt mer fartsfylt og actionfylt enn tidligere, med større variasjon mellom hvert nivå. Historien kunne på sin side vært vraket, da den utsetter moroa snarere enn å gi noen som helst motivasjon til å fortsette. Motivasjonen ligger jo allerede innbakt i de finurlig oppstyltede omgivelsene og fysikkgåtene - for det er her Little Big Planet 2 regjerer, være det i regi av deg selv eller spillskaper Media Molecule. Spillåret 2011 har startet med et brak.

Merk: Little Big Planet 2 medfølger Move-spillet Sackboy's Prehistoric Moves. Sistnevnte ligger også til kjøp på Playstation Network.