Norsk
Gamereactor
anmeldelser
The Lord of the Rings: War in the North

The Lord of the Rings: War in the North

Tolkiens fantastiske univers har lenge vært stille, men nå skal atter en gang klinger møtes og orker slaktes. Det er på tide å vende tilbake til Midgard...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Handlingen i The Lord of the Rings: War in the North inneholder ingen store overraskelser. Den er utviklet rundt hendelser som kun er hintet til i bøkene, og er integrert inn i historien vi kjenner så godt fra før på en måte som utelukker muligheten for at Ringenes Herre-fanatikerne skal gå i strupen på Snowblind Studios, men den tar ingen sjanser heller.

Saurons høyre hånd , Agandaur, har lumske planer i nord, og det er opp til våre tre nye helter å stoppe ham. Ferdamannen Eradan, alven Andriel og dvergen Farin starter sitt eventyr i Bri, og derfra tar reisen dem til mange kjente lokasjoner, inkludert Kløvendal og Tåkefjellene, og du møter på både Gandalf, Arwen og flere av karakterene fra bøkene før ferden er over. De store ørnene (som du kanskje kjenner best fra boka Hobbiten) spiller også en viktig rolle.

The Lord of the Rings: War in the North
Strategi og koordinerte angrep fungerer best sammen med venner

La meg bare si at det er fullt mulig å spille gjennom The Lord of the Rings: War in the North alene, men da frarøver du deg den spillopplevelsen utviklerne opprinnelig ønsket deg. Spillet er nemlig hovedsakelig laget med co-op i tankene, og tro meg, det er mye morsommere å partere orker sammen med vennene dine. Spiller du alene, dukker det dessuten opp en del problemer som ellers ikke ville vært tilstede. Det mest fremtredende er at du ikke kan skifte mellom de tre figurene i farta, men faktisk må avslutte spillet og starte på nytt på forrige lagringspunkt. Dette er fryktelig frustrerende og en avgjørelse jeg ikke i min villeste fantasi kan begripe hvorfor er blitt tatt. Hvorfor kan jeg ikke bytte til Andriel å kaste et magiskjold når Eradan er under kraftig ild, og isteden må vente i håp om at den kunstige intelligensen gjør det den skal, med livet mitt som innsats? Eller hva om jeg vil forandre rustningen til Farin, eller utseende til Andriel? Da må jeg avslutte spillet, starte det på nytt som en av dem, forandre det som skal forandres, før jeg igjen må avslutte for å skifte tilbake til den jeg vil spille som. Kudos til dere, Snowblind Studios, for å ha bidratt til store salgsøkninger av hodepinetabletter hos min lokale dagligvarehandler.

Dette er en annonse:
The Lord of the Rings: War in the North
Let`s hunt some orc!

Når du spiller alene er det altså vanskelig å bruke strategi mot de kraftigere motstanderne, spesielt med tanke på hvor lite kontroll du har over lagkameratene dine. Du har to valg angående hvordan de oppfører seg, og det er angrep og forsvar. Jeg skulle gjerne hatt mer kontroll over handlingene deres, som hvilken spesifikk fiende de skal angripe, når de skal gå i nærkamp og når de skal bruke langdistanseangrep. Mange slag gikk tapt fordi begge lagkameratene mine løp flere troll i møte med sverd og øks, istedenfor å fyre av magi og piler fra avstand. Ofte når du og dine datastyrte venner angriper samme motstander, kommer de i veien slik at du bare treffer luft, men det er ikke altfor plagsomt.

Uavhengig av om du spiller alene eller sammen med venner, så er det gøy å slåss mot djevelskapen som står i din vei, i alle fall i en liten stund. The Lord of the Rings: War in the North blir nemlig veldig fort gjentagende, og kaster bølge etter bølge med fiender i din retning. Og til tross for at orkene(den mest vanlige fienden) varierer i størrelse og bevæpning, er det ikke nok forandringer til å holde interessen lenge. Dette er særlig merkbart i starten, da du ikke har noen ferdigheter eller spesielle egenskaper enda. Det å hamre løs på de samme to knappene i flere timer blir fort kjedelig, og det hjelper lite at du kan skyte noen piler om du vil. Hadde det vært mulig å utføre noen komboer så kunne dette blitt unngått.

