Aldri tidligere har jeg hatet et spill så inderlig, før det begynte å vokse på meg. De første timene med Twisted Metal er alt annet enn gøy. Timene er slitsomme og plagsomme. Heldigvis tar det seg betraktelig opp når man begynner å mestre spillet.

Mine allerede tvilsomme egenskaper som sjåfør ble i 1995 utsatt for Twisted Metals amoralske kjørestil med sin glorifisering av å ha skytevåpen og raketter montert på kjøretøyene. Ingenting var mer moro på PS1. Bare ett år etter kom oppfølgeren ut der jeg storkoste meg med å velte Eiffeltårnet utallige ganger for å benytte det som rampe til taket av en rekke bygninger. Twisted Metal-serien hadde også noen utspring etter dette, men ingen som jeg syntes er verdt å anerkjenne.

Nå, 16 år senere, arrangerer Calypso en ny turnering der bilvold, blod og sønderbombede nabolag er nøkkelkomponenter. Premien er som alltid å få oppfylt ett ønske, uansett hvor umulig det måtte være. Denne gangen følger man Sweet Tooths, Mr. Grimms og Doll Faces relativt usympatiske kamp gjennom Calypsos bilskjærsild. I motsetning til slik det var i tidligere spill, kan hver figur kontrollere forskjellige biler. Det er dermed ikke noen hindring å plassere psyko-klovnen Sweet Tooth i den ikoniske politi-SUVen Outlaw. Selv om man på visse baner indirekte blir tvunget til å velge andre kjøretøy til figuren man i øyeblikket er, så blir det i mine øyne helt feil å kjøre rundt og eksplodere fiender i noe annet enn isbilen med klovnehodet på taket når man kjører som Sweet Tooth.

Historien som blir presentert er ikke bare svært forutsigbar og dørgende kjedelig - den fungerer knapt som en forklaring på hvorfor karakterene velger å være med i turneringen. Man har valgt å bruke skuespillere på en CGI-bakgrunn som til tider ser veldig dårlig ut. Dessuten er stemmeskuespillet utrolig platt og jeg holder på å sovne hver eneste gang Calypso skal fortelle om brettene man skal manøvrere seg rundt på. De første timene var det bortimot umulig å motivere seg for en kamp og flere ganger måtte jeg bare trykke meg motløs videre fordi jeg tross alt skulle anmelde spillet.

Det til tider dårlige brettdesignet må ta noe av skylden for motivasjonsproblemene, selv om de åtte nivåene har har stor variasjon seg i mellom. Man får kjøre gjennom alt fra rolige nabolag med massevis av knusbare hus til en fornøyelsespark med flere spennende attraksjoner til mindre kreative arenaer hvor alle skal kræsje i hverandre.

Eat Sleep Play forsøker også å implementere en racing-modus som muligens er en av de dårligste ideene presentert i spillet. Ikke bare er modusen udugelig fordi brettdesignet ikke er bra nok, men når alle motstanderne spiller på lag for å sørge for at du ikke vinner kan noen av løpene bli en prøve i tålmodighet og utholdenhet og byr på begrenset med spilleglede. Heldigvis har man vært flinkere med å implementere bosskamper i spillet, og disse føles utfordrende og gir god variasjon til spillet, uten at det føles ut som om datamaskinen jukser.

Kontrolloppsettet hjelper heller ikke spillet nevneverdig - det er overkomplisert og er vanskelig å vende seg til. For deg som er ny har spillet en treningsmodus, men dessverre er den hardt preget av tidsnød og fungerer mer som en «sjekk om knappene på kontrolleren din virker»-modus. Man kan også få noen tips i tekst og bilder, men dette burde heller vært presentert på innlastningsskjermer isteden for å være egne menyvalg i treningsmodulen.

Twisted Metal byr på et utall forskjelllige raketter, side-skytevåpen og spesialknep man kan sende i motstanderens retning. Men siden de fleste bilene du møter tåler en solid dose juling, så blir det sjeldent benyttet særlig annen kamptaktikk enn å fyre løs så mange raketter du kan på kortest mulig tid i de opphetede basketakene. Noen av spesialvåpnene og vekten på kjøretøyet bør tilpasses kjørestilen din, så hvis du kjører like upresist og brautete som meg er det greit med et kjøretøy med litt tyngde, samt et spesialvåpen som sikter ganske automatisk.

Bilkrigen presenteres i helt akseptabel grafikk med tidvis kjedelige teksturer og kameravinklene er til tider utrolig dårlige. Det er også vrient å se hvilke vegger det er mulig å kjøre gjennom og hvilke som er solide. Men det som er imponerende er at et titalls kjøretøyer kan kjempe i et semi-destruerbart landskap der sikkert hundretalls av prosjektiler river gjennom horisonten mens eksplosjoner blomstrer opp i hopetall. Det hele skjer nærmest samtidig, og aldri opplever jeg noen som helst form for hakking eller lav bildeoppdatering.

Grafikken videreføres også til en akseptabel 2 og 4 spiller split screen, samt 16 spiller online moduser som kan by på flere interessante spillopplevelser. Modusene kan variere fra Deathmatch og Last Man Standing, til Hunted og Nuke. Nuke er en skrudd versjon av ta flagget. Oppgaven din er å fange lederen på motstanderens lag og dra ham tilbake til rakettoppskytningsrampen i basen din. Når du kaster lederen inn i rakettsiloen utskytes en rakett mot statuen til fienden. Ødelegger du statuen til fienden, vinner laget ditt.

De relativt store områdene som finnes kan krympes for anledningene for å gi en mer intens opplevelse når man for eksempel deler skjermen med kamerater. Det er utallige måter å sette sammen kampene på og det er uten tvil flerspillerdelen som redder Twisted Metal fra skraphaugen.

Selv om jeg ikke akkurat vil si at jeg elsker musikk av den mer harde typen, så passer det stemningen i spillet ypperlig. Det er sikkert flere Twisted Metal fans som vil elske å myrde sine 2- og 4-hjulede konkurrenter til musikk fra kjente artister som Rob Zombie, Iggy Pop og Wolfmother.

Twisted Metal er uten tvil et av de mest frustrerende og hyper-irriterende spillene jeg har spilt på en stund og jeg lyver ikke når jeg de første timene ville gi spillet karakteren 1. Jeg proklamerte mitt hat mot spillet i starten ved å kalle spillet et "søppelspill" i diskusjoner med mine kolleger. Overkompliserte kontroller, dårlig innføring, kjedelig grafikk og urovekkende urettferdig kunstig intelligens gjør spillet til en mare. Men når man begynner å få tak på knepene og kontrollene i tillegg til å få spilt sammen med bekjente, venner og ukjente, både split-screen offline og online - så skinner spillets bedre egenskaper gjennom. Til syvende og sist kan Twisted Metal by på mange timers grei underholdning, såfremt man orker og har tid til å jobbe seg frem til det stadiet.