Nintendo har hatt en over middels problematisk 3DS-lansering. Fåtallet har løpt til butikkene for å kjøpe konsollen, og de som har åpnet lommebøkene har fått relativt lite å fylle diskettstasjonen med. I skrivende stund kan jeg komme på tre oppriktig gode 3DS-spill: The Legend of Zelda: Ocarina of Time, Starfox 64 3D og Super Street Fighter IV.

Problemet? Hver eneste en av disse er relanseringer. Det er derfor jeg ventet med å kjøpe en 3DS helt til forrige måned, og det er derfor jeg har droppet å sjekke 3DS-hylla hver gang jeg har tuslet innom en spillbutikk. Valgmulighetene er så å si ikke-eksisterende, og for min del er det surt å betale 400 kroner for et spill jeg allerede har på Nintendo 64 eller en annen konsoll. Det er lett å veive med pekefingeren i retning Nintendo, men i forhold til 3DS har de fortjent all kjeft de har fått.

Men på typisk Nintendo-vis klarer de å trekke meg inn enda en gang. Friste meg med nok et fargesprakende eventyr, sprekkfullt av Boom Booms, power-ups, Koopa Troopas, drakter, Goombas og Banzai Bills. Men det er heldigvis ikke der det stopper. Selskapet har sett potensialet i Nintendos tunge, håndholdte "vidunder" og brukt teknologien som en mekanikk fremfor en gimmick. De har klart å gjøre det umulige mulig: å gjøre meg fornøyd med 3DS-kjøpet.

Historien går sin vante gang: Bowser har slått klørne i den evig hjelpeløse Peach, og buret seg inne i det skrekkinngytende slottet sitt mens åtte verdener må gjennomtråles for å vinne henne tilbake. Hver verden består av rundt seks brett, med tre stjernemynter og et uforsvarlig antall mynter og Goombas. Og det funker. For i motsetning til Sonic Generations er dette et spill som blander nostalgi og nåtid i aller beste ånd. Her har bare de beste øyeblikkene og egenskapene fått plass, og resultatet er en Mario-mash-up som flyter skammelig bra fra start til slutt.

Ved første øyekast er det vanskelig å bestemme seg for hva Super Mario 3D Land er. Her trekkes referanser til alt fra nykommeren New Super Mario Bros. til klassikeren Super Mario 3, med en liten dæsj av Super Mario Galaxy på toppen av det hele. Svaret er vel at det er litt av alt.

De har heldigvis valgt å begrense draktutvalget, og strammet det inn til noen umiskjennelige klassikere og nye godbiter som bør få en selvskreven plass i Mario-klesskapet. Her får vi også lagre power-ups, for så å bytte dem ut når det skulle passe seg. Vi får et gjensyn med både Starman og Fire Suit, mens en helikopteraktig boks lar deg propellere flere meter over bakken. Men mest fornøyelig av dem alle er Tanooki-drakten fra Super Mario Bros. 3, som lar deg sveve over korte distanser eller sveipe unna fiender med halen. Det er også denne drakten som har størst bruksområde, da den forenkler veien til mål i det som unektelig er blant de mest hektiske - og kreative - brettdesignene vi har sett til nå.

Brettdesignet avhenger endelig stort av 3D-dybden, og det er en velkommen overraskelse. Nintendo har brukt 3D-teknologien på subtilt vis, og latt det flyte inn i designrammene fremfor å stå der som en kulisse. Noen seksjoner er markert med 3D på skjermen, og her lures øyet ved å skjule løsninger som bare er synlige fra bestemte vinkler. Et konsept som fungerer på alle måter, fordi brettdesignet føles tammere når 3D-effektene skrus av. Jeg spilte gjennom godt over 80 prosent av spillet med 3D-støtten på, og det er mer enn jeg kan si om samtlige andre 3DS-titler utgitt i år (kremt, Thor, kremt). Det er slik 3D skal gjøres!

Presisjonen er heller ikke den samme uten 3D-effektene, og da blir jeg ofte sittende å glane etter hvor skyggen til Mario lander fremfor det som skjer foran meg. Dybde er nøkkelordet, og det er godt å se at Nintendos konsoll endelig utnyttes på måten selskapet alltid ønsket.

