Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook
ANMELDELSE

CRYSIS 2

Cryteks brennhete oppfølger er et studium i godt design kombinert med nydelig grafikk. Vi har skutt oss gjennom Crysis 2 for å gi dere en omfattende vurdering...

  • Tekst: Petter Hegevall - GRSE

Pølsevev, tenkte jeg. Banalt formulert, men like fullt pølsevev. Det var oktober 2010 og jeg vendte snuten mot Crysis-seriens produsent, Cevat Yerli, for å prate om oppfølgeren til verdens peneste spill. Cevat snakket ivrig om en urban jungel. Om "katastrofal skjønnhet" og om at tempoet, akkurat som i forgjengeren, er opp til spilleren å avgjøre.
Frihet på rett vis. Det lyder som smart utformede PR-floskler akkurat nå. Samme formiddag hadde jeg spilt igjennom kapittelet Semper Fi og Die, hvor savnet etter all den friheten, alle mulighetene og den urbane jungelen som Cevat tjatret om, var total.

Men jeg burde ha visst bedre. Yerli er ingen oppblåst potetgullpose. Ingen retorisk slepen hypemaskin. Cevat er ingen Peter Molyneux.
Etter noen få minutter av det første kapittelet i Crysis 2 får jeg endelig utforske en stor park i utkanten av New York. I det øyeblikket forstår jeg akkurat hva han mente med en urban jungel. Det samme gjelder frihetsnivået. Forskjellen er at tempoet og spillets fokus er koreografert på en mer filmatisk måte enn forgjengeren.

Store utearealer og massive muligheter blir vekslet med stramme, lineære deler, der historien får masse plass mens en informativ fortellerstemme holder meg bestemt i hånden. Det er en naturlig utvikling av Cryteks konsept. En innbydende, vakker og detaljert spillverden åpenbarer seg lag for lag, og snevrer inn der det skal snevres inn. Dette er en fortelling med mer fokus, som gir en strammere spillopplevelse fra en desto mer målbevisst regissør. Crysis 2 velger det sikre fremfor det usikre. Heldigvis er det sikre like morsomt som forgjengerens til tider overveldende åpenhet.

Crysis 2

Historien fikk lite plass i forgjengeren. En invasjon, en bråte kampglade koreanere, en liten gruppe topptrente spesialsoldater utkledd i høyteknologiske superdrakter. Utgangspunktet for Crysis var en anelse stereotyp - kanskje til og med banalt. For en utvikler som startet med Far Cry (alkoholiker i Hawaii-skjorte får en dårlig turistbåt ihjelskutt, og smadrer hele Stillehavet i sin søken etter hevn) var historien likevel et skritt i riktig retning. Det er merkbart at Crytek har hatt store ambisjoner om å fortelle en mer kompleks, nyansert og mystisk historie med Crysis 2, som er mer moden enn tidligere.

Idet Crysis 2 ruller igang står New York i flammer. Den ubehagelige romvesenrasen Ceph har slått til mot menneskeheten med et dødelig virus, mens de har bombet midtbyen sønder og sammen. Tusenvis ligger døde, mens det amerikanske militæret har blitt forminsket til så godt som ingenting. Et par år har gått siden hendelsene i det første spillet. Spilleren, en såret nobody, har arvet en oppgradert versjon av den dødelige Nano-drakten, og får i oppgave å slå tilbake mot Ceph-hæren for å redde Alex Ghould - motstandsbevegelsens leder.

Det brygger opp til en lang og svært voldsom reise gjennom et New York som er totalødelagt av Ceph-hærens konstante nedbombinger. Etter hvert får vi vite at USAs forsvarsstyrker har blitt erstattet av privatiserte krigskrefter, som er best representert av det multinasjonale sikkerhetsbyrået Cell. Disse skyteglade følgesvennene patruljerer byen, med hovedmål om å eliminere Alcatraz og beslaglegge Nano-drakten.

Det er Nano-drakten, med sin opprinnelse og utrolige kapasitet, som er hovedtemaet i Crysis 2. Jo lengre inn i handlingen man kommer, jo mer får man vite om Nano-draktens tiltrekningskraft, styrke og betydning for den menneskelige rasens overlevelsesmuligheter. Crytek maler med brede penselstrøk, og topper det hele med stramt instruerte historieelementer som dunster av Michael Bay-aktig dramatikk.

Crysis 2

Likevel blir historien aldri storslått og minneverdig. Dialogen fremstår ofte som overdrevent snikksnakkeri, med forutsigbare og fargeløse figurer. De har hentet masse inspirasjon fra den fremragende fortellerteknikken i Half-Life 2, men når aldri opp til Valves liga. Det skal dog sies at ambisjonsnivået er tårnhøyt.

