Den 10. legion var kongeriket Ehbs stolthet, men etter kongens død endret det seg plutselig. Det begynte å gå rykter om at Legionen hadde drept ham, og de ble forfulgt og hengt ut. Nå, nesten 30 år senere, gjenstår lite av fordums storhet. Oppgaven om å gjenopprette Legionen med fornyet kraft går til ingen ringere enn deg, og det må du gjøre som en av fire figurer (hver med sitt eget perspektiv på historien). Hver figur har selvfølgelig også sine egne unike evner, talenter og spillestiler.
Blant disse er Lucas Montbaron, sønn av den tidligere Grand Master for Legionen. Han er flink med sverd og skjold, en ordentlig nærkampspesialist, og deler ut deng over en lav sko. Anjali er en av de mystiske Archons, som en gang tjente gudene. Hun mestrer både kraftig ildmagi og spydkunst. Reinhart Manx er en sann magiker fra Legionen som baserer seg på kraftige "splash damage"-angrep og kan lage dobbeltgjengere av seg selv, men er dårlig på direkte konfrontasjon. Det siste gjelder også Katarina, som bruker rifler og andre skytevåpen til å utrydde fiendene.
Heltene våre kan forbedre evnene sine gjennom passive talenter. Det er ti av disse til hver figur, og utover standardangrepet finner man også tre typer evner. To av disse bruker magipoeng, og en tredje brukes til forsvar.
Der Obsidians arbeide med Dungeon Siege III virkelig stråler er i selve historien. Uansett hvilken figur du velger vil du alltid starte samme sted og bevege deg gjennom de samme områdene. Det som derimot endrer seg er bakgrunnshistorien vi får fortalt, samt spillets avslutning. Visse steder er handlingen våre også avgjørende for hvorvidt senere passasjer blir vanskeligere eller lettere. Dette er faktorer som gjør spillopplevelsen mer personlig, selv om det neppe gir noe insentiv til å spille om igjen.
Historiens fleksibilitet går ikke utover selve kvaliteten. Den tar riktignok et dykk mot slutten, men det føles mer som et spørsmål om utviklingstid enn dårlig manus. Det virker som om utviklerne nådde et sluttpunkt selv om de hadde mer å fortelle. Klimakset kommer overraskende kjapt på en, og stemmer ikke overens med den ellers så velkonstruerte spenningskurven. Dette betyr ikke nødvendigvis at spillet er kort, og går du etter alle de valgfrie sideoppdragene kan man få rundt 15 timers spilletid ut av Dungeon Siege III. Hvilket ikke er dårlig etter dagens standard.
Teknisk ligger Dungeon Siege III i den høye enden av middels. Omgivelsene henger godt sammen, og til tider benyttes riktig så pene lyseffekter. Det er til gjengjeld lite som virkelig utpreger seg, hvilket til dels skyldes den merkelige kameraavstanden. Når man spaserer gjennom visse områder føles de som utformet etter en mal. Figurene i dialogsekvensene er derimot nydelige, selv om ansiktsanimasjonene er mangelfulle. Dette understrekes også av den ujevne leppesynkroniseringen.
Dungeon Siege IIIs største problem er at det tydeligvis ikke har funnet ut av om det lener seg mer mot hack'n'slash eller tradisjonelt rollespill, og derfor nok vil skuffe en smule i begge kategorier. For action-fans kommer det nok til å mangle variasjon, spesielt mot slutten. Her kunne noen gode puzzles og litt gåteløsning hjulpet. Det mest lokkende ved spillet er uten tvil samarbeidsmulighetene. Det er ikke noe problem med den datastyrte makkerens kunstige intelligens, men det er alltid mer moro med en venn i sofaen.
Ens progresjon gjennom spillet lagres dessverre kun for den ene spilleren istedenfor begge, noe som nærmest fjerner all mening med å spille over nett. Rollespillerne vil på sin side la seg irritere av spillets linearitet. Alle forsøk på å bryte dette er rent kosmetiske. Det beste eksempelet på dette er de svarene man kan velge under spillets samtaler. Konsekvensene av disse sees primært i sluttsekvensen, hvor fortellerstemmen legger ut om begivenhetenes gang etter det siste slaget. Utvakget av evner og talenter er også altfor begrensede til å bli spennende.
Konklusjon
Dungeon Siege III har prøvd seg på noe stort, men når alt kommer til alt mangler det dybde. Vi entrer spillets verden med glede, men forlater den med en tom følelse og en skuffelse over alt potensial som ikke ble utnyttet.