Warhammer 40,000: Space Marine

Se for deg at du var omringet av en horde med illsinte orker, alle med sverd og skytevåpen for hånden. Da hadde det vært fint å befinne seg i en ultrarustning med størrelsen XXXL, pansret tykkere en tysk stridsvogn og et motorsagsverd til å drepe utysket med. Deretter hadde det vært strøkent med et presist skytevåpen som bokstavelig talt smelter motstanderne. Til slutt kunne du løpt om kapp med flyktende feiginger og forvandlet dem til slapsete kjøttdeig med kraftfulle sklitaklinger.

Heldigvis ser det ut til at Relic er helt enig, og har derfor utrustet meg med alle disse verktøyene når jeg, i rollen som ultramarinesoldaten og kapteinen Titus skal redde en planet fra invasjon. Relic har for vane å sette en pompøs stemning umiddelbart. Det så vi i det suverene Warhammer 40,000: Dawn of War. Man tuller ikke med en ultramarinesoldat. Velkomsten jeg får fra andre krigere og fiender, er omtrent den samme som møter Master Chief når han utrydder hele raser og redder universet på egenhånd.

Målet mitt forblir uvisst. Mellomsekvensene avløser hverandre, og jeg får vage situasjonsrapporter fra personer som introduseres heller dårlig. Alle sekvensene ender med at jeg blir angrepet av enda flere orker, men jeg koser meg likevel. Det er kult og jeg får stadig større skytevåpen, samt et ganske spennende arsenal som sørger for at jeg er klar for det meste.

Det er kult. Det er faktisk veldig kult de første timene. Etter det første brettet tenkte jeg at spillet ville fortjene karakter 8/10 hvis hvis det fortsatte i samme takt videre. Dessverre er det nettopp det som skjer. Warhammer 40,000: Space Marine fortsetter akkurat på samme måte gjennom hele spillet. Når man fortsatt møter de samme orkene, med de samme våpnene, etter fem timer begynner det å føles litt gjentakende.

Warhammer 40,000: Space Marine føles som et mindre polert, men mer fartsfylt Gears of War hvor alt fra våpen til fiender og knappoppsett er det samme. Alt er likt, kun med unntak av dekningsmekanikken. Vi må applaudere Relics forsøk på å utvikle sin egen til fordel for å bare kopiere en slik nøkkelfunksjon. I starten fungerer den veldig godt, men etter hvert som vanskelighetsgraden stiger begynner jeg å savne den gode dekningsfunksjonen fra Gears of War. Mer om det senere.

En stor del av Warhammer 40,000: Space Marine består av nærkamper. Det å smidig kunne bytte mellom gevær og annet verktøy, er noe Relic virkelig har lykkes med. Det er enkelt å storme inn i en klynge av orker og hugge ned alt og alle, før man lynraskt bytter til et våpen med bedre rekkevidde slik at ingen kommer seg unna.

Akkurat denne delen av spillet er den beste, og det føles veldig befriende å få være så sanseløst mektig som en ultramarinesoldat faktisk skal være. Fiendene går så å si i oppløsning rundt deg, og den rustningen som pleide å være skinnende blå blir etter hvert dryppende våt av blod. Det benyttes også et supermeter som sørger for at du kan slakte enda mer kraftfullt enn til vanlig. Når du har drept nok orker, får du også mulighet til å benytte en bullet-time-aktig sekvens.

Jo lenger du kommer i spillet, desto mer vil du merke at det er to store brister som legger en demper på underholdningsverdien. Den ene er systemet for hvordan man får liv. Titus kan takle motstandere slik at de blir svimle, noe som markeres med et symbol over orkehodet. Da gjelder det å benytte anledningen til å utføre en blodig avslutning slik at du får fylt opp med litt liv. Det finnes ingen vanlig måte å få liv på, men i begynnelsen er det ikke noe ikke noe problem å samle liv på denne måten. Problemet er at selve animasjonene rundt dette tar lang tid, og mens de pågår er man sårbar for angrep.

