Hva sier du om et spill som forsøker å kombinere spillmediets unike potensial, kunsteriske fiender som lar seg oppløse i fargerike 3D-mønstre og en spillmekanikk hvor musikk og rytmer spiller en sentral rolle? På papiret høres det både fascinerende og uvanlig ut, og et slikt spill kunne fort blitt en forfriskende pust i en spillbransje som ofte har en tendens til å kjøre i det samme sporet igjen og igjen. I tillegg har spillet Child of Eden allerede lagt terrenget klart med et lignende og velfungerende konsept, så hvorfor skulle det ikke kunne fungere for et 3DS-spill også?
Men i likhet med kommunisme, firetimers arbeidsdag og å gi ungdomsskoleelever ansvaret for egen læring, er det mye som fungerer best på papiret og temmelig dårlig i praksis. Dream Trigger 3D er et eksempel på dette.
Er det en dyp og intrikat historie du er på jakt etter, er det bare å slutte å lese. Dream Trigger 3D har null historie overhodet, og det lille som står i instruksjonsmanualen er det ikke lett å bli klok på. Du drømmer, og drømmene dine manifesterer seg i form av musikk, rytmer og lysende sfærer som tydeligvis ikke vil deg noe godt. Du styrer en sommerfugllignende farkost, og formålet er å oppdage fiendene på raderen på trykkskjermen, bryte ned skjoldet deres og eliminere dem. En simpel grunnformel vi har sett siden Xevious så dagens lys, med andre ord.
Musikk og rytme er viktig for spillmekanikken i Dream Trigger 3D, noe som konkretiseres både gjennom angrepene og tilgangen på ammunisjon. For å bryte ned forsvaret til fiendene må man plassere noe kalt Sonar Ping i deres vei, som utløser en Sonar Ripple basert på rytmen til bakgrunnsmusikken. Når fiendens posisjon har blitt avslørt ved hjelp av Sonar Ripple er det bare å angripe. Men pass på: Mengden med ammunisjon er begrenset, og også reforsyningen er styrt av musikkens rytme.
Spillets mekanikk kan høres både simpel og enkel ut, men læringskurven er nærmest lammende. Etter en latterlig dårlig opplæringsdel som etterlater deg med flere spørsmål enn svar angående spillets kontrollsystem, kastes du ut i meget vanskelige oppdrag, og noen mulighet til å justere vanskelighetsgraden finnes ikke. Dream Trigger 3D er ikke redd for å servere en kraftig utfordring, men det er en hårfin grense mellom når utfordringer blir motiverende og når de blir avskrekkende.
Verre blir det av spillets audiovisuelle nivå, som på det beste kan beskrives som psykedelisk og på det verste må betegnes som sært. Lamslående 3D-effekter ser jeg langt etter, og det skal ikke store dosen med spilling til før pastellfargene i spillet får en til å se rødt. Flere av spillets bakgrunner inviterer også lett til bilsyke, med eller uten 3D-effekter. Det verste er likevel å oppdage at et spill som baserer seg så kraftig på lyd og rytme, har bakgrunnsmusikk som minner mest om en støy fra en elendig øving hos skolemusikken eller den dårlige bakgrunnsmusikken man ofte hører på platesjapper. Man får rett og slett lyst til å skru av lyden, men idet man gjør det forsvinner jo hovedpoenget med spillet, som tross alt forsøker så hardt å være et audiovisuelt eksperiment.
Konklusjon
Man kan argumentere for at Dream Trigger 3D er underholdende fordi det gir spilleren en real utfordring. Det er forsåvidt sant, men det finnes nok av spill der ute som gjør dette på en betraktelig bedre måte, og som er mindre anstrengende for spillerens syn, hørsel og tålmodighet.
Dream Trigger 3D promoterer seg selv med setningen «The next generation of handheld shooters is here.» Hvis dette er sant, gråter jeg på vegne av alle som spiller på håndholdt konsoll.