Glem det originale Syndicate. Jeg husker at jeg spilte det på Amiga 500, at det var et spill der man kunne finne på mye ugagn og at kameravinkelen var isometrisk. That's it! Man trenger ikke ha noe kjennskap til originalen fra begynnelsen av 90-tallet for å spille Syndicate anno 2012 - det står helt fint på egne bein.

Puh, da var den saken ute av verden, la oss starte på anmeldelsen.

Hva ville ha skjedd hvis man overlater alt til det frie markedet, og dropper enhver form for regulering og kontroll? I Syndicate styres verden av enorme multinasjonale selskaper, såkalte syndikater, som innbyrdes kjemper om makten og forbrukernes penger. De ledende teknologiselskapene har overtalt de fleste til å få implantert en chip i hjernen, med lovnader om en bedre hverdag.

Men med fordelene teknologien fører med seg kommer også ulempene. Gigantselskapene utnytter informasjonen til å skaffe seg mer makt og kontroll. For dem gjelder det kun å være i besittelse av de nyeste chippene, og de skyr ingen midler for å eie den mest sofistikerte teknologien. Industrispionasje og kampen om makten fører til krig mellom selskapene, og i frontlinjen av kampen står agentene.

Du er Miles Kilo, en topptrent agent utstyrt med en særs lovende prototype av en chip. En brikke som er helt avgjørende i krigen der datatyveri, informasjon og hacking er like viktig som eksplosiver og skytevåpen. Og det er dette som gjør mest for at Syndicate skiller seg fra andre førstepersons skytespill. Du har nemlig muligheten til å manipulere mennesker, fiender, gjenstander og omgivelser ved bruk av Breaching, en form for hacking. Dette utføres enkelt ved å klikke på venstre skulderknapp når du får øye på gjenstander som er mulig å Breache.

Dette kan være alt fra å åpne dører, aktivere sikringsbokser og heiser, til mer sofistikerte ting som å overbevise fiender om å kjempe videre på din side, før de omsider tar sitt eget liv. Det er mange ting man kan hacke, og det tilfører en del til opplevelsen ettersom dette er en veldig sømløs måte å samhandle med omgivelsene på.

På høyre skulderknapp har du en annen funksjon som heter Dart Overlay, noe som kan minne om Batmans Detective Vision, med blant annet mulighet til å se fiender gjennom vegger og bremse tiden under skuddvekslinger.

Men disse funksjonene er ikke nok i seg selv til å bygge et velfungerende skytespill. Heldigvis er fundamentet i Syndicate på plass. Kontrollen og skytefølelsen sitter som et skudd (pun intended), fiendene er smarte og vanskelighetsgraden er godt balansert. Det er virkelig et godt actionspill.

De første timene satt jeg klistret foran skjermen. Jeg fikk inntrykket av at jeg spilte den beste enspillerskyteren siden Crysis 2 i fjor. Brettdesignet var variert og jeg lærte stadig noe nytt, fikk nye egenskaper og våpen å leke meg med. Syndicate starter virkelig helt fantastisk, faktisk så bra at jeg lurte på om dette var en potensiell 10/10.

Dessverre svir Starbreeze av kruttet alt for tidlig (pun intended der også). For etter et par superengasjerende timer daler intensiteten og variasjonen. Våpen jeg brukte innledningsvis er ikke lenger å oppdrive, få nye ferdigheter blir vist frem og spillet gjentar mer eller mindre innledningen uten nye egenskaper eller våpen. Fra en strålende innledning går Syndicate over til et uinspirerende og generisk mellomparti, før det tar det seg opp igjen mot slutten.

Noe som derimot holder seg stabilt gjennom hele spillet er den visulle stilen. Starbreeze har virkelig gjort en habil jobb med å skape en troverdig og stilren cyberpunk-atmosfære i Syndicate. Overflatene er glatte, linjene er rene og det hele virker akkurat passe sterilt til å kle et fremtidens New York i år 2069. Se opp for en overdreven bruk av lyseffekter og mapping-teknikker, men du verden så flott det ser ut.

I skarp kontrast til de sterile og minimalistiske omgivelsene, er spillet generøst i forhold til nøye animerte skuddskader. Lite blir overlatt til fantasien når hoder blir skutt av, fiendekropper delt i to og blodspruten står. Med fare for å virke som en sadist, synes jeg Starbreeze har gjort en god jobb med å lage actionscenene såpass brutale, uten at de gjør det helt Gears of War.

Syndicate har også en godkjent samarbeidsdel for opp til fire personer. På samme måte som i enspillerdelen kan du oppgradere figuren du spiller, og i samarbeidsdelen gjelder dette først og fremst egenskapene for Breaching. Lyst til å være gutten i gata med de feteste movsa? Det kan du i Syndicate - i hvert fall hvis dataangrep fra fremtiden er din greie. Neida, spøk til side.

Co-op i Syndicate fungerer bra, og noe jeg raskt bet meg merke i var hvordan spillet tvinger venner til å samarbeide. Spesielt under bosskampene var det merkbart at man hele tiden bør holde øye med lagkamerater for å helbrede hverandre. Syndicate lykkes med et fokus flere co-op-spill burde hatt, inkluderer gode idéer og spilldesign.

I løpet av gjennomspillingen av Syndicate har jeg vært både høyt, lavt og middels. Høyt fordi det startet fantastisk bra. Lavt fordi jeg ble så skuffet over at Starbreeze ikke klarte å følge opp den fantastiske starten. Og middels, fordi inntrykkene har fått stabilisert seg og jeg ser tilbake på et solid og underholdende skytespill. Syndicate kunne ha vært så mye mer, Starbreeze viser potensial, men brenner alt kruttet på en og samme tid. Likevel vil jeg anbefale Syndicate. Det er tross alt en actionopplevelse verdt å få med seg, som glatt overgår enspillerdelen vi har fått servert i spill som Battlefield 3 og Modern Warfare 3.