Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Kid Icarus: Uprising

Kid Icarus: Uprising

Nintendo gjenoppliver engelen Pit etter 25 år, og leverer et himmelsk eventyr på 3DS...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Mario, Link, Kirby og Samus - ingen kan si at Nintendo har få frontfigurer å velge mellom. På 80-tallet introduserte de engelen Pit, som bekjempet Medusas beskyttere på rad og rekke i en 2D-shooter. Men den bevingede karen slo aldri helt an, og etter to og et halvt tiår på baken gir de helten et nytt forsøk der vi assisterer gudinnen Paletunia i jakten på Medusa og hennes undersåtter.

Mine første minutter med Kid Icarus: Uprising var mildt sagt konfliktfylte. Først fyltes jeg med umiskjennelig glede over grafikken jeg ble vitne til, før jeg ble skuffet over at jeg fikk akkurat det jeg forventet: en klassisk, utrolig pen skinneskytter, med relativt enkle brett på bakkenivå.

Det var i alle fall det jeg trodde.

Jeg blir umiddelbart skeptisk til skinneskyttere, ettersom de nyere spillene i sjangeren har en tendens til å belønne tanketom plaffing fremfor presisjon. Men Kid Icarus: Uprising gjør det stikk motsatte. Dette er et spill som krever at du vet hva du gjør, fremfor å gi deg komplimenter for poengsummer du ikke egentlig har fortjent.

Dette er en annonse:
Kid Icarus: Uprising
I Kid Icarus: Uprising veksler du mellom våpen beregnet på nærkamp og avstand. Noen ganger kan de kun beseires med en av delene, og av den grunn lønner det seg å studere våpnene med omhu før man utstyrer seg med dem.

Her må man først og fremst trekke frem vanskelighetsgraden. Hver felte fiende belønner deg i hjerter, som du deretter kan bruke til å betale for vanskelighetsgradene fra 1-9. Forskjellen fra 1 til 9 er mildt sagt drastisk, og opererer du innenfor den høyere delen av skalaen blir du honorert med høyere poengsummer. Kjernen i Kid Icarus: Uprising er dets strenge poengsystem, hvilket tilføyer et taktisk element til selv de enkleste kampsituasjoner. Et velplassert skudd lønner seg alltid fremfor frenetisk bombardering, og det gjør spesielt luftsekvensene til en glede å spille gjennom.

De har ikke samme dybde som Sin & Punishment-serien, men det trenger de ikke heller - de fungerer best som korte, adrenalinfylte frampek på hva som dominerer de bakkestyrte brettene.

Og det er i disse partiene Kid Icarus: Uprising går fra å være et klassisk arkadespill til å bli et komplekst og engasjerende actionspill.

Dette er en annonse:
Kid Icarus: Uprising
De fleste bosskampene finner sted på bakkenivå, men Hewdraw var et velkomment unntak. Du vil se et piksellert bilde første gang hver av bossene blir nevnt, som er direkte referanser og bilder fra det første spillet.

Jo da, brettene er lineære, men de har nok skjulte områder og unike fiender til at det er helt i orden. Igjen lønner det seg å spille med høyere vanskelighetsgrad, for ved å skru opp intensiteten forholder du deg til brettene på en ny måte. Plutselig får du tilgang til områder som tidligere var sperret av med økser eller jerndører, og de rommer alt fra helse til spesialvåpen.

Og det er her dybden ligger - i det bokstavelig talt uendelige våpenutvalget. I løpet av noen få timer hadde jeg et tosifret antall våpen å velge mellom, som strakk seg fra fysiske våpen som pil og bue, sverd og klubber til magiske stjerner og mitraljøsevåpen. Hver av dem har forskjellige funksjoner, som for eksempel gift eller ild, og introduserer en ny spillestil. Det gir deg mer frihet, og sørger for at ingen kamp er helt lik den andre.

Men Kid Icarus: Uprising nøyer seg ikke med det. I tillegg til en våpenbutikk kan du smelte sammen dine eksisterende våpen til et nytt leketøy med andre evner. Disse kan videreutvikles på hele tiden, ettersom selv de endrede våpnene kan kombineres med andre objekter. Mulighetene er uendelige, og jeg tok meg selv i å bruke skammelig mange minutter på dette for å se hvor langt jeg kunne trekke strikken. Kontrollerne er de samme uavhengig av hvilket våpen du bruker, og ved å presentere det slik får de det komplekse våpensystemet til å føles tilgjengelig.

