Scarygirl er et plattformspill som prøver å blande gammelt og nytt sammen. For det meste så funker det, og Scarygirl kunne blitt et varmt spill å anbefale om det ikke hadde hatt så mange feil og mangler.

Rent kreativt er Scarygirl et meget interessant spill. Du er ei lita piratkledd jente, med lapp over øyet, gjensydde lepper og en tentakel som arm. Hun bor i et lite trehus ved havet, og hun ble oppdratt av en kjempeblekksprut. Det er minst like bisart som det virker, og med den litt smådystre, men likevel søte tegneseriestilen, så minner det litt om verkene til Tim Burton. Det vil si, om Tim Burton noen gang fikk lyst på å lage fortellinger for småbarn.

Scarygirl har et barnlig preg over seg, og det gjenspeiles i både grafikken og historien, men visuelt sett så er ikke spillet så verst. Grafikken er kanskje ikke banebrytende, men den dystre, surrealistiske og tegnefilmaktige stilen får frem spillverdenen godt, og miljøene er varierende og fargerike på hver sin måte. Du har den mørke skogen som blir lysere jo lenger ut en kommer, fjellet som blir dekket med snø når en kommer opp i høyden, og byen som går fra å være pompøs til å bli en fattig slum.

Du tilbringer heller aldri så lang tid i hvert område at du går lei av dem, så variasjonen sørger for at du holder interessen gjennom hele historien. Historien blir fortalt på en eventyraktig måte ved en fortellerstemme. Det er ingen dyp eller spennende historie, men den gjør sitt for å bringe deg videre og den er enkel og forståelig nok.

Scarygirl har hatt flere netter med vonde drømmer om en mystisk mann, hun vet ikke hva drømmen betyr og oppsøker sin far, en kjempe blekksprut, og han råder henne til å oppsøke kaninguruen, en kanin som kan kung-fu av alle ting. Scarygirl blir så rådet til å dra ut på en reise for å få svar på drømmene sine. Ikke noe spesielt minneverdig, og du glemmer fort hva det hele egentlig går ut på, og historiens svakeste punkt er vel at den ikke bygger opp noe klimaks i spillet, og den har en meget brå slutt som virket, vel, litt paff.

Mye av fokuset i Scarygirl er selvfølgelig rettet mot gameplayet. Det er ikke noe galt med formelen som utviklerne har brukt, og er du kjent med actionplattformspill så byr ikke Scarygirl på mye nytt. Du løper frem og tilbake, hoper og slår, og løser et par enkle gåter mens du hakker deg vei gjennom fiendene. Kampsystemet er ganske unikt i Scarygirl. Du kan bruke tentakelarmen hennes til å utføre forskjellige komboer og angrep, svinge deg mellom grener og plattformer, og du kan til og med kjøpe nye angrep og ferdigheter fra kjøpmennene som dukker opp med jevne mellomrom.

Alt virker godt tilrettelagt for å skape et plattformspill med kamper av beste beat-em-up-stil, men slik er det ikke. Kommer du så mye som en millimeter inntil en fiende, selv en som er paralysert av slagene dine, så tar du selv skade og blir avbrutt.

Dette ble et stort irritasjonsmonument for meg. Istedenfor å kunne denge løs med komboer som kunne gjort kampene raske og artige, brukte jeg heller tiden på å passe på at jeg hadde god avstand mellom meg og fiendene, og det var sjeldent jeg fikk muligheten til å fullføre en kombo uten å bli slått ned selv.

Slitsomt blir det når man i enkelte deler av spillet er fanget i et område med lite rom til å bevege seg, og det dukker opp en armé av fiender. Ender du opp midt blant dem kan du godt ende opp med å miste all helse mens du prøver å kjempe deg ut. Skulle du være så uheldig å sitte fast i et hjørne med fiender som presser mot deg, så kan du like godt legge fra deg kontrollen og vente på å dø slik at du kan fortsette ved forrige check point.

Spillet har også en vanskelighetsgrad som ikke helt kan bestemme seg hvor den vil være på skalaen. For det meste så er det grei skuring å komme seg gjennom nivåene, men helt plutselig kan det komme steder som sender vanskelighetsgraden rett opp. Enten i form av en massiv invasjon av de tøffeste fiendene i spillet, eller en bosskamp som helt uten videre skal kreve flere liv enn noe annet i spillet.

Når det gjelder bosskampene så er de ganske så umotiverte og lite engasjerende. Det virker som om de bare har blitt puttet inn kun for å gi deg en kamp, og du er aldri helt sikker på når de dukker opp. De er også veldig lite balansert, og mangler klimaks. Ingen av bossene har noen form for oppbygging annet enn at de faktisk er der. Heller ikke mot slutten av spillet føler man at man er nådd høydepunktet som skal avslutte det hele, og slutten kom veldig brått på.

Kontrollen er god og fungerer som den skal, men jeg opplevde at hopping var litt uvandt og ikke helt optimalt. Holder du inne hoppknappen i brøkdelen av et sekund så begynner du å sveve istedenfor å ta et enkelt hopp, noe som gjorde at det ble litt vanskelig å beregne høyde og faktisk føle at du har kontroll over hoppet.

Av lyd så er det ikke så mye variasjon. Bortsett fra musikken på startmenyen og ved loading så er mye av den samme bakgrunnsmusikken brukt gjennom hele spillet med små variasjoner her og der. Enkelte steder manglet det til og med lydeffekter. Du kommer neppe til å tenke så mye over lyden når du spiller, mest fordi den ikke gir noe spesielt inntrykk.

Scarygirl er et spill som kunne vært utrolig artig og gøy for en nedlastbar tittel, men de mange feilene og manglene gjør at spillet ikke helt når den standarden den burde ha hatt. Ideen er interessant, karakterene og miljøene er originale, og spillet minner mye om andre spill i sjangeren, som for eksempel Klonoa. Jeg moret meg mens jeg spilte gjennom det fra start til slutt, men mye av moroa ble dempet av feilene, og jeg irriterte meg stadig over hvor frustrerende enkelte deler av spillet kunne bli fordi du ikke har noen god måte å komme deg ut av et hav av fiender. At spillet heller ikke gir noen indikasjoner på at oppgraderinger kan være viktig å skaffe seg kan også ødelegge for deg.

Om du kan overse feilene så ligger det faktisk et rimelig artig plattformspill under det hele, bare vit at det kunne ha vært mye bedre. Scarygirl byr også på muligheten for to spillere i samarbeid, så du kan jo alltids få med deg en venn skulle du ønske det.