Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook
ANMELDELSE

OKAMIDEN

Magisk ferd i et fortryllende univers. Line har ryddet opp i det forheksede landet med valpen Chibiterasu...


Jeg skal ikke stikke det under en stol, Okami forhekset meg. Det hadde absolutt alle ingrediensene for å skape et vellykket eventyrspill: mystikk, en velskrevet historie, oppfinnsomme grotter, et stemningsfullt lydspor og et helt unikt design. Spillet var proppet til randen med spennende figurer og sideoppdrag, og etter over hundre timer med den hvite ulven Amaterasu, også kjent som Solguden, måtte jeg vemodig legge fra meg spillet. Snufs.

Etter å ha beseiret mørkefyrsten Yami med sine guddommelige børsteteknikker ble Amaterasu sendt til himmels. Ni måneder senere har hennes pratsomme følgesvenn Issun startet en kunstnerkarriere, mens livet i Nippon har gått tilbake til sin vante gang. Trærne blomstrer, gresset er grønt og solen står høyt på himmelen. Det er selvfølgelig altfor godt til å være sant.

Ny partner, nye muligheter
Iløpet av fem minutter får vi nemlig et gjensyn med de forhatte demonene vi kvittet oss med i Okami. Men denne gang er det ikke Amaterasu og Issun som utkjemper kampene - det er hennes sønn, Chibiterasu, og unggutten Kuni som er satt til dyst. Og godt er det. Issun var nemlig en skravlehatt av dimensjoner, som ofte forstyrret opplevelsen fremfor å berike den. Han satt på ryggen 24/7, uten mulighet til å sette han av om man ble lei. Håpløst.

Denne muligheten er heldigvis til stede i Okamiden. Kuni kan settes av ved et enkelt knappetrykk, som åpner for flere interessante oppgaveløsninger. Siden dere er to kan Kuni eksempelvis distrahere fiendene mens du åpner en port, eller kjempe ved din side fremfor å sitte på ryggen din. Svært befriende - om jeg fikk et spill til med en pratmaker av Issuns kaliber ville jeg kastet hele DSien uten av vinduet.

Enkle penselkunster
Sett bort fra det er det ikke mye som har forandret seg. Landskapet, byene og personlighetene er av stor grad de samme, mens malekunstene læres på likt vis som i Okami. Ved å spore omrisset av et stjernebilde får du snakke med barna til forgjengerens guder. Disse overleverer ulike egenskaper via en videosekvens, og de utøves ved å fryse skjermen med et trykk på L- eller R- triggerne.

Angrepene males i den nedre skjermen innenfor en tidsramme på 30 sekunder. Siden skjermen fryses når du skal male vil det si at disse 30 sekundene former kampvinduet ditt store deler av tiden, uten at det er noe problem. Tegnefunksjonen er nemlig mye bedre med stylus, som naturligvis er stødigere og mer følsom enn Wii-fjernkontrollen og Playstation 2-kontrollen. Du kan viske vekk et angrep og starte på nytt igjen når du vil, og siden du kan fryse og låse opp malevinduet hele tiden er det enkelt å bli ferdig før tiden renner ut.

Ukomplisert kampsystem
I Okami var det aldri noe problem å skille maleangrepene fra hverandre, og det er heller ikke tilfellet her. Hvert angrep males på forskjellig måte, med enkle grep som er lette å huske. Det blir aldri så komplisert at man glemmer angrepsmekanikken, som gir rom for taktisk kampføring med de varierte fiendene. Noen trenger vann for å slukkes, andre må blomstre for å overvinnes. Enkelt og greit.

Det som imidlertid er annerledes er jyplingen Chibiterasu. Selv om han innehar flere av morens egenskaper, som for eksempel at han kan bruke den guddommelige malekosten, har han ikke nok kunnskap til å benytte seg av den på ordentlig vis. Det hjelper ikke på saken at han er klumsete og vimsete, heller. Men det blir heldigvis bedre etter hvert, da malekunstene tillæres raskere enn i Okami.

Forhastet start
Dessverre knytter jeg ikke samme bånd til Chibiterasu som med hans mor. Grunnen? Jeg får ikke nok tid til å bli kjent med han. I løpet av fem minutter blir hele historien fra forgjengeren lesset ned på meg i en tilsynelatende evigvarende videosekvens så de som ikke har spilt Okami skal slippe å forville seg i historien.

Mot slutten av regla får vi vite at Amaterasu er pensjonert i himmelriket, og at - poff! - hun har fått en sønn. Issun får en rask dialog med ungvalpen, som egentlig bare går ut på å forklare deg hvordan du skal angripe demonene uten maleteknikker.

