For lenge siden i en galakse langt, langt borte utspilte det seg en legendarisk kamp mellom Republikken og Imperiet. Lyset og mørket kolliderte i uforglemmelig filmhistorie i seks deler som skulle gjøre science fiction-sjangeren mainstream. Fortsatt sitter mange jevnlig foran Star Wars, forundret over hvordan George Lucas har fantasert frem og ikke minst realisert en så fantastisk verden.

For enda lenger siden i den samme galaksen utspilte det seg et annet eventyr (lenge før Jar-Jar Binks i det hele tatt var påtenkt). I Star Wars: Knights of the Old Republic fikk vi stifte bekjentskap med vår egen helt i Star Wars-universet og det som først så ut som en ganske ambisiøs avstikker skulle vise seg å inneholde et finslipt gameplay. Det hadde også historie som, i følge mange fans, overgikk de tre først episodene i filmserien. Dette er forøvrig noe jeg kan si meg enig i.

For da man fjernet filteret av sminke og redigering fikk man et bedre perspektiv på Star Wars som helhet. Jediene var ikke nødvendigvis pene, kjepphøye helter som klagde seg stadig nærmere mørket, og Sithene behøvde slett ikke være psykopater som ønsket å se verden brenne. I stedet befant spilleren seg i en gråsone hvor mange av valgene vi også hadde tatt i det virkelige livet til slutt definerte vår figur og avgjorde om han/hun trakk mot lyset eller mørket.

Star Wars: Knights of the Old Republic var en saga om svik, mørke og lidenskap - hvis vi ønsket det. På samme måte var det en historie om å gjøre det rette og sette seg selv i andre rekke, hvis det heller var det vi ville. På sett og vis hadde spillet det filmene manglet. Figurene hadde mange sider, droidene bød på mystikk og dybde, historievrien minnet om den i Episode V, universet føltes uendelig stort og vi fikk besøke nesten hvert lille hjørne.

Så skjedde det noe. Etter en god, men ikke mesterlig, oppfølger som manglet kommersiell suksess ble det stille fra Bioware om Knights of the Old Republic. I stedet ble fantastiske Mass Effect sluppet, etterfulgt av det minst like gode Dragon Age - rollespillgudene hadde plutselig etablert seg innen både science fiction og fantasy. Det var ikke lenger en selvfølge at vi skulle få oppleve enorm valfrihet med en lyssabel i hånden.

Årene gikk og rollespilleren i meg var fornøyd. Star Wars: Knights of the Old Republic ble et nostalgisk minne, mens Jade Empire, Mass Effect, Dragon Age: Origins, The Elder Scrolls IV: Oblivion, The Witcher 2: Assassins of Kings og Deus Ex: Human Revolution sysselsatte meg sammen men World of Warcraft.

Da ryktet om at Bioware jobbet med et nettrollespill med Star Wars-tema, som dessuten skulle være en oppfølger til Knights of the Old Republic, holdt jeg på å sette maten i halsen. Å få vite mer om Revan og Malak, og i tillegg få oppleve hele Star Wars-universet sammen med venner virket altfor godt til å være sant. Dessuten virket det først dumdristig av Bioware å skulle utfordre World of Warcraft etter at så mange hadde mislyktes.

Ryktene ble bekreftet av en filmatisk trailer (som inneholdt den lekreste lyssabelduellen jeg har sett), og dermed var det konstatert: Den gamle republikken var på vei tilbake. Forventningene mine skjøt i taket, men jeg beholdt en liten dose skepsis. Bioware hadde tross alt ikke utviklet et nettrollespill tidligere, og å skulle skape en like dynamisk og åpen verden som den i World of Warcraft mens man holder seg til kun ett tema virket...vanskelig.

Når jeg nå, endelig, får skape min egen figur i Star Wars: The Old Republic - en Jedi Knight - og tar noen skritt, kommer ikke følelsen av at en hel verden ligger for mine føtter. Når jeg sammenligner det med hvordan det var å skape en dwarf hunter i World of Warcraft, blir jeg nesten skuffet. Planeten Tython virker nær sagt låst og ganske gammeldags ved sammenligning.

Denne skuffelsen varer i omtrent 20 minutter. Deretter er jeg altfor engasjert i historien til å tenke på noe annet. En jedimester, spilt av en dyktig stemmeskuespiller, forteller at min endelige test ikke kan foretas riktig ennå. De andre lærlingene har blitt angrepet og jeg må dra for å hjelpe til. Det jeg har lært gjennom årene bør være mer enn nok til å skremme bort en gjeng med primitive skurker, hevder han.

Jeg sier meg enig, for det er tydelig hvor spillet har hentet inspirasjon. Det er nemlig åpenbart at The Old Republic ikke hadde sett ut som det gjør hvis det ikke var for World of Warcraft. Kontrolloppsettet sitter i ryggmargen fra første stund, og det er som å lære seg en ny klasse - ikke et helt nytt spill.

