Jeg er en mann som liker innovasjon og forsøk på fornyelse, særlig i en bransje hvor konvensjoner og tradisjoner har en tendens til å gjøre mange spill altfor like. Så da jeg første gang hørte om Catherine ble min interesse trigget med en gang. Jeg mener, hvor ofte ellers hører man om spill som klassifiseres som adult adventure, puzzle-platformer og survival horror på Wikipedia?

Møt Vincent Brooks, en høyst gjennomsnittlig 32 år gammel mann fra en hvilkensomhelst amerikansk by. Vincent er en lite usedvanlig person: Han er bare halvveis interessert i den nye jobben sin, han mangler de store ambisjonene og vet ikke helt hvor han vil med livet, han ønsker så lite ansvar som mulig, og helst skulle han sett at det nå fem år lange forholdet til Katherine McBride bare forblir slik det er. Katherine vil derimot ha noe mer, og i sin fortvilelse letter Vincent på trykket overfor Catherine, ei ung skjønnhet som tilfeldigvis entrer stambaren til Vincent og vennene hans. Om det er tilfeldig at Vincent neste morgen våkner med Catherine ved sin side og ikke husker noen ting er et annet spørsmål, men en ting er klart: Vincent må nå balansere et hårfint dobbeltspill inntil han klarer å ta et valg. Den sjefete og bestemte Katherine, som ønsker et stabilt forhold, eller forføreriske Catherine, som omfavner det frie, spennende og usikre?

Samtidig som Vincent entrer dette trekantdramaet begynner unge menn rundt omkring i byen å dø under mystiske omstendigheter. Det blir ganske snart tydelig at Vincent står i fare for å bli en av dem: Hver natt entrer han nemlig en sfære av psykedeliske mareritt. I disse marerittene, hvor det kun befinner seg mannfolk, tar alle form av sauer (eller horebukker om man vil), og målet er å klatre stadig høyere opp på et tårn stappfullt med hindre. For å gjøre det hele ekstra sjarmerende kollapser grunnen i tårnet gradvis underveis, og er man ikke rask nok med å klatre oppover vil man med andre ord falle i avgrunnen. Og som spillet sier det: Den som drømmer at man faller og ikke våkner før man treffer bakken, vil aldri våkne igjen. Noensinne.

Som den våkne leser kanskje har forstått, så er det mareritt-sekvensene som er hoveddelen av spillet. Her skal man lære seg en rekke regler for hvordan man kan skyve på diverse steinblokker, slik at man kan komme seg til toppen på best mulig måte. Poengsummen avgjøres av tid og antall steg. I begynnelsen starter man med det helt enkle, men man skal ikke ha spilt lenge før vanskelighetsgraden øker betraktelig. Noen områder virker helt håpløse å forsere, bakgrunnsmusikken og -lydene kan fort øke stressnivået til det ubehagelige, og som om de overnevnte elementene var nok blir man jevnlig jaget av creepy monsterbosser av gigant-proporsjoner. I tillegg vil de andre sauene som befinner seg i samme situasjon som deg ofte gjøre livet surt for deg, idet de sperrer veien for deg i forsøk på å klatre oppover. Men bortsett fra sistnevnte faktor, som kan bli en plage på grunn av svak AI, er marerittsekvensene herlig utfordrende og morsomme å spille. Catherine er vanskelig, men aldri umulig, og det er som regel flere tilnærmingsmetoder for å løse samme problem.

På dagtid prøver Vincent å finne ut hvorfor han sover så dårlig om nettene (ettersom han aldri husker hva han har drømt), tar valg som påvirker hans forhold til de to damene i trekantdramaet (noe som vipper en måler i den ene eller den andres favør) og henger med vennene sine på stampuben Stray Sheep. Pubsekvensene er hvor Catherine viser seg fra sin svakeste side. Bortsett fra arkadespillet Rapunzel, som benytter de samme mekanismene og reglene man lærer i marerittene, er det lite å gjøre på dagtid i spillet. Man kan samtale med venner og pubgjester, som får konsekvenser for hvilke andre sauer som overlever de nattlige meritter, men dette føles ikke særlig tilfredsstillende.

Langt mer tilfredsstillende er derimot selve persongalleriet, som man blir bedre kjent med på dagtid. Noe av det kanskje mest overraskende er at jeg ikke har noe særlig til overs for noen av hovedpersonene: Vincent mangler både ansvarsfølelse og ryggrad, Katherine er dominerende og Catherine er bare ute etter en flørt. Vennene til Vincent er stort sett en gjeng med vanlige mennesker med vanlige problemer, og resultatet er at man sitter igjen med et nesten realistisk persongalleri fremfor de klassiske RPG-arketypene.

Tematisk sett er det også spennende å se hvordan Catherine ikke bare tar opp en tematikk som er nærmest uberørt i spillsammenheng (dersom man ser bort fra sære japanske datingsimulatorer og tvilsomme hentai-spill), men også forsøker å utforske årsakene til at enkelte menn (og forsåvidt kvinner) går inn i utroskap. Små hint i dialoger vitner om at alt fra ekteskapsproblemer, trøblete fortid og problematiske farsforhold spiller inn. Noe forenklet er det selvsagt, men en slik tilnærming til aktuelle samfunnsproblem vil jeg gjerne se mer av i spillsammenheng.

Audiovisuelt sett ligger Catherine helt på det jevne. Spillet kjører en enkel anime-inspirert stil som lett kan minne om Persona-serien (Atlus' store hjertebarn), men grafikken kunne med fordel vært skarpere. Noen ganger savner man bedre kontroll over kameraet i marerittsekvensene, men det er sjelden det blir direkte problematisk. Musikken skaper god stemning, enten det er snakk om chill bakgrunnsmusikk på puben eller stressende toner idet man løper for livet bort fra en boss. Den lettere remiksingen av klassiske stykker som utgjør store deler av spillmusikken kan fort bli en av årets favoritter.

Med åtte forskjellige avslutninger har Catherine mange timer med underholdning å by på. Og skulle du bli lei av å bryne deg gjennom samme spillet alene har Atlus vært snille nok til å inkludere to tospillermoduser, Babel Mode og VS Colosseum, hvor en enten kan samarbeide eller konkurrere om å klatre opp marerittårn.

I en bransje hvor man ofte føler man får samme formelen servert om og om igjen, er Catherine et herlig pust av annerledeshet. Spillet er nesten like forførende som tittelpersonen selv, og må være en av de mest originale tilnærmingene til et plattformspill siden Portal. Savnet etter noe mer variasjon er tilstede, men en god historieprogresjon og stadig utfordrende gameplay sørger for gi mer enn nok kompensasjon for dette. Er du på jakt etter noe nytt og annerledes kan Catherine være ett av de beste alternativene 2012 har å by på.

Testen er basert på den japanske utgaven av spillet.