Muligens var den lange pausen for Street Fighter-serien på drøye 10 år bra for både sjangeren og Capcom. De todimensjonale slåssespillene var i rekordfart på vei til å bli såpass avanserte at det ikke lenger var mulig å nyte dem som en glad amatør.

Men med Street Fighter IV falt alt på plass. Det var akkurat dette vi hadde ventet på. Et lettspilt slåssespill med et herlig persongalleri som likevel boret seg dypt ned hos de harbarkede spillerne med den geniale Focus-funksjonen.

At det også var grisepent gjorde ikke saken noe verre, og når man deretter lanserte det superpolerte Super Street Fighter IV i fjor, var saken biff. Capcom hadde på nytt skrevet slåssespillhistorie med et av de beste spillene i sjangeren, noensinne. Street Fighter IV har siden blitt konvertert til Iphone med varierende resultat, mens Wii har blitt utelatt. Kraften finnes ikke her, var den offisielle beskjeden. Men hvordan ligger det da an med Nintendo 3DS, som grovt sett er like kraftig som Wii?

Aldeles utmerket, takk som spør. Capcom har klemt til med alle 35 figurer og gjort dem uforskammet pene i stereoskopisk 3D. Det mest merkbare offeret er kulissene, som nå bare er statiske fremfor i bevegelse. Det kan se litt komisk ut med bakgrunner hvor det befinner seg mye folk, men er ellers ikke noe stort tap.

Det handler jo tross alt om slagsmål, slagsmål og atter slagsmål. Når alt kommer til alt er det spillkontroll og presisjon som betyr noe. Og det sier seg selv at Nintendo 3DS ikke er en fullverdig arkadeplate med svindyre komponenter for millimeterpresisjon, men dette har Capcom løst ved å la spilleren velge mellom Lite eller Pro: to kontrolloppsett tilrettelagt etter hvilket nivå man ligger på.

Uansett hvilket alternativ man velger, deles den nederste skjermen i fire felt. Disse kan man tildele ulike funksjoner og angrep. Forskjellen er at man i Lite kan legge til sine verste Ultra Combos og spesialangrep. En Lite-spiller med Zangief kommer altså aldri til å risikere å gå glipp av en viktig Spinning Piledriver, ettersom den utføres med et enkelt trykk på skjermen.

For meg er dette et tegn på at slåssespillsjangeren fortsatt sliter med dårlig selvtillit. Capcom tror enkelt og greit ikke at menigmann er villig til å investere tid i et slåssespill. Overfør denne tankegangen til andre spill, og du ser umiddelbart hvor bisart det er. Hva med et fotballspill der man med ett enkelt knappetrykk kan plassere de beste skuddene i krysset, på ren automatikk? Eller et bilspill der de vanskeligste hårnålsvingene håndteres ved å skru på en autopilot som enkelt skrenser gjennom kurven uten videre innblanding fra din side?

For meg er dette en styggedom uten like, og en total motsetning av alt Street Fighter noensinne har stått for. Man er heldigvis ikke tvunget til å spille Super Street Fighter IV 3D Edition på denne måten, med tanke på at Pro-varianten også er tilgjengelig. De fire rutene består, men brukes istedet som snarveier til knappekombinasjoner. Dette er betydeligere lettere å akseptere, og nesten noe jeg våger å kalle en god idé.

3DS er som sagt ikke en arkadestikke (en god arkadestikke koster nesten like mye som konsollen), og det er derfor ytterst praktisk å kunne mestre smidige trippelspark- og slag ved hjelp av mine fire disponerte ruter. Takket være dette enkle grepet kan man spille Super Street Fighter IV 3D Edition på relativt høyt nivå, mens man dessuten slipper å møte på folk som misbruker snarveiene i Lite-systemet.

En annen nyhet som Capcom ikke har latt være å snakke om, er muligheten til å spille Super Street Fighter IV 3D Edition med en helt annen synsvinkel enn den pannekakeflate varianten vi er vant til. Istedenfor havner kameraet like bak skulderen på spillfiguren. Tenk Punch-Out møter Shenmue. Samtidig som det er kult rent visuelt, godt egnet til 3D-effektene og en spennende variasjon, er det mer eller mindre uspillbart. Spesielt brytere som El Fuerte føles handikappede.

Den siste store nyheten er et minispill med små trofeer som slåss. Man samler flere trofeer, aktiverer disse og tar en spasertur i byen (den virkelige byen, altså), hvorpå du kan risikere å møte på andre Super Street Fighter IV 3D Edition-eieres lagoppstilning. Helt meningsløst, men sikkert noe som kan fungere i Japan. Jeg ser ikke for meg at noen trasker opp Karl Johan, tar av ved Egertorget for en kopp kaffe og iløpet av turen kommer til møte på andre 3DS-spillere.

Nei, jeg beundrer Capcom for å prøve på noe nytt, legge til mer innhold og liknende. I bunn og grunn er det derimot slåssingen som gjelder. Og da helst med 3D-effekten avslått. Dette er som sagt Street Fighter inn til beinet og ekstra fiksfakseri står i veien for puristene.

Dette er det samme habile spillet som til konsollene. Den type kompromisser som ofte tas når det gjelder håndholdt slåssing, glimrer med sitt fravær. Kampene er intense, eksplosive og nettdelen aldeles godkjent. Det er noe ved det å spille mot datamaskinen, møtes av teksten «Here Comes a New Challenger» og høre lyden av klirrende fremkroninger i arkadehallen helt bakerst i hodet.

Konklusjon
Over nett blir som regel kampene beinharde. Jeg har smekket pung med billige amatører, men like mye blitt rundjult av splitter pine gale japanere med kombinasjonene vevet inn i DNA-et sitt. En erstatning til Super Street Fighter IV er dette ikke, men likevel et fullverdig supplement.

Kanskje er det mer enn som så for de som ikke er ute etter perfekt flyt og maksimal reaksjonshastighet hele tiden. Super Street Fighter IV 3D Edition er det beste lanseringsspillet til 3DS - til tross for at spillet nytes best med 3D-effekten avslått.