Det begynner å tette seg til innenfor tennissjangeren. Top Spin og Virtua Tennis har de siste årene pekt seg ut som de to store gigantene. Kan Grand Slam Tennis 2 gjøre som Novak Djokovic og slå seg frem som den nye skinnende stjernen på himmelen?

Det originale Grand Slam Tennis ble sluppet til Wii i løpet av sommeren 2009, og etter planen skulle PS3- og 360-versjonene bli tilgjengelig i løpet av høstmånedene. Dette skjedde imidlertid aldri, og derfor er det nå første gang EA Sports nye tennissatsning viser seg på tungvekterkonsollene.

Uoriginalt nok samsvarer tittel og innhold noe så til de grader, og det er selvfølgelig de fire store turneringene i sirkuset som gjelder. Har du vunnet i Australian Open, US Open, French Open og Wimbledon i løpet av samme kalenderår har du nemlig vunnet en Grand Slam. Da kan du selv få tenke deg frem til spillets hovedmål...

Som vanlig satser EA Sports hardt på lisenser, noe som inkluderer både ekte spillere og turneringsrettigheter. Til sammen 23 av dagens og fortidens stjerner kan vi velge blant, noe som er omtrent på nivå med de etablerte storspillene fra 2K Sports og SEGA. På turneringsfronten har imidlertid nykommeren et fortrinn. Dette er nemlig første gang noen har klart å få med seg rettighetene til Wimbledon-turneringen, noe som naturligvis er et must når fokuset er Grand Slam.

Utviklerne i EA Canada har lagt stor vekt på sitt nye, innovative slagsystem i forkant av utgivelsen. Total Racket Control er kjærlighetsbarnets navn, og handler i bunn og grunn om at du kontrollerer spillerens bevegelser på banen med venstre stikke, mens høyrestikke kontrollerer alle bevegelser med slagarmen. Avhengig av stikkebevegelsen vil du slå et vanlig flatt slag, en slice eller en ball med overskru. Kort og greit slår du et vanlig slag ved å skyve stikken i fartsretningen, en slice ved å dra bakover og slippe, og til slutt en overskru ved å dra bakover for deretter å skyve frem.

Det tok litt tid å venne seg til slagsystemet, og det skal sies at slagene føltes rimelig tilfeldige i begynnelsen. Om dette skyldtes mine spastiske tommelrykninger eller at systemet stiller vel store krav til fingerpresisjon er uklart. Det bedret seg mye etter noen timer ved nettet, så da er jeg tilbøyelig til å ta ansvaret på min kappe. Uansett kan jeg ikke si at den totale racketkontrollen er en nyvinning som vil revolusjonere min hverdag. Først og fremst fordi få forandringer i et spill noen gang vil revolusjonere min hverdag, men også fordi det nye systemet ikke gjør spillopplevelsen noe betydelig bedre enn vanlig, tradisjonell knappetrykking.

I spillets hovedmodus har du ti sesonger på å ta ditt egenlagde null fra 100.plass på rankinglista og frem til endeløse Grand Slam-triumfer. Gjennom små og store turneringer, treningsøkter og treningskamper forbedrer du både spillerens ferdigheter og rankingpoeng, til du før eller senere troner på toppen av listen over de største spillerne gjennom tidene.

En karrieremodus er selvfølgelig på sin plass i et spill som dette, men gjennomføringen er akk så kjedelig fra EAs side. Den bringer så absolutt ingenting nytt inn i sjangeren. Foran hver av de store turneringene må du slå deg gjennom en mindre, ulisensert turnering og gjerne en treningsøkt, før du kan bryne deg på de virkelig store gutta. Sånn går spillet i sykluser helt til ti sesonger har passert. Ingen oppdaterte rankinglister å se igjennom, ingen pengesummer kan vinnes, ingen penger kan benyttes og ingen trenere kan hjelpe deg på veien. Det finnes riktignok en god del oppgaver du kan få ekstrapoeng for, som å slå Roger Federer i Australian Open eller å serve inn 25 ess i løpet av en sesong, men det eneste du oppnår ved å klare dette er å få noen ekstra rankingpoeng.