I bunn og grunn kan man spille Crysis 2 som Call of Duty - kjøre på med avtrekkeren trykket i bunn til enhver tid. Ved å lesse på med spillets kraftige våpen, samt god bruk av Armor-funksjonen i Nano-drakten, kan man vade gjennom banene som selveste Duke Nukem. Man kan til og med snike seg gjennom hele eventyret med Cloak-knappen trykket ned, ved å unnvike så godt som hver eneste fiendekonfrontasjon. Du kan stille, men sikkert, velge strategiske steder der du er usynlig og lydløs. I det øyeblikket trykker du kniven gjennom fiendens strupe mens du tar for deg resten av den patruljerende troppen på et vis som selv Solid Snake ville ha anerkjent.

Crysis 2

Man kan også gjøre litt av hvert annet. Spille strategisk og bygge bomber og feller, for siden å sette seg på huk, gjøre seg usynlig og vente på patruljene. Jeg lar fantasien få fritt spillerom. Setter en C4 på en bensintønne, kaster den opp i lufta over fire soldater som står og holder vakt ved krysset mellom Broadway og Battery Park. Mens tønnen ligger i lufta prikker jeg den med snikskytterriflen og aktivere usynlighetsfunksjonen på lynhurtig og kyndig vis. Alle fire soldatene dør i eksplosjonen, som dessverre tiltrekker flere fiender. Men ingen av dem vet hva som skjedde eller hvem som gjorde det. Ikke før jeg deaktiverer Cloak-funksjonen og åpner ild med en 50.-kaliber som nettopp ble revet av en parkert panservogn.

Hvis fiendene blir for mange, intensiteten for høy og helsemåleren indikerer snarlig dødsfall, finnes det masse av muligheter for den eksperimentelle. Man kan rive løs en bildør og bruke den som skjold. Man kan plukke opp en fiende, holde ham etter halsen og bruke stakkaren som beskyttelse mot inkommende kuleregn. Man kan til og med flyvesparke parkerte kjøretøy for å bruke dem som enorme prosjektiler mot samlede soldatgrupper. Ja, eller så kan du bare aktivere usynlighetskappen og snike deg vekk fra åstedet, Alcatraz hakk i hæl.

I begynnelsen av spillet, cirka 40 minutter inn i eventyret, starter et av kapitlene med at man trer ut på taket av et parkeringshus med utsikt over halve Manhattan. Nedenfor, på gateplan, baker asfalten i den stekende sommersolen, dekket av patruljerende Cell-tropper i form av 12 soldater og to parkerte panservogner med dertilhørende skytevåpen på taket. En vanskelig oppgave for spilleren uten tålmodighet, en nesten umulig oppgave for den som ikke eier kreativ sans.

Crysis 2

Mitt første forsøk gikk slik: Jeg stiller meg på kanten av taket, åpner menyen hvor man kan oppgradere våpen og bytter ut kikkertsiktet på min Scarab Mk12 Scar Carbine med en lasersiktevariant. Jeg aktiverer rustningen i Nano-drakten (for å kunne tåle mest mulig) og åpner ild mot soldatene bak de fastmonterte maskingeværene. Det tar kun få sekunder inntil fem av de patruljerende Cell-troppene søker dekning, skriker til hverandre at noen må flanke meg og hele tiden gir dekkild for å gi hverandre rom til bevegelse. Det er flere år siden jeg har spilt et spill med så god kunstig intelligens som i Crysis 2. Før jeg vet ord av det har to av dem sneket seg opp bak ryggen min og tatt sikte. Bang. Død.

Nytt forsøk. Jeg velger heller en snikskytterrifle. Klatrer ned etasjen under meg, hopper videre til gateplan med Cloak-funksjonen aktivert. Ingen ser meg og jeg løper hurtig i dekning bak et busskur og gjemmer meg innen energimåleren på Nano-drakten går i bunn. Mens måleren lades opp finner jeg tilbake til menyen for våpenoppgraderinger og setter en lyddemper på snikskytterriflens munning. Når måleren er full, aktiverer jeg usynligheten og plukker kjapt ned folkene bak de fastmonterte maskingeværene. Planen er å sprinte frem til en av panservognene, hoppe opp på taket, og bruke den påmonterte mitraljøsen til å knerte de 10 andre soldatene på gata før de oppdager meg. Dessverre går planen i vasken idet en av dem får øye på meg, og et velrettet bazookaskudd tillintetgjør både meg og kjøretøyet jeg befinner meg på.

