1987 var et vakkert år, og ikke bare fordi det er fødselsåret mitt. Filmbransjen var preget av filmer som Full Metal Jacket og The Princess Bride, i musikkbransjen toppet Michael Jackson hitlistene med albumet og tittellåta Bad, og i spillbransjen skulle en av tidenes bestselgende spillserier ta sine første skritt. Fra det konkurstruede spillselskapet Square kom et spill ved navn Final Fantasy, hvor to av de mest sentrale aktørene var designeren Hironobu Sakaguchi og komponisten Nobuo Uematsu. Resten er, som en sier det, spillhistorie.

Radarparet var sentrale aktører i utformingen av JRPG-sjangeren på 90-tallet, og har i senere tid vært sentrale skikkelser i selskapet Mistwalker, som tappert forsøkte å øke Xbox 360s popularitet i Japan med spillene Blue Dragon og Lost Odyssey. Det er med andre ord ikke rart at det er knyttet store forventninger til deres nyeste spill, The Last Story, som er selskapets debutspill til Wii.

I The Last Story er verden bokstavlig talt i ferd med å dø. Landmasser forsvinner i havet, og de store skogene dør sakte men sikkert hen. Det er likevel ett område som er skånet for både uroen og forfallet som ellers preget det store Imperiet: Øy-fyrstedømmet Lazulis. Hit kommer en gruppe leiesoldater på jakt etter arbeid som kan sikre dem en bedre fremtid. Iblant dem møter vi Zael, en ung mann som drømmer om å en dag bli slått til ridder. Under et oppdrag blir Zael plutselig skjenket mystiske krefter fra et legendarisk vesen kalt Outsider. Sjokket over de nye kreftene må likevel skyves til side, for så snart kompaniet returnerer til Lazulis møter Zael tilfeldigvis ungjenta Lisa, som er på flukt fra fyrstens soldater. Dette tilfeldige møtet er startskuddet for det som skal bli en lang reise, hvor den modige men ubesluttsome Zael må finne ut av hvordan han vil bruke de nye kreftene sine og hvilken pris han er villig til å betale for å oppnå sine drømmer.

For de som ennå ikke har skjønt det, så er tematisk sett The Last Story et japansk rollespill av den gode, gamle sorten. Her får vi en klassisk historie om vennskapsbånd, mot, tap, offer, romantikk og grådighetens pris...rett og slett det man har lært seg å elske eller hate ved sjangeren. Spillere som av den grunn kategorisk går inn for å forhåndsdømme og hate ethvert JRPG vil derfor se skjevt på spillet. Men dersom du kun ser bort fra The Last Story på grunn av slike fordommer, vil jeg enten anbefale at du tenker over standpunktene dine eller kalle deg en tosk. Historien begynner riktignok noe svakt, men etter noen timer er engasjementet på topp. En stor del av æren for dette må persongalleriet ta. Glem sutrende emo-tenåringer med hukommelsestap: Her får man langt mer elskverdige og troverdige hovedpersoner, som ikke er mer emosjonelle enn det som er naturlig for situasjonen. Dynamikken mellom hovedpersonene er dessuten kilde til mye humor, og gjennom mesteparten av spillet satt jeg med et tilfreds smil om munnen.

En annen gruppe med fordomsfulle tosker vil avvise The Last Story fordi spillet gis ut til Wii og dermed ikke er i full HD (WTF red.anm.). Og her må man jo medgi at de har et poeng. Til tross for at det grafiske nivået er omtrentlig på lik linje med fjorårets perle Xenoblade Chronicles, er det langt fra hva man er vant til å se på HD-konsollene, og innledningsvis gir spillets grafiske nivå mer assosiasjoner til Final Fantasy XII enn til noen nyere spill. Samtidig er den visuelle stilen godt gjennomført, klippscenene er vakre og spillets grafiske nivå virker faktisk å bli bedre i løpet av spillets gang. Man kommer likevel ikke unna at spillet har enkelte skjønnhetsflekker, som at noen av bevegelsesanimasjonene er utrolig stive.

Om man derimot vender oppmerksomheten mot lydbildet, vil man få servert en herlig og unik opplevelse. Fremfor å kjøre på med pådratte amerikanske aksenter har spillet valgt å hente inspirasjon fra de britiske øyers dialektmangfold. Man ender opp med et livlig stemmeskuespill som til tider er grovere enn hva vi ellers er vant med fra sjangeren, uten at det blir for grovt for sarte sjeler. Musikken er det heller ingenting å utsette på. Uematsu vet hva han holder på med, og nostalgikere vil høre at mannen henter inspirasjon fra sine tidligere verker. Samtidig viser han at han også ønsker å skape en ny og unik musikalsk opplevelse som både engasjerer og rører.

Fremfor et turbasert kampsystem man ellers er vant med fra JRPG, har Mistwalker valgt en mellomløsning av hack-n-slash og kommandobaserte kamper. Gjennom spillets gang styrer man Zael, som i kampsituasjoner automatisk vil slå fiender som kommer ham i møte. Etterhvert som spillet går sin gang lærer man både nye angrep og kommandoer man kan gi til de andre gruppemedlemmene, som ellers vil gå på autopilot. Dermed får man kamper hvor man både må gi strategiske kommandoer og samtidig sørge for å selv angripe, blokkere og dukke unna innkommende angrep. Spillet tilbyr noen områder med rom for fritt valg av oppdrag og utforsking, mens mesteparten av spillet har et mer lineært preg (om enn ikke like mye som visse andre JRPG). I sistnevnte type miljø kan den stadige bruken av kamp-klippscene-kamp-formelen bli monoton og i det letteste laget. Men når man til slutt belønnes med de store bosskampene er det definitivt underholdende.

Med The Last Story får Wii-eiere det rollespillet de sårt har ventet på i en sterkt rollespillpreget spillvinter. Man får et lettlært spill det er lett å like, og enhver Wii-eier med tjue timer til gode bør ta en kikk på dette.