Samtidig føles alt så friskt. Grafikken er i herlig tegneseriestil og dialogsystemet gir hele begrepet nettrollespill en ny mening. Tidligere har dette vært nesten latterlig primitiv sammenlignet med hvilken som helst sjanger, men det var før. Legger du til en fantastisk engasjerende historie, så har du Star Wars: The Old Republic i et nøtteskall.

Jeg bryr meg faktisk når min Jedi Knight, Woodpig, må velge mellom å bli med, skåne eller drepe min mesters tidligere lærling som nå har gått over til den mørke siden. Han har sine grunner og mener at jedi-ordenen er gammeldags og trenger nytt blod. Dette har han belegg for å si, for jeg har selv vært vitne til det samme under tidligere oppdrag.

Jeg må hele tiden krangle med min egen moral og tenke over hvor jeg egentlig står. Hvem skal jeg slutte meg til? Skal jeg følge min medfødte jedi-etikk blindt, eller ønsker jeg å forme universet etter mine egne synspunkter? Kommer jeg til å miste den følgesvennen jeg liker best hvis jeg velger å handle på den ene eller andre måten?

Når vi er flere i gruppen, blir samtalene enda mer interessante. Akkurat som i livet har alle forskjellige meninger, og når det Mass Effect-liknende dialogsystemet genererer våre sammenlagte svar er det slett ikke sikkert at mine bidrag har gjort noen forskjell. Det blir altså viktig å velge sine allierte med mer tanke enn bare se på hvilken utrustning de måtte ha.

Når Woodpig fortsetter sin reise gjennom Tython, rydder opp og går videre i livet blir det plutselig tydelig hvor enormt The Old Republic faktisk er. Neste stopp, Coruscant, viser seg å være et betydelig større tilholdssted, og jeg går meg vill blant hus, palasser, trenere, selgere, oppdragsgivere og valgmuligheter.

For å finne et ståsted i kaoset av valg velger jeg heller å fokusere på utviklingen av min egen figur enn å etterkomme ønskene til alle som trenger en jedis hjelp i disse vanskelig tider. Her må jeg foreta mitt første store valg i og med fordelingen i klassesystemet. Vil jeg være en sterk Jedi Guardian og motså skade i all slags vær, eller skal jeg spille som en lynrask Jedi Sentinel med doble lyssabler og heller gjøre skade?

I stedet for å tenke for mye på saken støtter jeg meg heller til rådet fra Kenobi om å følge mine naturlige instinkter, og ber derfor treneren om å lære meg opp som en fullverdig sentinel. Tanken på å bære to lyssabler og rask pløye meg gjennom bølger av fiender blir for fristende. Når jeg like etterpå blir belønnet med en ekstra lyssabel, føles det også som det eneste rette.

Samtidig som Woodpigs reise pågår starter jeg et helt annet eventyr. Hodejegeren (bounty hunter) fungerer som en motvekt til min ideologiske jediridder. Hvor blåsere og lyse fiolinstrenger setter stemingen for jediridderen, ligger tunge og dystre cello-riff som en påminnelse om at hodejegeren befinner seg i en helt annen divisjon.

Jeg bestemmer meg tidlig for å kun fokusere på egen vinning, og blir rask den meste fryktede og beryktede slemmingen i byen. Jeg kunne like gjerne valgt å beskytte de svake og forsvarsløse, på samme måte som jedien, men ikke uten en liten vri - i stedet for å snakke folk til fornuft, bruker hodejegeren skytevåpenet for å opprettholde ro og orden. Jeg vil også trekke en parallell til The Elder Scrolls V: Skyrim, siden hodejegeren minner mye om hvordan det er å være med i leiemorderforbundet The Dark Brotherhood.

Forskjellene mellom klassene kommer også til syne i kampsystemet. Der jedien bygger opp force med visse angrep og slipper den løs med andre (veldig likt en Death Knight i World of Warcraft), må hodejegeren passe på at våpnet er avkjølt mens trykket i kampene øker. Hodejegeren må altså forberede seg før hver kamp, mens jedien trenger kun å holde et jevnt tempo i kampene for å alltid ha litt force med seg.

Det er en fryd å utforske, lære seg, og til slutt skreddersy hver klasse til slik man selv ønsker å spille. Foretrekker man den mørke siden av kraften, bør man kikke nærmere på Sith Inquisitor som kan kvele folk i luften, bli usynlig og skyte lyn på samme måte som keiseren i filmene. Vil man heller skyte først og leve ut sine Han Solo-fantasier, bør man spille som smugler og fly det peneste romskipet i hele spillet.

Med så mange forskjellige klasser og så mye innhold, blir det fort vanskelig å begripe hvordan Bioware har lykkes med å ha oversikt i den involverende og dynamiske historien. Bare å komme seg ut av prologen tok omtrent 15 timer med jediridderen, og etter det begynner jo spillet for alvor. Legg også til et stort antall stemmeskuespillere for hver dialog, så har du en hel del å gjøre i vinter. Og vår. Antageligvis også sommer, høst og så vinter igjen.