The Lord of the Rings: War in the North
Den store ørnen Beleram står ofte klar til din disposisjon i desperate situasjoner
Dette er en annonse:

Denne nedsiden tar det mye lengre tid å oppdage når du spiller sammen med andre, og senere i spillet når du har opparbeidet deg et litt bredere arsenal av angrep, får kampene et kraftig løft. Du får som vanlig erfaringspoeng av å drepe fiender og å fullføre oppdrag, og når du går opp et nivå, kan du øke styrke, magi, helse og mer slik som du vil. I tillegg får du velge en ny egenskap på et ferdighetstre, eller du kan forsterke en du har fra før. Jo flere typer angrep du har, jo mer underholdene blir det senke sverdet sitt dypt inn i kraniet på en mindre intelligent Uruk-hai. Spesielt stilig er det når du har banket en fiende nok til å sette inn nådestøtet, og foten, armen eller hodet hans tar et blodrødt farvel til kroppen det tidligere var så knyttet til. Når Anders unngår en ildkule og løper mot tre intetanende bueskyttere før han lager orkefilé av dem, og jeg tømmer pilkoggeret mitt mot hodet til et rasende snøtroll som løper mot meg, mens Erik skaper en beskyttende boble rundt oss slik at innkommende magi ikke lenger er en faktor, før han blåser fire orker til himmels med en sjokkbølge, og det hele kulminerer i et blodig kaos av flyvende hoder - det er da The Lord of the Rings: War in the North er på sitt beste.

The Lord of the Rings: War in the North
Hammer time!

Grafikken varierer fra akseptabel til hinsides grusom, men når du er engasjert i en kamp som den ovenfor, bryr du deg lite om slikt. Nå har det seg sånn at det ikke bare er slåssing spillet går ut på (til tross for tittelen), og når du vandrer rundt i de få, og overraskende små byene i spillet, er det lettere å oppdage dårlige teksturer og tomme, detaljfattige områder mens du snakker med de forskjellige personlighetene som bor der. Noen steder fant jeg trær og gress i 2D. De vakre områdene fra filmene er representert dårlig, selv om noen er riktig så stemningsfulle. Dessverre er skapningene du møter på i Midgard mye mer interessante enn de endimensjonale figurene du selv kontrollerer. Hvem du velger av de tre alternativene, har minimal påvirkning i historien. Dette gjelder også hvilke valg du tar i samtaler, noe som er et av de mer skuffende elementene i spillet. Dialoghjulet fungerer på en lignende måte som det i Mass Effect, men på en mindre funksjonell og lite brukervennlig måte. Det finnes ingen antydning på hvilke spørsmål som utelukker de andre og som fører samtalen til sin slutt, så om du har flere emner å velge mellom som du synes er interessante, er det bare å krysse fingrene for at du ikke mister muligheten til å spørre om de etterpå. Det hele er veldig rotete, og spesielt frustrerende for de som vil utforske historien så mye som mulig. Det er nemlig mye spennende å lære om Tolkiens verden her, og spørsmål du kanskje har stilt deg mens du så filmene, som hvorfor ikke brorskapet bare satte seg på ryggen til de store ørnene og kastet fra seg ringen i det dypeste hav, hvor ingen kunne håpe å finne den, blir besvart.

The Lord of the Rings: War in the North
Eradan VS Edvard Munchs "Skrik"

Det at ingen av de originale stemmene er med, er selfølgelig en demper, men det er ikke et stort irritasjonsmoment. Den varierende kvaliteten på stemmearbeidet derimot, er det. For eksempel, Gandalf og Elrond har helt fungerende stemmer, mens Aragorn er så langt ifra sin opprinnelige stemme at det nesten er litt komisk. Stemmene til mindre viktige karakterer kan være overraskende bra, men de fleste er det direkte flaut å høre på. Det er faktisk skapningene du møter, som edderkopper, ørner og drager, som stjeler showet når det gjelder godt stemmearbeid. Dette gjelder også animasjonen på ansiktsuttrykk, da de fleste du møter på (og deg selv, for den saks skyld) har stive, livløse ansikter. At en munn beveges når noen snakker, og et øyebryn løftes med jevne mellomrom, er ikke nok til å til å gi liv til befolkningen i Midgard. Dette er ikke et problem for de mer fantasifulle skapningene, da det er vanskelig å si hvordan det ser mest naturlig ut når en drage tar i bruk talens kunst.

I byene kan du også finne sideoppdrag, men disse var så kjedelige at jeg etter syv-åtte stykker bare ga opp og konsentrerte meg om hovedhistorien. Det er bare så mange ganger en gidder ta seg bryet med å lete etter den planten eller den skriftrullen og levere den inn for noen kronestykker og litt erfaringspoeng. Videre kan du kjøpe og reparere våpen og utstyr, som også kan oppgraderes ved å implementere dem med spesielle stener, som gir brukeren alt fra ekstra beskyttelse til våpen av torden. Det gir en følelse av fremgang, og gjør at du vil spille videre. Om du vil forandre utseendet til figuren din, kan du gjøre det ved å ta i bruk speil som befinner seg i byene, selv om du ikke har grensesprengende mange alternativ.

