"You better fucking love this you fuckers, otherwise you'll be playing military shooters for the next 20 years."
Epic Games-sjef Cliff Bleszinski har nettopp kikket innom testrommet for Bulletstorm og leverer en oneliner. Og man kan ikke annet enn å støtte ham i utsagnet. I et marked så fokusert på realistisk krigføring og aktuelle konfliktsoner er det velkomment med et mindre anspent, urealistisk alternativ.
Det krever likevel mer enn et sprøtt konsept for å lage et bra actionspill. Heldigvis innfrir Bulletstorm på mer eller mindre alle punkter.
En eller annen gang på det glade 2500-tall blir rompiraten Grayson Hunt (deg) og cyborgkompisen hans Ishi Sato sparket fra den hemmelige troppen Dead Echo, en gruppe hvis funksjon er å forsvare Confederation of Planets. Denne konføderasjonen styres av spillets skurk, Serrano. 10 år etter å ha blitt forrådt av denne styggingen, krasjlander Hunt og Sato på planeten Stygia: en verden der alt fra bevæpnede mutanter til utakknemlige pelargoniaer løper amok. Sammen med Trishka Novak, spillets Kill Bill-brud og femme fatale, blir de nødt til å overleve planeten.
Ikke at historien spiller noen rolle overhodet, alt er selvfølgelig bare en unnskyldning for å plassere millioner av kuler i skallen på drapsglade mutanter. Det går ikke mange minutter av introduksjonen før du er fullt sysselsatt med å holde deg i live, og - for å komme til spillets rosinpølse - dreper mutanter på så kreativt vis som mulig.
Konseptet staves Skillshots, et spilloppsett som innebærer at du tjener poeng ved å variere drapsmetodene dine konstant. Å pumpe et monster fullt av bly med det vanlige automatvåpenet bringer deg selvfølgelig videre i spillet, men erverver deg kun 10 fattige Skill-poeng. Fang inn samme fiende med plasmapisken, spark ham et par ti meter gjennom luften i sakte kino og peil inn et hodeskudd - og belønningen blir hakket større. Poengene brukes deretter til å kjøpe oppgraderinger og nye våpen.
Til og med gamle denne grip-spark-skyt-kombinasjonen blir raskt en standardmanøver, slik at du heller velger å justere sparkene dine i retning en knivskarp kaktus. For eksempel. Opp på skjermen får man således beskjeden "PRICKED", en beskjed som sadistisk nok vekker til live et litt skjevt smil. Kampene er fantastisk brutale, gjennomtenkte og ikke minst, varierte.
Alle 131 Skillshots har tøysete og brutale navn som Gag Reflex (skyt noen i halsen) eller Rear Entry (trengs det noen forklaring?). Man Eaters, en kjøttetende plante med nok jekselkraft til å tygge i filler et helikopter, møter sitt endelikt på komisk vis når jeg slenger en eksplosiv tønne rett foran snuten på den. Planten forveksler tønnen med mat, slurper den i seg med en Yoshi-liknende tunge og spres utover stedet på makabert sett. "Bad Digestion!" spretter frem på skjermen, flere Skill-poeng raser inn og jeg må humre muntert for meg selv. Jeg kunne godt ramset opp flere situasjoner, men halve fornøyelsen er å oppdage dem på egenhånd.
Flere små detaljer bidrar til å holde engasjementet oppe gjennom hele karusellen. Å gå kappgang gjennom veltimede skulderknapptrykk gir ekstra poeng, samt holde en av disse inne for å rette blikket mot viktige hendelser i omgivelsene. Når et angrepshelikopter begynner å gjøre livet surt for deg kan du huke deg fast med plasmapisken, gå gjennom et kjapt lite knappetrykkminispill (likt ladegrepet i Gears of War) og hale hele fartøyet ned mot totalhavari.
Her finnes noe for den samleglade også. Å sprenge Newsbots, små masete R2-D2-lignende nyhetsopplesere, er en ren glede, og irritasjonsfaktoren deres gir insentiv til å ikke hvile før de alle har reist til robothimmelen. Du kan også finne og helle i deg flasker med forskjellige alkoholholdige drikker, hvilket naturligvis tilslører Grayson Hunts balanse og syn, men til gjengjeld kan ende opp med å føre til flere Skillshots.