Crysis 2 er veldig utfordrende uten å bli for vanskelig. Det krever mer av spilleren enn de fleste actionspill som er sluppet de siste par årene. Det krever at man ikke bare kaster seg inn i en skuddveksling, men også skaffer et overblikk av slagmarken før man entrer kampens hete. En ny funksjon i drakten muliggjør dette, en effektiv digital kikkert som bare ble mer og mer uunnværlig dess mer jeg spilte. Med ett enkelt knappetrykk får Alcatraz opp en søker i visiret sitt, slik at man hurtig kan få en oversikt over hvor mange fiender man har å gjøre med og hvor de befinner seg. For å synliggjøre dem i kaoset er det også mulig å markere dem med rødt.

Jeg aktiverer visiret, markerer fiendene og får et bedre overblikk over gaten nedenfor. Deretter gjør jeg et nytt forsøk. Setter et stykke sprengstoff på en bil. Gjør meg usynlig og sparker bilen ned på gaten hvor de to pansrede kjøretøyene er parkert. Bevitner at hele gruppen går opp i ild. En mindre patrulje kommer løpende til unnsetning og åpner ild mot tilholdsstedet mitt, hvor jeg ikke befinner meg. Innen den tid har jeg nemlig skrudd på Cloak-funksjonen og gjemt meg i et nærliggende buskas. Dette er kun en liten smaksprøve på hvor mangfoldig og utfordrende Crysis 2 virkelig er. Man eksperimenterer, tenker og eksperimenterer litt mer. Og til tross for at man i aller høyeste grad bestemmer spillets tempo på egenhånd, avhengig av veivalg og innfallsvinkel, blir det aldri tregt eller kjedelig.

Crysis 2

Og når alt kommer til alt er det Nano-drakten og alle dens muligheter som Crytek hele tiden oppmuntrer spilleren til å utforske og bruke på den mest effektive måten mulig. Bruker man ikke Nano-draktens innebygde funksjoner, blir Crysis 2 fort et veldig vanskelig spill hvor fiendenes intelligens og kapasitet ikke sjeldent fremstår som overveldende. Cell-soldatene kommuniserer nemlig på et nivå som Covenant-nissene eller Locust-krypene kun kan drømme om. Det går for eksempel et sekund for Cloak-funksjonen oppnår maksimal effekt (total usynlighet). Hopper man frem fra skjulestedet sitt bare et tiendedels sekund for tidlig, er det ikke uvanlig at Cell-styrkene får øye på deg, kaster seg bak et nærliggende dekningspunkt og brøler «Contact! High alert! He is cloaked!»

En detalj som mange spillere, ifølge Crytek selv, klaget over i Crysis, var det faktum at Nano-draktens fire funksjoner var svært vanskelige å kombinere. Spesielt under spillets mer hektiske skuddvekslinger. Dette har ført til en mer strømlinjet og enkel oppbygning på drakten i Crysis 2, hvilket jeg må innrømme lød ganske trist da nyheten først dukket opp. Etter å ha gjennomført spillet to ganger har jeg derimot endret holdning. Den nye oppbygningen av Nano-funksjonene er en klar forbedring som gjør det langt enklere å kombinere Alcatraz' overjordiske krefter.

I Crysis 2 er Speed- og Power-funksjonene alltid aktivert, og kan brukes med ett enkelt knappetrykk (du løper brennkvikt ved å holde nede Shift-knappen) eller gjennom kontekstsensitive kommandoer som dukker opp på skjermen («Pick Up Enemy» eller «Power Kick Car»). De to resterende funksjonene, Armor og Cloak, kontrolleres via forhåndsprogrammerte museknapper eller via L1/R1 på konsoll. Takket være det nye systemet er det for eksempel klart lettere å løpe frem til en forlatt bil, sparke den mot fienden og deretter aktivere usynlighet. Som en og annen ninja.

Crysis 2

Eventyret i Crysis 2 tar spilleren fra New Yorks utkant, direkte inn i sentrum og videre til Long Island - for siden å by på et heseblesende crescendo i hjertet av byen. Variasjonen i omgivelsene er veldig god, og det er spennende å se hvordan Cryteks designere har blandet fiksjon med perfekt gjengitt virkelighet. Her er tydelige landemerker som en sønderbombet frihetsgudinne og et nedlagt Wall Street, samt fiktive steder som et smadret havnekvarter og en sterkt bevoktet park.

Halvveis inne i spillet (cirka) byttes Cell-troppene ut med Ceph-rasens blanke fotsoldater, en fryktinngytende fiende med forkrommede dreadlocks og glødende øyne. Personlig fikk jeg en betydelig større fornøyelse av å slåss mot de menneskelige motstanderne i Crysis 2 enn jeg gjorde av å kjempe mot Ceph-soldatene. Det samme var tilfelle i forrige spill. Det finnes derimot kapitler i spillets siste halvdel som hører til blant de aller beste - ikke minst brettet Unsafe Haven.