Og det er det vi får vite. Vi får lite bakgrunnsinformasjon om valpen til å begynne med, da angrepsstrukturen og oppdraget ditt for resten av spillet prioriteres fremfor en karakterbeskrivelse. Litt dumt, med tanke på at mye av sjarmen til Amaterasu lå i de sterke personlighetstrekkene hennes og måten hun kommuniserte med Issun på. Jeg brukte lenger tid på å bli glad i Chibiterasu og Kuni, men vennskapsfølelsen melder heldigvis ankomst etter hvert, den også.

Nye personer
Vi får hilse på flere partnere i løpet av spillet. En av dem går under navnet Namagami, som kan svømme i undervannspartiene, mens den ildbærende Manpuku kan gå gjennom istapper. Kuro ymter om hva som skjer i fremtiden, mens Kagu lar deg se flytende substanser.

I Okami var man i større grad på egenhånd, da du for eksempel fikk øye på gasser uten å være avhengig av andre personer. Nå fungerer de forskjellige figurene som naturlige medhjelpere, som dukker opp flere ganger iløpet av spillet.

Som nevnt innledningsvis er det flere elementer i Okamiden som er svært like de i forgjengeren. I forhold til musikk og design gjelder ikke dette - det er helt likt, med unntak av de nye områdene. Og det er ikke nødvendigvis dårlig. Musikken passer jo like godt nå som den gjorde i 2007/8, og grafikken er like spesiell som den var i Okami. Jeg innrømmer gladelig at det kriblet i magen da den velkjente musikken til Issun kom ut av høyttalerne, likeledes som gjensynet med Nippon traff meg midt i hjerterota.

Få overraskelser
Problemet ligger i at overraskelsene derfor blir færre. Siden jeg har spilt forgjengeren kjenner jeg igjen miljøene og menneskene på en måte som gjør det vanskelig å finne glede i en kiste gjemt på samme sted som før. Under gjennomspillingen føler jeg at jeg vet mer enn jeg blir fortalt, som gjør at jeg bare hopper over de utallige videosekvensene. Det kan du for øvrig gjøre gjennom hele spillet uten å gå glipp av de store overraskelsene.

Og så kommer vi til grafikken, da. Og ja - den er like levende og fargerik som i Okami. Det er fortsatt et høyst imponerende spill designmessig, og til tider flyter det helt perfekt på de to skjermene. Konflikten inntreffer idet man går dypere inn i kulissene.

Til tider er både brosteinene og kirsebærblomstene kornete og ujevne, og i de øyeblikkene undrer jeg på hvorfor Capcom ikke utviklet Okamiden med 3DS i tankene. Bare tanken på kirsebærblomster som flyter i forgrunnen av den detaljerte bakgrunnen gir meg vann i munnen, da en ekstra dimensjon kunne gjort undre med en slik grafikk. Det kunne blitt blødende vakkert. Det kunne blitt bedre.

Kamerastyringen er også så-som-så. Det treffer ikke helt til tider, som gjør det vanskelig å få et klart bilde av området når du skal male. Styringen hjelper ikke på saken heller, da den inniblant problematiserer en så enkel ting som å gå sidelengs.

Derfor har utvikleren lagt ved en funksjon som gir deg et snev av autostyring. Selv om du trykker rett ned på styringspilen blir kameraet styrt på en måte som peiler deg i riktig retning. Som oftest er dette mer irriterende enn hjelpsomt - jeg vil ikke bli begrenset i et univers som så til de grader pirrer eventyrlysten.

Konklusjon
Men som nevnt er dette ting som skjer tidvis. Utvikleren har sørget for å videreformidle den magiske følelsen fra Okami, som gjør at oppdageren i deg ikke kan unngå å fortsette fremover. Historien er ikke like spennende som den vi ble fortalt i Okami, men den fortelles på en måte som gjør at du vil vite mer.

Jeg ble kanskje ikke like forhekset av Okamiden, men vet dere hva? Det er jammen ikke langt unna. En kornete skogsvei i ny og ne er tross alt ingenting mot et velregissert eventyrspill.

Dette er en annonse:
Dette er en annonse:
OkamidenOkamidenOkamidenOkamiden
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Godt med ny partner, store områder å utforske, stødigere maling med stylus, morsomme personligheter, spennende kamper
-
Tidvis kornete grafikk og uoversiktlig kamerastyring, i overkant mange videoer, tar lang tid å bli kjent med hovedpersonene
Dette er en annonse:
BETA +