The Lord of the Rings: War in the North
The Downward Barrens har i bøtter og spann med levende døde, som gjerne vil verve nye medlemmer

Samme hvor tilfredsstillende det er å møte fienden med oppgraderte våpen og rustning, så blir det overskygget av spillets mange dårlige sider. Når du ikke er i byene så er spillet veldig lineært. Du har nesten alltid bare én vei å gå, mens det noen få ganger er en avstikker til høyre eller venstre som strekker seg femten meter til en kiste. Når nevnte kiste åpnes dukker det opp Secret Found på skjermen, som får meg til å dobbeltsjekke aldersgrensen på spillet. Som jeg sa tidligere er War In The North veldig gjentagende når det gjelder kampene, og utenom det at de forskjellige fiendene egentlig ikke er så forskjellige, og krever nesten samme taktikk (rulle og unngå, slå, slå, slå, gjenta) så bidrar det sterkt til kjedsomheten at du ofte skal forsvare deg selv eller andre mot mange bølger av fiender i ett gitt område. De samme fiendene du drepte i forrige bølge, kommer i den neste, osv. Noen ganger har du tilgang til enorme, stasjonære armbrøster som skyter eksploderende piler, og da sitter du i flere minutter å trykker på en eneste knapp mens du skyter på de samme fiendene. Hysterisk morsomt.

Ett av områdene, The Downward Barrens, var en rimelig trist affære. I halvannen time gikk jeg rundt og drepte de samme levende døde på samme måte, i rom som så ut som blåkopier av rommet jeg nettopp hadde vært i. Et annet hårrivende tilfelle var kampen mot en rebelsk steinkjempe kalt Bargrisar. I ti minutter sto jeg og lagkameratene mine å dasket løs på bena hans, mens vi iblant måtte unngå et tramp eller en knyttneve. Jeg mener det. Ti minutter. Høres det morsomt ut? Det var det ikke. Området du befinner deg i for øyeblikket, er avstengt fra det neste til alle fiendene er utryddet, noe som igjen kan lede til nye vanskeligheter. Mer enn én gang måtte jeg løpe rundt i flere minutter for å finne den siste illsinte orken som hadde bestemt seg for å vandre inn i en vegg mens den viftet med armene, før jeg kunne fortsette. Noen ganger hang figuren min seg fast i en fryktinngytende busk, slik at jeg måtte starte på nytt fra forrige lagringspunkt. Andre småting som lite eller rett og slett mangel på animasjoner er oppsiktsvekkende. Jeg la fort merke til at når jeg slo en motstander, uavhengig om han blokkerte eller ikke, så var animasjonen hans den samme. Bare skadenummeret forsvant når han blokkerte, i tillegg til at noen gnister fant veien ut fra kroppen hans. Mange rustninger har ofte helt forskjellige navn og effekter, men ser helt like ut når du tar dem på deg, og selv om dette ikke er gjeldene for alle, er det skuffende siden en del av moroa når du spiller på nett er å kunne vise frem din unike figur.

The Lord of the Rings: War in the North
That still only counts as one!

Det er likevel ikke bare negativt å si om The Lord of the Rings: War in the North. Når fienden samles mot deg og dine venner på nett, og piler, trolldom og økser flyr alle veier, er det virkelig en nytelse. Det å gå opp i nivå og erverve seg nye ferdigheter, og å oppgradere våpen og rustning er deilig følelse. En Horde-lignende modus som kalles Challenge Missions hvor du må overleve vanskeligere og vanskeligere bølger av Saurons undersåtter, kan derfor være utrolig gøy å spille sammen med venner, og er en fin måte å skaffe seg erfaringspoeng på. Til tider flommet skjermen nesten over med ondsinnede skapninger, men jeg opplevde aldri at bildeoppdateringen sank. Gjenopplivningssystemet er også likt som i Gears of War, og fungerer i grunn helt greit. Lydsporet gjør jobben sin, men jeg savner virkelig den stemningsfulle musikken fra filmene. Når eventyret er over etter en tyve timers tid, kan du starte på nytt på en høyere vanskelighetsgrad med alt av utstyr og oppgraderinger du har anskaffet deg tidligere, og fortsette å øke nivået på figuren din.

Det nye brorskapets reise gjennom Midgard vil nok ikke nedskrives i historiebøkene i Gondor, eller bli sunget viser om i Hobsyssel. War In The North gjør ikke mye for å utmerke seg innenfor sjangeren, og har en god del feil og frustrerende øyeblikk, men når det først er underholdende, da er det virkelig det. Er du en Ringenes herre-entusiast som liker lett fordøyelige eventyr med enkle RPG-elementer, og har noen venner tilgjengelig, er kanskje dette noe for deg. For meg var krigen i nord en forglemmelig affære.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Kan være utrolig moro med venner, oppgradering av utstyr og den mer modne tolkningen når stål møter stål. Også får du drepe orker, da.
-
Kjedelig å spille alene, veldig repetitivt og lineært, generelt skuffende grafikk og animasjoner.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • thosol01
    Dette var det spillet som (for meg) skulle bli et fantastisk mesterverk, og et godt minnesmerke på hvilken ære Lord of The Rings trilogien... 6/10

Relaterte tekster

The Lord of the Rings: War in the NorthScore

The Lord of the Rings: War in the North

ANMELDELSE. Skrevet av Ruben Jones

Tolkiens fantastiske univers har lenge vært stille, men nå skal atter en gang klinger møtes og orker slaktes. Det er på tide å vende tilbake til Midgard...



Loading next content