Jeg elsket det originale Alan Wake. Jeg vet det er delte meninger om fortellerstemmen og manuskriptsidene, men for meg traff spillet blink fra første stund. Den velskrevne historien grep fatt i meg, mens kampsystemet bød på noe nytt og spennende. På toppen av det hele hadde spillet en fantastisk atmosfære, som jeg fortsatt har til gode å se maken til i et actionspill. Forventningene var med andre ord høye til XBLA-spillet Alan Wake's American Nightmare.

Hvis du deler mine følelser for originalen vil du også like marerittet vår kjære forfatter har rotet seg inn i denne gang. Oppskriften er i hovedsak den samme som før, og spillet lener seg på en fin blanding av historiefortelling og actionsekvenser. Originalens fascinerende kamper mellom lys og mørke er bevart, mens grafikk og lysffekter har fått en overhaling.

Settingen for spillet har imidlertid endret seg, og de mørke skogene har blitt byttet ut med tørre ørkenområder i Arizona. Dette har konsekvenser for atmosfæren i spillet, som ikke på langt nær lever opp til originalen. Det er fortsatt i aller høyeste grad et stemningsfullt spill, men den ekle (gode) grøsserfølelsen vi husker dukket aldri opp.

Vi befinner oss i Night Springs, et fiktivt område hentet fra et TV-show der Alan Wake selv var manusforfatter. Tidsmessig foregår spillet et par år etter originalen. I den virkelige verden tror man at Alan er død, men egentlig kjemper han en desperat kamp for å unnslippe mørkets ondskapsfulle dimensjon. Hvis du ikke har spilt forgjengeren er det mye å sette seg inn i på én gang, da historien bygger videre på grunnlaget Remedy la for to år siden. Alan Wake er fanget i en mørk dimensjon, der han må bruke sin største ferdighet, det skrevne ord, for å utslette fienden og finne veien tilbake til den virkelige verden.

For å gjøre ting ekstra tøft manifesteres fienden som hans egen dobbeltgjenger, kjent kun som Mr. Scratch. En slags ond tvilling som forvirrer de få friske menneskene Alan møter. Han er karismatisk, men samtidig livsfarlig og fullstendig sinnssyk. Du er nødt til å stoppe han. Alan Wake's American Nightmare er et frittstående spill, men skal du virkelig forstå historien er du nødt til å ha spilt forgjengeren. Du vil skjønne at Mr. Scratch er djevelen selv, men nye spillere vil stå igjen med mange spørsmål. Likevel er historien og dialogen såpass velskrevet at gamle spillere vil kjenne seg igjen, mens nye spillere blir nysgjerrige.

Der atmosfæren fra forgjengeren forsvant har et større fokus på action tredd frem i lyset, eller rettere sagt skyggen. Våpenutvalget er mye større og fiendene er mer varierte. Lyden fra våpnene er mer intens og følelsen av å knerte den siste skapningen i sakte film er enda deiligere. Alan har også blitt sprekere med årene, og han er blitt smidigere og raskere i bevegelsene.

Den trofaste lommelykten forlater aldri Alans hånd, og den er minst like viktig som før. Mørket som har overvunnet befolkingen i Night Springs må drives ut med lys, slik at de besatte skapningene blir sårbare for kuler og krutt. Men ikke alle holder seg til det gamle oppsettet og Remedy har frisket opp kampene med en ny fiendetype kalt Splitters. Disse kan skytes med én gang, men straks de blir truffet deler de seg i to. Ofte i flere omganger. Senere dukker det opp beist som kan endre form til en flokk med ravner, og intensiteten øker ytterligere. De er raske, de er ekle, og de er vriene å treffe.

Likevel savner jeg atmosfæren fra det første spillet. Kampsystemet er godt, men det er ikke godt nok til å bære et toppspill helt alene. Det var samspillet mellom historien, atmosfæren og actionscenen som gjorde Alan Wake så bra. I originalen var disse tre elementene jevn fordelt, men i Alan Wake's American Nightmare har balansen blitt forstyrret. Den har ikke blitt kjørt ned i grøfta, langt i fra, men den er ikke like velsmakende som før.

Historiedelen i Alan Wake's American Nightmare tok meg omlag fem timer. Jeg vil ikke røpe noe, men det er en engasjerende fortelling på høyde med Alans første eventyr. Det finnes fortsatt manuskriptsider spredt omkring i landskapet, og samlere vil føle trangen til å spille gjennom historien på nytt. En ny gjennomspilling kan fort bli en kjedelig affære ettersom historien tvinger deg til å besøke de samme områdene flere ganger. Denne teknikken øker lengden på spillet, men samtidig blir det litt repeterende.

Er du lei etter første gjennomspilling kan du prøve deg på den nye arcademodusen. Denne forløper seg som en ganske standard survival/horde-modus, der man skal overleve mot de besatte skapningene frem til solen står opp. Remedy har med andre ord plassert spillet i samme bås som Gears of War-serien og Call of Dutys zombie-modus, og jeg er redd for at listen ble lagt for høyt. Kampsystemet er ikke nok i seg selv til å konkurrere mot de beste fullblods actionspillene, og i arcademodusen er nesten alt basert på nettopp kampsystemet. Hadde Remedy lagt til flerspillerstøtte kunne dette blitt riktig så interessant, men på egenhånd blir arcademodusen en blek skygge av den historiedrevne hoveddelen.

Hvis du elsket Alan Wake er det ingenting å lure på. For rundt hundrelappen får du et flott gjensyn med spillverdens favorittforfatter. Mer hvis du faller for survival/horde-modusen. Det er litt mer actionfokusert enn før, men det er fortsatt Alan Wake. Hvis du ikke har prøvd originalspillet anbefaler jeg dette først, du vil uansett få lyst på mer straks du er ferdig.

Alan Wake's American Nightmare er ute nå, kun til Xbox Live Arcade.