Jeg liker relanseringer i HD. De kan være rene nostalgibomber for de som minnes spillene fra barndommen, men de kan også åpne øynene til yngre spillere som dermed slipper å rote gjennom utallige butikkhyller i jakten på et gammelt eksemplar av en klassiker. Etter en stund med den nyeste HD-samlingen med Metal Gear Solid, er det ingen tvil om at det er bra at enkelte titler dukker opp på markedet igjen - for Metal Gear Solid-serien er noe også denne generasjon gamere bør få med seg.

I Metal Gear Solid HD Collection finner vi de to godbitene Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty og Metal Gear Solid 3: Snake Eater fra PS2-maskinen, i tillegg til Metal Gear Solid: Peace Walker fra PSP. Selv om disse spillene bare er utgitt på Playstation-konsoller har samlingen også dukket opp på Xbox 360, og selv om dette er vel og bra, er det en skikkelig ulempe at verken det originale Metal Gear Solid eller Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots finnes på Xbox 360 fra før. Jeg hadde spesielt likt å se førstnevnte være med, sånn at Xbox-spillere ikke må rote fram plottet på internett for å kunne sette seg ordentlig inn i det samlingen har å by på.

Historien i denne serien er nemlig ikke det letteste stoffet man finner på spillmarkedet. Tvert i mot. Dette er omfattende og engasjerende fortellinger som stiller på lik linje med mange filmer i samme sjanger, med lange mellomsekvenser og heftige konspirasjonsteorier.

Selv om barskingen Solid Snake har blitt seriens maskot, spiller man faktisk ganske lite som han i akkurat disse tre spillene. Forutenom innledningen i toeren spiller man nemlig som to andre figurer: Den nokså omtalte Raiden, i tillegg til Snakes forgjenger Naked Snake.

Disse hendelsene foregår under den kalde krigen og tar oss først med til den russiske jungelen der Naked Snake må ordne opp i noe som kan utløse en tredje verdenskrig, og videre i Peace Walker sentrerer det seg rundt hans politisk nøytrale armés aksjoner i Mellom-Amerika. Hovedfokuset i serien er derimot satt mot Metal Gear - en svær robot som kan skyte atomraketter mot ethvert mål på jorden innen få minutter.

Historien er åpenbart i fokus her, og selv om disse spillene er kjent for å være blant de mest kompliserte noensinne, er fortellerteknikken på topp. Viktigst av alt er spillene her og spesielt nummer 2 og 3 er svært filmatiske, og Metal Gear Solid var blant de første spillene som visket ut forskjeller mellom film og spill. Med lange mellomsekvenser, fantastisk musikk samt stemmeskuespill som setter selv nyere spill i skammekroken, har Kojima vist at Metal Gear Solid er noe helt for seg selv.

For eksempel består store deler av de første to timene i treeren av film, og selv om dette kanskje vil irritere noen spillere gir det definitivt historien et løft. Jeg derimot irriterte meg mer over enkelte codec-samtaler (samtaler over radio der de fleste av oppgavene dine blir gitt). Det er ikke det at de er kjedelige, men når jeg måtte fiske frem radioen hvert tiende sekund for å motta tips, eller høre på småprat da jeg egentlig bare ville lagre, ble det smør på flesk.

Men la oss nå bevege oss bort fra alt pratet om historien og mellomsekvensene, for hvor gøy er det egentlig å spille Metal Gear Solid-spillene i HD mange år etter de originalt ble sluppet?

For de som ikke allerede vet det, har Metal Gear Solid alltid handlet om sniking - du skal infiltrere områder fulle av fiender, skyte noen bedøvelsespiler i skallen på et par av dem, og viktigst av alt skal du unngå å bli sett. Konseptet er intuitivt og høres kanskje ganske simpelt ut, men du verden så fengende og gjennomtenkt det føles.