Antallet våpen er ikke enormt, men det passer meg aldeles utmerket. Du vifter blant annet med en enklere pistol, et maskingevær, en treløpet hagle og en snikskytterrifle hvor man selv får kontrollere kulen. Alle våpen har en unik superevne som bidrar til variasjon i kampene. Eksempelvis kan du redusere fiender til skjelett med maskingeværets hagleskudd, tilsvarende smerte fra 100 kuler på samme tid. Plasmapisken har også en ordentlig så tilfredsstillende angrepsfunksjon som lager en enorm energisfære på bakken og kaster alle mutanter i nær omkrets 30 meter opp i luften. Våpenet kan fylles opp når du finner såkalte Dropkits, ammolagre hvor man kan bytte våpen og få en oversikt over hvilke Skillshots man har oppdaget så langt.
Bulletstorm er i tillegg ganske så pent, med sitt knippe wow-øyeblikk. Teknisk sett er det et lite underverk, men det burde heller ikke komme som noen overraskelse fra et spill signert Epic. Skarpe teksturer, flott lyssetting og stabil skjermoppdatering selv under de mest hektiske kampene gjør sitt for å plassere Bulletstorm høyt opp på grafikkskalaen. Når skittent vann spruter i alle retninger under et gigantisk møllehjul, når solen svir i øynene og kaster skygger fra medsoldatene mine, ja da kan jeg ikke annet enn å innse at Unreal-motoren fortsatt har en hel masse å skilte med.
Bulletstorms fargepalett minner meg om en tropisk drikk av ferske frukter. Her finner vi turkisrosa himmehvelvinger, brennende solskinn, glitrende vann og svaiende palmer. Tankene går fort til spill som Enslaved og Just Cause 2, men i en skarpere variant. Det er et friskt alternativ til Gears of Wars gråbrune miljøer og står i fin stil med resten av konseptet. Tro meg når jeg sier at jeg stoppet opp flere ganger bare for å nyte utsikten.
Visuelt er Bulletstorm dessuten veldig "tett på". Fiender dekker regelrett skjermen i sakte kino, teksten som duker opp på skjermen tydeliggjør kaoset selv om drapsrekkene tar sted på lang avstand. Uttrykket dufter rett og slett stramt av arkade, noe som absolutt ikke er en dum ting.
Et par irritasjonsmomenter kan man likevel spore i Bulletstorm, selv om de er så ubetydelige at jeg ikke vier dem mye plass. Jeg må holde inne venstre analogspak for å dukke. Figurene er pinlige, til tross for den parodiske tilnærmingen. Iblant får jeg også følelsen av at spillet kun transporterer meg mellom forskjellige slagmarker uten særlig kontinuitet, til tross for at spillet tjener på å være lineært.
Videre har ikke Bulletstorm samme fokus på flerspiller som for eksempel Gears of War 2, men her finnes fortsatt en del å hente. Det er hovedsakelig to spillmodier: Anarchy og Echoes. Den førstnevnte er en slags Horde-variant der du og tre lagkamerater må hanskes med stadig farligere fiender. Det handler derimot ikke like mye om å overleve som det gjør å samle poeng, i tråd med resten av spillet.
Anarchy-kampene blir veldig kaotiske, men jeg liker hvordan man tvinges til å samarbeide for å lykkes med spesielle gruppebaserte Skillshots. Flere spillere kan for eksempel huke seg fast i en fiende for å oppnå Tug-o-War, en ikke helt stueren drakamp med saftige resultater.
Echoes kan egentlig ikke klassifiseres som en flerspillermodus, men mer en poengbasert enspillerlek der målet er å samle så mange Skill-poeng som mulig. På topplistene kan du sammenligne resultatene dine med andre Bulletstorm-spillere, og som forventet har det allerede dukket opp en rekke sprø knekkebrød med avsindige poengsummer.
Når Bulletstorms rulletekst omsider glir nedover skjermen, føler jeg meg lettet av ulike grunner. Først og fremst er jeg ikke det spøtt fristet til å begå seksuelle forbrytelser. Det andre handler om hva Cliffy B sa til oss om at actionsjangeren trenger denne type spill. Selv om jeg har hundrevis av timer med Black Ops på baken, er det en lettelse at spill som Bulletstorm fortsatt lages. Alt behøver ikke å være gravalvorlig og brungrått for å være underholdende - noen ganger holder det med et velrettet ballespark og et håndfull muterte kaktuser.