El Shaddai: Ascension of the Metatron

Av en eller annen merkelig grunn har historier fra den judokristne skrifttradisjonen forblitt en nærmest uberørt tema innenfor spillbransjen, til tross for at særlig japanerne tidligere har vist en fascinasjon for symbolikken fra nevnte tradisjon (hørte jeg noen nevne Neon Genesis Evangelion?). Man har i stedet for foretrukket å tyne japansk, norrøn og gresk mytologi for alt de er verdt. Nettopp derfor har det vært en viss spenning knyttet til El Shaddai, hvor designeren bak spill som Ókami og Devil May Cry, Takeyasu Sawaki, har ledet et team og utviklet et spill basert på den første delen av Enoks bok, Vekterboken.

Den bibelske skikkelsen Enok, oldefar til den mer berømte Noah (han med båten, vet dere) nevnes bare to ganger i Bibelens bøker, og den første gangen står det at han «ble borte, for Gud tok ham til seg.» Slike kryptiske ord skapte selvsagt rom for spekulasjoner. I mellomtestamentlig tid resulterte dette i Enoks bok (som kun er brukt i den etiopiske bibel), en jødisk-apokalyptisk pseudiepigrafi (en slags forløper til en historisk roman) hvor Enok gjøres til en sentral skikkelse både i verdenshistorien og i forholdet mellom mennesker, engler og Gud selv.

På et tidspunkt i verdenshistorien ble en gruppe på to hundre engler så fascinert av menneskenes verden at de bestemte seg for å stige ned fra himmelen og bli som guder for dem. Enoch, som etter å ha blitt tatt opp til himmelen har blitt Guds personlige bokfører, blir befalt å følge etter de falne englene og beseire dem, slik at sjelene deres kan fengsles til evig tid. Med hjelp fra engelen Lucifel og erkeenglene Gabriel, Uriel, Raphael og Michael setter Enoch ut på en århundrerlang reise, og scenen er dermed satt for verdenshistoriens første actionhelt.

Dersom du tror El Shaddai er et spill preget av englekor, lange hvite skjegg og skinnende kjortler, må du tro om igjen. Spillet bryter så mye med alle post-renessanseforestillinger vi måtte ha om bibelsk baserte skikkelser som det går an. Enoch selv er en blond og kjekk ung mann ikledd et par særdeles trange jeans, og Lucifel kunne glidd rett inn i det 21.århundre med sine moteriktige svarte klær og mobiltelefonen som har stadig bruker for å holde Gud underrettet. El Shaddai satser først og fremst på å være en estetisk og visuell annerledes opplevelse, noe man trygt kan sies at de lykkes med. Det estetiske særpreget i spillet er minst like unikt som i Ókami, og kan minne om Studio Ghibli-inspirerte akvarellbilder i bevegelse. Som tilfellet var med Ókami kommer den helhetlige estetikken ikke særlig tydelig fram på stillbilder - dette må sees i bevegelse for å forstås.

Spillmekanisk sett består El Shaddai av to hoveddeler: Plattform og hack and slash. Tårnet som de falne englene har bygget seg på jorda inneholder hindre som skal forseres, både i 2D og 3D. Og selv om mange av områdene er visuelt sett vakre, så føles de som regel tomme for innhold og utfordringer. Altfor mange av plattformpartiene består av å løpe fra den ene enden til den andre, og kanskje forsere et lite hinder eller en fiende nå og da. Det kan neppes oppfattes som et kompliment for El Shaddais del at jeg har spilt plattformspill rettet mot barn som er mer underholdende på dette punktet. Heldigvis finnes det noen meget gode unntak, blant annet en motorsykkelsekvens som får tilsvarende øyeblikk i Tron: Legacy og Final Fantasy VII til å blekne i sammenligning.

Redningen blir de større kampsekvensene, som til tider oppnår et spektakulært nivå med tydelige likhetstrekk til Devil May Cry-serien. Tre forskjellige våpen sørger for å skape variasjon og dynamikk, og underveis vil man også få åpnet spesialangrep av kosmiske dimensjoner. El Shaddai tilbyr også actionfylte kamper kombinert med et særdeles enkelt kontrollsystem som er lett å lære, men vanskelig å mestre. Her har Ignition maktet å gjøre mye ut av lite, noe det virkelig står respekt av.

Konklusjon
Men selv de store kampsekvensene blir for enfoldige i lengden, og manglene i El Shaddai blir tydeligere jo mer du spiller. Historieformidlingen i spillet føles rotete og uoversiktlig. Variasjonen i fiendebildet er for liten. Utfordringene er for få. Da hjelper det ikke å kunne velge japansk tale eller at musikken tidvis glitrer med stemningsfulle toner. Man sitter igjen med en følelse av at El Shaddai like gjerne kunne vært et indie-spill lansert til en tredjedel av utsalgsprisen. Det betyr at El Shaddai ikke nødvendigvis er dårlig, men at det først og fremst er rettet mot spillere med en spesiell forkjærlighet for nye historier og unik estetikk. Alle andre kan tåle å vente til spillet synker i pris.