Everybody's Golf Vita

Det er ikke til å legge skjul på: Everybody's Golf til Playstation Vita er det samme spillet som Everybody's Golf alltid har vært, en enkel runde golf i koselige omgivelser med søte små golfere, designet i typisk manga-stil. PS Vita-versjonen kaster likevel et par eksklusive funksjoner ut på gresset.

I likhet med andre Sony-relaterte spill som Wipeout og Ridge Racer, er det normalt at når en ny Playstation-konsoll blir lansert, kommer det gjerne også ett nytt spill i den klassiske golfserien. Dette har alltid blitt sett på som en viktig del av konsolllanseringene til Sony, spesielt i Japan hvor serien er meget populær. For mange kan kanskje Everybody's Golf se ut som en forenkling av den edle sporten, i motsetning til Tiger Woods-serien som blir sett på som mer seriøs. Tar man en nærmere kikk derimot, blir det klart at spillet er et overraskende dypt golfspill.

Fargerike menyer og design som skriker Toys"R"Us og japanske stereotyper møter meg når spillet fyres opp. Golferne er tøffe gutter som prøver seg på frekke one-linere, og fnisende småjenter som poserer merkelig og roper av glede når de får et bra slag, caddien har en irriterende aksent og miljøene pyntes med diverse vindmøller og et dyreliv som oser av japansk sødme. Er du allergisk mot slikt er nok ikke Everybody's Golf helt for deg, men jeg mener det er ganske så sjarmerende. I tillegg kommer fargene virkelig til sin rett på Vitaens skjerm.

Ikke overraskende ligger mye av gleden i spillet ved å låse opp nye saker og ting som man kan kle figurene med, og kanskje enda viktigere: nye baner, køller, baller og figurer. Det finnes en overflod av varer i butikken man kan bruke pengene sine på, som man selvfølgelig tjener når man gjør det bra på gresset.

Det å skulle samle ting er fin motivasjon i seg selv. Jeg merker at jeg får en følelse av tilfredsstillelse når jeg låser opp nye køller for favorittfiguren min, men det alene ville neppe betydd noe hvis spillet i seg selv var kjedelig. Heldigvis er Everybody's Golf langt ifra kjedelig. Snarere tvert imot, spillet er rimelig artig.

Det er en overflod av forskjellige spillmodi å bryne seg på, men Challenges har nok førsteretten på hovedmodus-statusen. Hver bane har enten ni eller 18 hull, som spilles i ulike værforhold. Hullene i seg selv er varierte, med raske par 3-hull og noen litt lenger som krever mer forsiktighet i forhold til hvor langt man tør å slå, om man skal plassere seg på fairway også videre. Vindstyrken skal også tas i betraktning, samt hindringer som busker, vann og sandgroper.

For golfspill å være er spillmekanikken i utgangspunktet konvensjonell, og kjent fra tidligere spill i serien. Det finnes ulike typer styrkemeter å velge mellom, og utover det kan du også låse opp flere, men standardmeteret kan forklares som et timing- og balanseminispill med tre trinn.

Når man har valgt kølle og retning på det kommende slaget, trykker man sirkelknappen for å innlede svingen. Meteret fylles opp, og det er om å gjøre å trykke på rett tidspunkt for å slå golfballen så langt som mulig. Tredje press på samme knapp bestemmer hvordan køllen treffer ballen, som kan ha betydning på hvor stor skru ballen vil ha og hvordan den vil fly gjennom luften.

Klarer man dette fint blir slaget bra, men hvis det går dårlig er det en risiko for at blir nødt til å rope 'fore!', så ingen skal få din feilslåtte ball i skallen. Du har også et antall Power-slag å bruke i hver runde. Disse forvandler ballen til en brennende miniatyrkomet som gjør at ballen går betydelig lenger.

Når spilleren har tatt seg til greenen og nervøst forbereder seg for de siste, avgjørende slagene, sprer et rutenett seg utover greenen. Dette gir deg viktig informasjon, som helninger og så videre. Sammen med tips fra figurene ute på banen får du en idé om hvor hardt du skal slå og i hvilken retning. Dette er favorittdelen min på hvert hull. Det er utfordrende, spennende og til slutt deilig når man endelig senker ballen.

Så langt er alt som før, altså. Men jeg nevnte også at det finnes noe Vita-eksklusivt innhold. Dette inkluderer blant annet muligheten til å kunne måle avstander fra ett punkt til et annet ved hjelp av berøringsplaten på baksiden av konsollen. Du kan også bytte ut himmelen i spillet med hva enn kameraet på Vitaen plukker opp.

Du kan også bevege kameraet rundt, eller utforske banen fra et førstepersonperspektiv ved hjelp av Sixaxis-funksjonen. Kanskje ikke helt nødvendig, men det gjør ingenting at muligheten er til stede.

Det er godt at den grunnleggende formelen for Everyody's Golf forsatt fungerer som den skal. Samtidig er det avslappende å slå skiten ut av en uskyldig og forsvarsløs ball, for å se den seile inn i horisonten. Perfekt for både korte pauser fra virkeligheten og lengre turneringer.

Du har også et knippe nettfunksjoner, som daglige turneringer og en internasjonal rangeringsliste. Ad Hoc brukes for å spille mot andre Vita-eiere i nærheten av deg selv. Det finnes også en koselig liten lobby hvor du kan gå rundt og omgås med andre spillere fra hele verden. En svakhet er den ubegripelige mangelen på en lokal flerspiller på en og samme Vita.

Bortsett fra en del irriterende og repeterende musikk, har jeg ikke mye annet å klage på. Spillet er Everybody's Golf på godt og vondt. Det er enkelt å sette seg inn i, fargerikt og morsomt, men ikke akkurat revolusjonerende. Jeg kan tenke meg at det vil fylle en rolle i spillbiblioteket som en avslappende oase, et fristed du kan dra frem når du ønsker å koble av fra en stressende dag. Everybody's Golf til PS Vita er mer eller mindre rekreasjon i lommeformat.