Etter 13 innholdsrike timer er min reise gjennom Cryteks vakre landskaper slutt. Crysis 2 er ikke bare tre ganger så langt som for eksempel Call of Duty: Modern Warfare 2, Killzone 3 og Medal of Honor. Det er også betydelig bedre med sin varierte action, strammere skuddvekslinger og penere omgivelser. At Crytek denne gang har lagt like mye energi ned i flerspillerdelen er nok en grunn til å juble.

Crysis 2

Her finnes selvfølgelig en bred fane av spillvarianter, både de gamle traverne «deathmatch» og «team deathmatch» så vel som nye typer. Mest moro har jeg hatt det med modusen Crash Site, hvor spillerne deles opp i to grupper. Den ene gruppen er utrustet med Nano-drakter og mindre pistoler, mens den andre gruppen med alminnelige soldater er utstyrt med tyngre våpen. Døden inntreffer etter et par skudd, og for soldatene er oppdraget å beskytte et antall datamaskiner mens Nano-draktene gjør det motsatte.

Som i Killzone 2 får man poeng for hver vunnet kamp, hvilket man siden kan bruke til å kjøpe diverse oppgraderinger. Nano-drakten kan oppgraderes med nesten i overkant mange spesialfunksjoner, slik som muligheten til å gli gjennom luften, tråkke på motstanderne fra stor høyde, bruke røntgensyn, spesialtilpasset radar eller spore fiendens ild.

Nano-drakten spiller selvfølgelig en stor rolle i flerspillermodusen og Free Radical Design har gjort underverker med spillbalanse og banedesign for å oppfordre spilleren, konstant, til å utnytte potensialet i denne. Som i enspillerdelen kan man aktivere usynlighet og snike seg inn på motstanderen, men også sparke biler ned fra tak, rive løs fastmonterte våpen og gjøre spenstige superhopp for å ta rotta på de hersens snikskytterne som slår leir i høyden.

Crysis 2

Flerspillerdelen i Crysis 2 føles virkelig vellaget, med god balanse, lekre brett og masser av gjennomarbeidede spillvarianter. Jeg har ikke falt fullstendig overende for noen av de nyere tids største actionspill (Killzone 3, Call of Duty: Black Ops, Homefront), men Crysis 2 har jeg falt pladask for. Det er en sjarmerende og lettspilt affære hvor Crytek har blandet små mengder krigserotikk med relativt store mengder Halo: enkelt å komme igang med og morsomt i begynnelsen, men også dypt og kløktig strukturert for de som virkelig ønsker å grave seg ned i tilbudet.

Også har vi selvfølgelig den grafiske delen. For selv om grafikk ikke betyr alt, er Crytek mest kjent for å laget to av verdens flotteste spill i Crysis og Crysis Warhead. Allerede med Far Cry entret de scenen som en sterk spiller, klare til å utfordre etablerte giganter som Epic Games og Id Software.

Crysis 2 er fra begynnelsen en spennende designmessig kontrast til de vidstrakte tropejungler fra forgjengeren. New York er smekkfullt med ødelagte landemerker og raserte kvartaler. Alcatraz slår seg løs i en forlatt havn, delvis sønderbombet av Ceph. Han slår seg løs i Central Park, ute ved frihetsgudinnen og på Manhattan - som sagt.

Overalt er det spredt ammolager, biler ligger hulter til bulter, enorme skyskrapere står i brann. Det ryker og brenner overalt, himmelen rommes fra tid til annen av bulder og drønn fra forbipasserende jagerfly. Ødeleggelsen er total, men vakker på en underlig måte. Gress vokser frem mellom revner i asfalten på Broadway, og i Bryant Park har plantene herjet fritt.

Crysis 2

Cell-soldatene er kledd i futuristisk bykamuflasje med integrerte gassmasker i sine hvitgrå hjelmer. Det hele er utrolig stilistisk, og avgjørelsen om å skjule fiendens ansikter (alt utenom øynene) er en klok avgjørelse. Grimasene til koreanerne i Crysis ble til tider litt for latterlige, og presterte å ta livet av noe av det alvoret som historien ellers prøvde å formidle.