Dessverre lider Kid Icarus: Uprising av et kontrollsystem som gjør at du ikke kan spille det over lengre tid. Du er avhengig av stylusen for å sikte, mens du skyter med L-knappen og styrer med analogen. I luften fungerer dette bra, men når samme system tilføres på bakkenivå begynner problemene å hope seg opp. Stylusen styrer ikke bare siktingen, men også kameravinklingen og dashing, og det føles klumsete. Dette problemet kunne vært til dels løst ved å introdusere en hoppeknapp, for når stylusen har så mange fokuspunkter er det vanskelig å få med seg alt.

Kid Icarus: Uprising
Hvert brett starter i luften, og før man befinner seg i grottene og slottene tar Pit et svalestup nedover for å levere et panoramabilde av omgivelsene. På bakken lurer forskjellige fiender sendt fra Medusa, som må takles på forskjellig måte.

Som om ikke det var nok melder gripekloa sin entré etter en drøy time. For å bøte på dette problemet selges spillet komplett med et eget stativ. Det gjør saken litt bedre, men det nye problemet blir deretter å finne en god vinkel for best mulig 3D-effekt. Venstrehendte spillere må dessuten belage seg på å spille med Circle Pad Pro.

Likevel er det ikke nok til å hindre meg i å nyte mine 13-14 timer med Pit og Paletunia, mye takket være det formidable brettdesignet. Alle verdenene er designet med en bestemt boss i tankene, og er like iøynefallende både med og uten 3D-effekten på. Min favoritt ble Pandoras univers - en eneste labyrint av synsbedrag, som preges av skarpe farger og kreative plattformløsninger. Rent teknisk går det alle tidligere 3DS-spill en høy gang, og setter en ny standard for hva konsollen kan takle. Utvikleren har tatt seg alle friheter de kan, og makter alltid å overraske fremfor å overrumple.

Kid Icarus: Uprising
Du vil møte et bredt utvalg fiender i jakten på Medusa. Ved første øyekast er det vanskelig å se de svake punktene, da de gjerne er skjult bak rustninger eller andre objekter.

Historien fortelles gjennom samtalene til Pit og Paletunia, og er for det meste et velkomment innslag - til tross for at begge høres ut som forvirrede tenåringsgutter i stemmeskiftet. Samtalene er gjennomsyret av referanser og meta-kontekst, og var du en av de som spilte 1987-spillet kan du kose deg med piksellerte bilder av de gamle bossene du nå får møte i ny drakt. Innimellom blir det likevel for mye snikksnakkeri, spesielt siden alle samtalene tar sted mens du er travelt opptatt med å manøvrere deg gjennom et titalls fiender.

Hvis kampanjen ikke var nok kan du bryne deg på flerspilleren. I modusen Light vs Dark spiller man tre mot tre, da målet er å skyte det motstående lagets Light eller Dark Pit når han blir synlig. Du kan til og med ta med våpenarsenalet fra kampanjen til flerspilleren, der du også blir honorert med våpen om du vinner. StreetPass-støtten er også brukbar, ettersom det åpner for at spillerne kan bytte våpen med hverandre slik at hver enkelte spiller kan bygge nye.

Kid Icarus: Uprising er utrolig avhengighetsskapende, og byr på flere timer med underholdning både i kampanjen og flerspilleren. Det er et spill som innoverer og engasjerer, som på tross av sine feil vil få kjernespillere til å svette og nyvervede Icarus-fans til å humre. Og det var vel i grunnen akkurat det vi ønsket oss.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Morsomme fiender, innovativt brettdesign, stort våpenarsenal, enkle mekanikker, masse innhold, god flerspiller, fantastisk grafikk
-
Vondt å spille over lengre tid, tidvis for dialogtungt, tungvint og rotete å styre med stylus (spesielt på bakkenivå)
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Jompapa
    Eldgammel spillserie gis et nytt konsept. Det er 25 år siden det første Kid Icarus-spillet dukka opp på NES, og i mellomtida har vi ikke fått... 9/10

Relaterte tekster

Kid Icarus: UprisingScore

Kid Icarus: Uprising

ANMELDELSE. Skrevet av Line Fauchald

Nintendo gjenoppliver engelen Pit etter 25 år, og leverer et himmelsk eventyr på 3DS...



Loading next content