Samtidig kan jeg ikke unngå å bli imponert av hvor godt Bioware har ivaretatt detaljene som har gjort filmene og spillene til mesterverk. Musikken er tilpasset slik tradisjonen var med de klassiske sorthvite filmene hvor Lucas hentet inspirasjon i skapelsen av Star Wars. Stemmene til de forskjellige vesenene er akkurat som i filmene, uten å noen gang gjenta de samme stavelsene om og om igjen.

Man har også tatt høyde for hvilket innhold oss spillere ønsker, og handlet deretter. Jar-Jar Binks glimrer med sitt fravær (foreløpig, bank i bordet!), smugleren skyter alltid først og har et romskip i stil med Millenium Falcon, og alle lyssablene du noensinne har sett er å finne et eller annet sted i denne massive verdenen som er The Old Republic.

Den største grunnen til at Star Wars: Knights of the Old Republic fungerte så bra, var kanskje at det ga meg en ekte følelse av å være en av få jediriddere på reise i solsystemet for å hjelpe mennesker i nød. Min største frykt i forbindelse med at Bioware skulle lage dette til et nettrollespill, var nettopp at det skulle føles kunstig og rart med hundrevis av andre spillere i samme by som meg, men de har faktisk lykkes relativt bra.

I de viktigste sekvensene stenges jeg inne i min egen sfære hvor jeg ikke ser andre enn meg selv og mine kompanjonger. Dessuten forstyrrer vi hverandre sjelden der vi løper omkring. Sammenlign det med å møte en fremmed på gaten. Til slutt må man ta hensyn til at dette tross alt er et nettrollespill. Selvsagt vil det finnes fiender der hvis noen andre har vært der allerede. Kall det gjerne sjangerens akilleshæl, hvis du vil.

Det at spillet er åpent for alle leder også til at folk skriver konstant i chatten. Dette kan være forstyrrende i viktige samtaler, men det er bare fordi jeg er for lat til å fjerne hele chat-vinduet med ett enkelt tastetrykk. At hvem som helst kan skrive i chatten betyr også at noen kan komme til å fortelle hva som skjer senere i spillet, og det finnes ikke noe godt forsvar mot spoilere - man må bare være forsiktig med hva man leser.

Rent visuelt liker jeg at Bioware har implementert en nærmest tegneserieaktig stil. Å skulle etterstreve fullstendig realisme hadde fjernet mye innovativt potensial, og på en måte føles det som om Star Wars like gjerne kunne stammet fra en tegneserie som en episk filmrull. Dessuten lykkes Bioware i å fremheve særtrekkene hos hver figur. Tidligere har det vært vanskelig å se hvem som er hvem hvis det ikke hadde vært for navnet over spillerens hode i for eksempel World of Warcraft, Rift eller Guild Wars.

Mens jeg igjen snakker om World of Warcraft (det er ikke til å unngå), opplever jeg at Star Wars: The Old Republic har en relativt bratt læringskurve. Det virker som om Bioware antar at alle spillere har spilt Blizzards nettrollespill og trenger derfor heller å introduseres til nyheter enn til konseptet som helhet.

Dette vil kanskje straffe seg når fans av Star Wars uten spillerfaring bestemmer seg for å prøve, men blir lei og slutter i ren frustrasjon. Selvfølgelig er det deilig for en veteran som meg å slippe all opplæringen og gå rett på sak, men jeg kunne ha ofret det for nybegynnernes skyld.

Det kan tross alt ta sin tid å komme inn i mer eller mindre smale begrep som PVP, PVE, LFG, Warzone, DPS og hva det nå enn heter alt sammen. Selv om The Old Republic baserer seg på å ha en historie, så er det fortsatt et fullverdig nettrollespill med alt det måtte innebære - et faktum man må minne seg selv på av og til før man har blitt skikkelig vant til spillet.

Sluttproduktet av Biowares lange og harde slit er nemlig ikke bare en kopi av sjangerens tidligere stortitler, og det er jeg glad for. Det hadde vært lett å slippe unna med en kul trailer og en tradisjonell Warcraft-kopi i Star Wars-miljø. Folk hadde kjøpt det. Jeg hadde kjøpt det. I stedet har de holdt ord og lagt til den dimensjonen som alltid har manglet, og dermed skapt et spill som ikke bare maskerer kjedelige oppdrag med en historie - de engasjerer spilleren i moralske valg og dialoger som føles ekte.

Samtidig har man ikke sluppet helt taket i hvor avslappet sjangeren kan være. Ofte kobler jeg bare av og diskuterer Star Wars med andre spillere. Hvilken film er best? Hva hadde skjedd hvis Darth Vader deltok på Oprah? Andre ganger går jeg bare rundt og lengter etter alt jeg noensinne har drømt om fra Star Wars-universet. En egen speeder eller wookie - og alt er mulig takket være Star Wars: The Old Republic