Mestringsfølelsen man får når man uoppdaget tar ut en fiende med bedøvelsespiler, for så å skjule offeret slik at ingen fatter mistanke, er såpass tilfredsstillende at det holdt meg gående en god stund før jeg la fra meg spillet. Viktigst av alt er det faktum at det fortsatt underholder i massevis den dag i dag, sammen med den fine strukturen og de storslåtte bosskampene man vil komme over.

Elementene beskrevet ovenfor er hovedingrediensene i Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. I Metal Gear Solid 3: Snake Eater er dette videreført, men man finner hakket flere godsaker her, og dette gjør Snake Eater til det beste spillet i samlingen. For det første har de fjernet det låste kameraet, noe som åpner for litt friere mekanikker, og nå som handlingen er lagt til jungelen er gameplayet plutselig mye mer engasjerende.

Radaren fra tidligere er helt borte, men til gjengjeld er kamuflasje et sentralt element, og det er et større fokus på overlevelse. Kamuflasjedrakter må velges med omhu når man sniker seg gjennom de ulike terrengene, og for å holde Snake i live må man jakte på mat i skogen. I tillegg må man lege seg selv med bandasjer, desinfeksjonsmidler og medisiner, og når man til og med kan bli bitt av slanger og få matforgiftning, sier det kanskje seg selv at serien har fått en ny dimensjon. Det er rett og slett mye morsommere å spille.

Metal Gear Solid: Peace Walker er det tredje spillet man finner i samlingen, og er den store lillebroren til de andre titlene. At dette spillet skiller seg ut er det ingen tvil om. Spillet er vesentlig nyere enn de to andre spillene, og viktigst av alt er det originalt utgitt til PSP. Uten at det egentlig gjør noe merket jeg fort at dette definitivt er noe som er designet for en håndholdt konsoll, ettersom spillet baserer seg på relativt korte oppdrag.

Til gjengjeld er det åpnet for sideoppdrag, og det totale antallet oppdrag gjør at dette faktisk er det største spillet man finner i denne samlingen. I tillegg til de mange oppdragene skal man også bygge opp sin egen hær fordelt på flere avdelinger, og rekrutteringen foregår ved at du sender bevisstløse fiender til værs. Høres kanskje litt merkelig ut, men det er uten tvil moro, og ikke minst betydningsfullt for hva som skjer i seriens aller første spill: Metal Gear. Et annet pluss med Peace Walker er muligheten til å velge kontrolloppsett. De to andre sliter nemlig dessverre med et kontrollsystem som føles utdatert og som tar tid å vende seg til etter å ha spilt nyere spill.

Visuelt sett er Metal Gear Solid-serien kjent for å ha hatt grafikk forut for sin tid ved lanseringene, men at grafikken ikke er like banebrytende i dag sier kanskje seg selv. Jeg skal likevel ikke klage. Spillene gjør seg overraskende godt i HD med en forbedret bildeoppdatering, og ikke minst et design som fortsatt fenger som bare pokker. At Peace Walker kunne blitt jobbet mer med for å se bedre ut på en stor skjerm synes jeg dog, og leppesynkroniseringen er i tillegg ganske håpløs.

Men HD-konverteringen er likevel vellykket, og det er resten av relanseringen også. Og vel så det. De som synes HD-relanseringer er en grisk jakt på penger kan for min del fortsette å mene hva de vil, men jeg vil likevel si at Metal Gear Solid HD Collection er noe man absolutt bør få med seg om man ikke har prøvd disse spillene tidligere.

Metal Gear Solid er nemlig et enormt og engasjerende univers, og har tålt tidens tann overraskende godt. Historien overgår fortsatt mye av det man finner på spillmarkedet, snikingen føles skikkelig gjennomtenkt og viktigst av alt engasjerer det noe helt vanvittig. Det er vanskelig å legge fra seg, og man får bare lyst til å oppleve mer av hva denne fantastiske serien har å by på. Til sammen kan spilletiden strekke seg til over femti timer med utrolig mange ekstraoppdrag, så du får også mye for pengene.