Sine Mora

Sideskrollende arkade-shoot 'em ups hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet. Storserier som Contra (Probotector i Europa), Gradius og utallige andre titler sørget for at folk stod i kø både i spillbutikkene og i arkadehallene. Men gjennom årenes løp har sjangeren så godt som fordunstet, selv om det fremdeles er flere arkadetilhengere som lengter tilbake til den klassiske spillsjangeren.

Det er her ungarske Digital Reality og japanske Grasshopper Manufacture kommer inn i bildet. Deres forsøk på å gjenopplive sjangeren kommer i form av Sine Mora - et spill som vil appellere til både kjernespillerne og de som vil ha en smidigere actionopplevelse. Det dreier seg om en sideskrollende shooter, der du kontrollerer et fly som navigerer seg gjennom farlige miljøer fylt til randen med fiender. Ved hjelp av en tidsreise skal du dra tilbake og redde sønnen din, som brant i hjel under et flyoppdrag. Motstanden kommer i form av et ondskapsfullt imperium, som har en forkjærlighet for kanoner og gigantiske robotkreasjoner.

Det er mye handling i Sine Mora både før, under og etter oppdragene. I alle fall til å være en shooter. Men sannheten må frem. Jeg kan ikke påstå at historien holder spesielt høy kvalitet, og personlig føler jeg ofte at den er litt i veien. Altfor ofte koker det ned til at fienden er dum og at du skal ta hevn, og til tross for at historien tar flere uventede vendinger makter den ikke å engasjere meg. Kampanjen går ut på å takle bane på bane med forskjellige fly, utstyrt med ulike våpen. Etter hvert får du mulighet til å spille disse i andre moduser, alt avhengig av hvor mange baner og bosser du mestrer.

Sine Mora kretser rundt tid, både i forhold til tidsreisingen og de viktigste spillmekanikkene. Hver gang du dreper en fiende starter en kort nedtelling fra en digitalklokke. Om du skulle kollidere med noe eller blir truffet av et angrep mister du tid. Når tiden er ute er løpet kjørt, og flyet ditt eksploderer. Du har med andre ord ingen energimeter - alt går på tid. Personlig synes jeg dette er helt eminent, fremfor å være avhengig av helse og flyende oppgraderinger.

Siden du bestandig får mer tid for hver fiende du skyter føles systemet mer naturlig. Selv om du starter dårlig kan du dermed redde deg opp igjen, og frustrasjonsnivået holder seg på et minimum. Her skinner Sine Mora. Det er et lett tilgjengelig spill som vil utfordre om du ikke har spilt lignende titler før, men om du er kjent med sjangeren er det ikke like mange utfordringer å hente. Men det tar heldigvis ikke slutt der. For ringrevene er det nemlig inkludert en time- og score attack-modus, som huser flere vanskelige utfordringer. Her trappes nivået opp flere hakk, og på grunn av dette tiltaler Sine Mora til både nybegynnere og kjernespillere med flere timer Dodonpachi på baken.

Sine Mora blir presentert i nydelig 3D-grafikk, der spilleren får en nærmere kikk på miljøene under mellomsekvensene. Miljøene er aldri uklare eller piksellerte, og takket være den herlige grafikkstilen er det vanskelig å ikke elske utseendet til Sine Mora. Lydmessig er det ingenting som utmerker seg, med unntak av at Silent Hill-komponist Akira Yamaoka står for deler av soundtracket. Det er imidlertid ingen låter som setter seg fast, og tatt komponisten i betraktning er det skuffende.

Sine Mora er et herlig spill. Perfekt for de som liker sideskrollende action, men som føler at nåtidens actionspill blir for vanskelige. Her er det noe for alle, og solide spillkontrollere- og mekanikker gjør at Sine Mora fremstår som et klassisk spill i moderne forkledning. Den vakre grafikken trekker ikke akkurat ned, heller.