Ser man på grafikken fra et teknisk perspektiv er Crysis 2 veldig imponerende. Omgivelsene er ikke like store som i forgjengeren, men i stedet mer variert, betydelig mer detaljert og proppet med muligheter. New York tilbyr jo også vertikal action, i og med at man kan bestige enkelte hustak og klatre opp på en mengde avsatser. Modellene er formelig pakket med polygoner og visse steder ser nesten ekkelt velskapte ut. Teksturene holder generelt en veldig høy klasse, og animasjonsarbeidet er mer imponerende enn i Crysis Warhead. Detaljrikdommen er nærmest sinnssyk, toppet med et effektarbeide som virkeliggjør både røyk, ild, vann og tåke.

Crysis 2

Når det kommer til forskjeller mellom de tre plattformene, er det flere nettsteder som allerede har dømt Playstation 3-versjonen den styggeste av dem. Og det stemmer. Selv om jeg personlig mener at denne forskjellen er langt mindre enn hva andre kan gi uttrykk for. At PC-versjonen er fullstendig overlegen konsollene, sier seg selv. PC-spillet ser enkelt og greit flere ganger penere ut, med høyere oppløsning, mer avansert lyssetting og betydelig flottere skygger. Den innbyrdes forskjellen mellom konsollutgavene er ikke så stor, og slettes ikke så avgjørende som med for eksempel Bayonetta og Ghostbusters. Eier man begge konsoller vil jeg likevel anbefale 360-utgaven.

Det siste jeg vil nevne er 3D-støtten i Crysis 2, samt forskjellen mellom Cryteks teknologi og den som brukes i for eksempel Killzone 3. I Killzone 3 og Motorstorm: Apocalypse lages 3D-effekten ved at spillets grafikkmotor spytter ut to bilder på samme tid, som deretter vises hver for seg, ett til venstre øye og ett til høyre. Dette betyr at spillet er nødt til å tegne to bilder om gangen når det kjører i 3D, hvilket i neste omgang betyr at detaljene må jekkes ned for å gi maskinvaren evne til å holde tritt.

Crysis 2

Crytek har en annen løsning på dette med 3D. Etter et par timer med Crysis 2 er det enkelt å fastslå at den er Sonys løsning overlegen. Med Cryteks løsning tegnes nemlig ikke to identiske bilder, men i stedet to lag av spillets skygger. På denne måten blir grafikken den samme, uansett om du spiller i 2D eller 3D. At 3D-effekten virker bedre enn i Killzone 3, Call of Duty: Black Ops, Gran Turismo 5 og Motorstorm: Apocalypse, har derfor sin klare årsak. Meget imponerende.

Alt i alt: Crysis 2 inneholder et flertall frekke våpen og Nano-oppgraderinger, enestående grafikk, veljustert spillmekanikk og nok variasjon til å kunne hevde seg i skytespillterrenget. Enspillerdelen i Crysis 2 tok meg cirka 13 timer å spille igjennom, og bød på 13 timer med action av ypperste klasse. Det blir urettferdig å ikke kalle dette årets hittil beste actionspill. Crytek har gjort det igjen.

Alle bildene er knipset av redaksjonen med instillinger på maks. Bildene er fra PC-versjonen.

09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Lekker grafikk, fantastisk lyd, intens action, herlige tempovekslinger, frekke våpen, varierte omgivelser, strålende flerspillerdel
-
Svak historie, søvnig og klisjefylt dialog

Medlemsanmeldelser

  • kizza95
    Crysis 2 var ikke like bra som Crysis, men det er farlig nært. Det som savnes fra 1ern, er at denne bane følelsen fjernes! Friere spilling! Ellers er... 9/10
  • Duckislate
    Crysis 2, oppfølgeren til Cryteks grafikkmonster, har endelig ankommet markedet. Etter en haug med adrenalinpumpende actionsekvenser og et hav av... 9/10
  • battlecount
    Crytek har gjort en god jobb med dette spillet. Jeg har ikke spilt forgjengeren, men jeg forstår hva som har skjedd. i oppfølgeren er at New York er... 10/10
  • Petter smart
    Jeg synes dette spillet fortjener 9/10 p.g.a det er kult og våpnene er bra, jeg liker også at det er mange kule grafikkelementer og farger. Som når... 9/10
  • ad0132
    Crysis 2: Spenn på deg nanodrakten! Crysis er tilbake og tar endelig steget over på konsollene! Crysis er lett sagt det peneste spillet noensinne.... 10/10
  • AcH Clawed
    Det første Crysis spillet ble i sin tid kjent for å være et grafikkmonster uten like, som feide så godt som all motstand av banen. Det å ha en PC som... 8/10
  • Racetrack
    Innledning Crysis 2 bærer vekten av tunge forventninger på sine skuldre. PC-spillere vil ha et nytt system som presser spillet til å vise sin... 9/10
Dette er en annonse:
BETA +