Verdenene flommer over av nye løsninger og finurlige egenskaper, være det seg å balansere på elastiske bånd til å manøvrere seg over brett bestående av piksellerte bilder av Mario og gjengen. Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av alle de subtile referansene, som Bowser idet han kaster tønner (Donkey Kong!) eller når gigantiske flyskip svever over meg. Også her har de flettet inn både nye og eldre mekanikker, og brettdesignet minner derfor mest om en kombinasjon av Super Mario Galaxy og eldre utgivelser.

Likevel er det nok nyvinninger her til at det er helt i orden. For det er faktisk snakk om låning - ikke reinkarnering. Et av brettene avhenger for eksempel av at du hører musikken mens du hopper, da rytmen bestemmer hvorvidt plattformene forsvinner eller blir. Det spiller ingen rolle om du befinner deg på bunnen av havet eller høyt oppe i skyene: pent er det lell, både med og uten 3D.

Brettene i seg selv er relativt korte, men tidsbegrensningen gjør det desto morsommere. Nå slet jeg bare én gang med å rekke klokka, men da jeg strakk meg frem til flaggstanga med nøyaktig 0 sekunder igjen kunne jeg blitt antatt for å være kusina til Cheshire Cat. Samme ektefølte glede inntraff da jeg tok en feilfri salto over åtte Goombas og lurte meg unna det store intet med en serie velplasserte, panikkinfiserte vegghopp. Får jeg kalle det Nintendo-følelsen?

Selv om fiendene er mange og varierte ble jeg dessverre skuffet over bosskampene. I Koopa-kampene bruker man eksempelvis samme taktikk hver eneste gang, uten store endringer i fiendens framgangsmåte. Det samme gjelder for Bowser, og dermed føltes ikke de største slagene store i det hele tatt.

Men det største problemet mitt er at Nintendo fremdeles holder meg litt for ofte i hånden. En skal ikke dø mange gangene før den hvite, glinsende utgaven av Tanooki-drakten trer frem for å verne deg fra alle hindringer. Det er ikke gøy med plattforming når alle utfordringene uteblir. De kunne i det minste ha fjernet dette i bosskampene. Du kan til og med samle opp power-ups samtidig, og om det står altfor ille til får du også muligheten til å gå rett i mål ved et enkelt knappetrykk. Det er som å suge ut enda mer vann fra et tomt basseng.

Jeg opplevde også noen kameraproblemer under gjennomspillingen. Mest tydelig var det da kameraet skiftet fra 3D- til 2D-perspektiv. Dette skjer vel å merke ikke altfor ofte, men når det først inntreffer ender det ofte med at jeg mister plattformsiktet og faller ut i uendeligheten. I en verden skulle jeg blant annet hoppe over fallende plattformer mens jeg skulle gripe fatt i en flyvende stang, men under byttet fra 2D til 3D endte jeg opp med å hoppe fra veggen, til stanga og ut igjen på grunn av kamerafeil. Det kunne jeg godt ha vært foruten.

Sammenlagt høres åtte verdener relativt lite ut, men Nintendo har lagt til en del for å bure deg inne i Mario-universet litt lenger. Når du har fullført hovedspillet kan du redde en annen kjær Mario-figur fra fangenskap, med hemmelige brett spredd over åtte verdener. Om du ble avskrekket av det lave vanskelighetsnivået i de aller første brettene kan jeg berolige deg med at det blir verre etter verden åtte, med nye fiender, spilltyper og power-ups.

Super Mario 3D Land har sine feil, men til syvende og sist blir jeg sittende og smile. Det hopper gjennom historie og nåtid uten å mukke, og blander det på en måte som setter Sonic Generations i skammekroken. Dette er et spill som passer for både fansen, kjernespillere, barn og voksne, og holder samme høye standard som de beste Mario-utgivelsene. Om du har lett etter en grunn for å kjøpe en 3DS, er dette stedet du bør begynne.