Noen ganger skal det ikke så mye til for å få opp stemningen - som når NHL 12 starter med en reprise av årets Winter Classic, den årlige utendørskampen. Det er oppfriskende å kle seg i Pittsburghs 60-tallsdrakter og gli rundt på isen mens nysnøen virvler rundt skøytene. Etter den hyggelige, men intetsigende innledningen gjør jeg det samme som alltid: Jeg lager en digital utgave av mitt alter ego i hockyverdenen, og starter karrieren som skal gjøre meg til en hyllet hockeyproff.
Å prøve lykken i Be a pro-delen er alltid et av høydepunktene, og i år har denne delen fått et skikkelig løft. Konseptet er det samme som før - man starter som ung og lovende, blir tatt ut på laget, og må kjempe for å klatre opp fra de verste lagene før man til slutt oppnår sine drømmer i form av ære og berømmelse. Kampenes troverdighet har blitt forsterket med at alle byttene skjer i sanntid, med valgfri hurtigspoling mellom hver kontakt med isen. Dette er en langt mer realistisk løsning enn tidligere, hvor man selv kunne bestemme når byttene skulle foregå.
Det at kampklokken går i sanntid istedetfor i firedobbel hastighet, er noe som kan virke smått på papiret, men det gjør en utrolig forskjell når man faktisk opplever det. Kameraet kan også komme nærmere isen, pucken, og hjelmene som suser gjennom luften etter saftige taklinger, ettersom man nå styrer kun én spiller. Det har aldri føltes særlig troverdig å skulle oppleve en hockeyspillers hverdag. Det nærgående kameraet står også for et minus, da det kan bli tidvis vanskelig å henge med når spillet plutselig snur.
Mitt store talent på midten får en pangstart i karrieren når jeg blir førstevalget i uttaket. Fremtiden er satt - et liv i sus og dus venter på meg. Oppmerksomheten min bytter fokus når jeg titter på Be a Legend. Her kan man gjenfødes som en av de virkelig store stjernene som har vært på isen i løpet av de siste seks tiårene. Jeg har et stort ego, men det kommer i andre rekke i møte med en storhet som Jeremy Roenick - en spiller som har stått mitt hjerte nærmest siden jeg spilte NHL 94 på Mega Drive.
For å rette ytterligere fokus på hvor store de ni inkluderte legendene er (vi snakker her om storheter som Gretzky, Lemieux og Salming), finnes det en rekke milepæler å sikte mot under karrierens forløp. Her kan du bryne deg på alt fra et Gordie Howe-hattrick (ett mål, én målgivende og ett slagsmål) til Gretzky sine utrolige 50 mål på 39 kamper. Selv over nett kommer kvaliteten på disse spillerne tydelig frem, da de anses for å være blant de mest verdifulle i EA Ultimate Hockey League - en modus som forgyller nettopplevelsen også i år.
Ellers har mye av forhåndsomtalene dreid seg rundt målvaktene, og hvordan disse kan både takles og utfordres til slagsmål. Det er kanskje snakk om ørsmå justeringer for å øke realismen, men alt pirket viser likevel hvorfor de er markedsledere. De større forbedringene som kommer i form av en ryddigere pausemeny og høydepunkter fra kampen drukner i en grå grøt av déjà vu. Uinspirert kommentering fra Bill Clement, og gjentagende irrrtasjonsmomenter i menynavigeringen er begge elementer som burde ha blitt fikset for et par år siden.
På den andre siden er det kanskje ikke så rart at det meste virker kjent. Spillmotoren er seg selv lik, men siden den er så fantastisk kan det neppe være enkelt å forbedre den. Jeg tror likevel at det finnes flere store revolusjoner foran oss når det kommer til hockey på konsoll. Foreløpig fungerer alt så smidig at jeg ikke går lei i påvente av sjumilssteg som Skill Stick fra NHL 07.
Utover det rent kosmetiske finnes det likevel små forbedringer. Som nevnt kan målvakten nå behandles mer som en vanlig spiller i tillfeller hvor han tidligere har vært beskyttet av en usynlig vegg. Puckens bevegelse og berøring føles også mer intuitiv. Det samme gjelder mine passninger og skudd, som nå virker enda mer giftige enn tidligere. Duellene foran mål er dessverre ikke like velpolerte. Større mulighet for styring er kjærkomment, men overgangen fra spillerens vanlige bevegelsesmønster til knuffing og plassering foran mål er alt annet enn glatt.
Akkurat som spillmotoren så har grafikkmotoren holdt putret av sted i jevnt tempo og samme spor som tidligere. Nærbilder av spillernes tannløse glis holder ikke det jeg vil kalle Avatar-klasse, men EA Sports vet at hockey skal nytes i høyt tempo. Fokuset ligger på en TV-aktig produksjon som oser av oversiktlighet, klarhet og realisme. De tapre hockeykrigerne er utrustet med en bråte følsomme animasjoner og imponerende skøyteteknikk.
Når alt kommer til alt så kan jeg ikke annet enn å føle sterkt for NHL 12. Men jeg klarer ikke å la være å fantasere om hva som skal til for at NHL 13 skal få toppkarakter. Jeg drømmer om en hockeysimulator med Fight Night-grafikk, en mektig General Manager-del på nett, menyer som er utformet med tanke på håndkontroller, en oppgradert kommentatorduo og flere tall, statistikker og så videre. Inntil drømmene blir virkelighet, skal jeg bruke de neste 12 månedene på å toppe formen i NHL 12