For et spill som tydelig streber etter å bli tatt seriøst med både lisenserte spillere og turneringer, forekommer det i overkant mange uregelmessigheter i Grand Slam Tennis 2. Det første jeg reagerte på var å møte Boris Becker i min første turnering. Det er vel og bra at man har med en del av sportens legender i et spill som dette, men må de på død og liv være med i en karrieremodus der målet er å bli nåtidens største spiller? Kunne de ikke heller laget en egen modus hvor legendene var sentrale?

Et annet irriterende poeng var da jeg oppdaget at de to beste spillerne i Australian Open, Roger Federer og Rafael Nadal, møttes allerede i åttendedelsfinalen, noe som endte i trist sorti for den hardtslående spanjolen. I virkelighetens tennis har man et seedingssystem, som gjør at de beste spillerne ikke kan møtes tidlig i turneringen. Spillerne ranket som nummer én og to kan sågar ikke møtes før i finalen, da de starter på hver sin side av seedingstreet. Dette gir realismenivået i Grand Slam Tennis 2 en real knekk. For den observante leser kan jeg forøvrig også informere om at Novak Djokovic ikke engang var med i turneringen, uten at jeg kan gi en fornuftig forklaring på hvorfor.

En delmodus hvor det blir satt ytterligere fokus på de store Grand Slam-øyeblikkene er Tournament Classics. Her blir du satt inn i opptil 25 minneverdige øyeblikk fra tennishistorien, og det er din oppgave å enten sørge for at historien gjentar seg, eller å endre den for all fremtid. En modus som kan tyne ut litt ekstra underholdning, særlig om du ønsker å tre inn i noen av historiens svetteste tennissokker.

Flerspillermulighetene er også tilstede i aller høyeste grad. Lokalt er det få opplevelser som gir større glede enn å knuse kameratene enten i singel eller double. Et durabelig oppgjør mellom fire tennisfrelste kamerater høres ut som oppskriften på en god fredagskveld, uten at undertegnede har fått førstehånds erfaring med dette. Flerspilleren på nett var nede da Gamereactor testet spillet, men her loves vi muligheten for alt fra urankede vennskapskamper til knalltøffe Grand Slam-turnering, med separerte rankinglister for singel og double-spillere.

Å beskrive grafikken i Grand Slam Tennis 2 er veldig enkelt. Det er akkurat som vi forventer av en EA Sports-tittel i 2012. Verken mer eller mindre. Det er ikke overveldende pent, men heller ikke stygt. Som vanlig er de lisenserte spillerne godt gjengitt, og om du ikke klarer å gjenkjenne Nadal, Djokovic eller Federer, er du nok såpass lite interessert i tennis at dette spillet ikke var noe for deg i utgangspunktet. Jeg hadde gjerne sett en større animasjonsmengde. Etter et par timers spill var det ingen overraskelser igjen. Gang på gang kommer de samme slaganimasjonene og den identiske måten å strekke seg forgjeves etter ballen når du har havnet på etterskudd. Det virker lettvint, og bidrar også til å svekke realismen og dybdefølelsen.

Lydsporet holder et ålreit nivå, med blant annet Sean Paul og Akon på artistlista. De som definitivt ikke holder et ålreit nivå er Pat Cash og ekspertkommentator John McEnroe. Det er et pinlig lavt antall ulike kommentarer, og da den samme frasen kommer for femte gang i løpet av en match som er over på i underkant av fem minutter, da er veien til mute-knappen kort.

Grand Slam Tennis 2 har tatt mål av seg om å kjempe om tennistronen, men når ikke helt opp denne sesongen. Til tross for lisensen til den sagnomsuste Wimbledon-turneringen og John McEnroe på coveret blir de for lette i denne omgang, og ryker ut allerede i semifinalen.

Det bringer ikke med seg noe nytt til sjangeren, og særlig karrieremodusen har vi sett vært gjort på langt bedre vis tidligere. Dersom EA Canada klarer å legge hodene i bløt, forbedre den kjedelige karrieremodusen, finpusse slagsystemet og komme opp med noe nytt og spennende, kan de på nytt ta opp kampen med de etablerte gigantene på tennisfronten.