Når fiendene blir flere og sterkere, skjer det ganske ofte at de tar livet av meg mens jeg tappert forsøker å skaffe til veie mer, og sårt tiltrengt, livskraft. Den andre bristen har med nettopp dette å gjøre, nemlig snikskyttere. De dukker opp lengre fremme, og selv på de lavere vanskelighetsgradene er de fryktelig treffsikre - selv de som mater på med raketter.

Flesteparten av de gangene jeg har dødd i Warhammer 40,000: Space Marine, har skjedd mens jeg har innledet en henrettelsesanimasjon, og en fiende har dukket opp fra intet om drept meg mens jeg har vært handlingslammet. Hvis spillet hadde inneholdt en god dekningsmekanikk, så ville jeg ha vært spart for mye frustrasjon under kampene.

Det her er selvfølgelig tåpelig. Jeg har ikke noe imot et system som oppfordrer meg til å spille godt for å ha livets rett, men da må jeg ihvertfall få være udødelig i disse animsjonene. Alternativene ville vært at jeg kunne avbrutt dem, eller at Relic hadde sørget for at de ble kortet ned. Det er et stort minus at jeg må håpe på at ingen er så usmakelige at de angriper meg mens jeg er opptatt.

Et element som er nesten like irriterende som de to jeg allerede har nevnt, er våpenbytte. Man kan bære med seg fire skytevåpen, men det er altfor komplisert å bytte tilbake hvis man har erstattet en skyter med en man foretrakk tidligere. Det er heller ikke mulig å bytte etter eget ønske. Hvis du har lyst til å bære på to haglelignende våpen, får du for eksempel ikke lov til å plukke opp en snikskytterrifle. Dette til tross for at jeg har et annet våpen som jeg er mer enn villig til å bytte bort.

Det er nettopp slike elementer som preger Warhammer 40,000: Space Marine. Iblant lurer man på hvordan Relic har tenkt og prioritert. Det samme gjelder dessverre omgivelsene også. For store deler av spillet foregår under jorden. Til tross for at man blir plassert utendørs i starten av hvert brett, så blir man dratt ned nesten uten unntak. Dette er virkelig synd, da utendørsscenene byr på storslåtte, dog noe brune miljøer. Der er det lyst, og byggverkene er kule. Hvem er det som har bestemt dette? Jeg har mest lyst til å bli værende utendørs og nyte Relic sitt vellykkede design i et spill som er riktig lekkert til tider.

I likhet med alle andre spill i dag, hadde ikke Warhammer 40,000: Space Marine vært komplett uten en flerspillerdel. Av en eller annen grunn virker det som om Relic har innsett sine mangler og rettet dem opp her. For eksempel har man dynamisk helse, og menneskelig motstand tilfører en særdeles velkommen variasjon. Det finnes også en vellagd meny for å designe sin egen figur. Dette er ekstra fornøyelig hvis man er mange i samarbeid. Det er jo faktisk det spillet baserer seg på.

Warhammer 40,000: Space Marine innholder spillmodusene Seize Ground, hvor man skal ta over et område og forsvare det, samt lagbaserte dødskamper i Annihilation. Begge er overraskende underholdende selv om det er det førstnevnte som trekker det lengste strået. Det er i Seize Ground man kommer til å bruke mest tid, og det er her de beste finessene finnes. Det sier seg selv at det ikke er den mest fyldige flerspillerdelen, og med så lite innhold blir den mest som en bonus å regne - den vil neppe sysselsette deg spesielt lenge.

Relic er helt klart på sporet av noe, og i bunn og grunn er Warhammer 40,000, Space Marine et underholdende spill med kul design. Jeg håper at det blir populært nok til at vi får se en oppfølger hvor alle feil er rettet opp. Dagens spill har dessverre for lite variasjon, og er såpass fattig på funksjoner at det ikke når høyere opp.