Yakuza: Dead Souls

Jeg ble forelsket første gang jeg besøkte Kamurocho. Jeg forelsket meg i kontrasten mellom de mørke smugene og de blendene neonlysene, regnet, de overfylte gatene og hvor lett det var å gå seg vill. I syv år har trofaste Yakuza-fans dratt på ferie til til den fiksjonelle bydelen i Tokyo, men Kamurocho har sett bedre dager. Mye bedre dager. Leiligheter forfaller, biler brenner og bestemor ble nettopp fordøyet av fem blodtørstige zombier.

Yakuza-spillene har blandet alvorlig og seriøs mafiosobråk om makt og ære, med latterlig melodrama siden 2005, men Yakuza: Dead Souls tar det virkelig av. Sega har nemlig bestemt seg for å sette punktum for serien for denne gang, og når man har en så komplisert historie, med utallige figurer og uløste konflikter, så er en zombieapokalypse en god løsning. Ikke bare fordi ideen lar utviklerne rive ned en såpass veletablert spillverden og mate hovedfigurene til hordene, men også fordi det gjøres til på en humoristisk måte.

Handlingen er like godt skrevet som i tidligere spill. Iblant kan noen av filmklippene bli litt for lange, mens andre tar seg selv altfor seriøst, men alt i alt er det en ambisiøs zombiefortelling ledet av Kazuma Kiryu og vennene hans. Det er et stilig konsept å ta en etablert spillverden for så å snu den på hodet, og handlingen holder seg interessant fra start til slutt.

Zombier er mer eller mindre den perfekte spillfiende. De er som vandrene mål med åpenbare motiver (å spise deg og dine), så det er ikke akkurat vanskelig å finne grunner for å pepre dem med skudd. Det er ikke ulovlig å slakte de hjernedøde hordene, og det er fortsatt like tilfredsstillende å skyte zombie nummer en million.

Tidligere Yakuza spill har fokusert på nærkamp, men i Dead Souls dreier det seg om bruk av skytevåpen. Men det er ikke et tradisjonell tredjepersonskytespill, for selv om skytevåpen står i fokus, har selve skytemekanikkene fått plass i baksetet. Dette er bevisst fra utviklernes side, og det er gjort for å bane vei for seriens velkjente rollespillelementer, hvor du må samle gjenstander for å låse opp nye ferdigheter. Så lenge du er i bevegelse kan du bare skyte rett fram, og ønsker du å sikte selv er du nødt til å stå stille i sann Resident Evil-ånd. Det kan på mange måter sammenlignes med et mer strukturert Dead Rising, hvor man kan finne alt mulig av våpen rundt om kring i miljøene. Er du ikke vant til denne typen spill er det godt mulig du vil føle deg litt handikappet i starten.

Å skyte zombier er (nesten) alltid like morsomt, men Yakuza: Dead Souls har et veldig stort balanseringproblem. Etter rundt en times spilletid, fikk jeg fatt i en skikkelig rå revolver som kunne pensjonere de verste fiendene med ett enkelt skudd mellom øyeeplene. Kombinert med en oppgradering som får våpen til å automatisk låse seg på fiendenes hoder, så får du et våpen som gjør deg nærmest ustoppelig gjennom spillets første halvdel. Når jeg først møtte på motstand igjen, håndterte jeg det ved å oppgradere våpenet ytterligere.

Kampene er også generelt ensformige. Selv om det er stor variasjon på fiendene, spesielt når det kommer til utseende, kan du likevel benytte deg av nøyaktig samme taktikk du har brukt hele veien - til og med i bosskampene. Trikset er å stå i et hjørne og la autosiktet gjøre jobben for deg, og de få gangene dette ikke fungerer er det fordi spillet har bestemt seg for å være urettferdig. Fiender som slår deg ned igjen, sekundet etter du har reist deg opp og bosser med kilometerlange helsemålere er bare frustrerende, og det gjør at det hele føles billig. De monotone miljøene som apokalypserammede Kamurocho består av, sammen med de andre problemene gjør at man går lei Yazuka: Dead Souls lenge før den tolv-timer lange historien når sin ende.

Da er det enda godt at det finnes nok av aktiviteter man kan engasjere seg i på si. Arkadahaller, sushibarer, hostesshotell og folk i nød venter den som legger ut på oppdagelsesferd i den forfalne byen. Alt føles veldig Japansk, og selv om det meste av sideaktiviteter er tatt rett ut fra seriens tidligere spill, så fungerer de fint for de som trenger en pause fra zombieslaktingen.

Visse deler av spillet er direkte hysteriske, og jeg har vansker med å holde latteren inne, det til tross for alt det ekle blodsølet. Det er disse sekvensene som fanger Yakuza-seriens karakteristiske preg, og de klarer å få det til å føles helt normalt at tusenvis av døde mennesker vandrer i gatene, istedet for skumle typer og kjeltringer.

Dessverre er mye av sjarmen fra de tidligere spillene ikke tilstede. Jeg har som saft alltid likt de fargerike japanske gatene på nattestid, men her er de blitt erstattet med mye brune- og gråtoner. Det hjelper heller ikke at spillmotoren begynner å vise sin alder. Du kan bevege deg fritt rundt i spillverdenen (du kan selvsagt snike deg inn i karanteneområdene der det er flest zombier om du føler deg litt ekstra tøff i pyjamasen), som er delt opp i mindre områder - separert av lange lastetider. Spillet er heller ikke særlig imponerende på musikkfronten. Anonym techno-pop som gjentas gang på gang, helt til du blir gal, men heldigvis er stemmeskuespillet like bra som vanlig.

Til tross for sine mangler liker jeg faktisk Yakuza: Dead Souls. Konseptet er absurd og jeg setter pris på at Sega har våget å ta en slik risiko når det kommer til å snu en veletablert spillserie på hodet. Dessverre er spillet svært krevende til tider, men det er noe du må finne deg i hvis du ønsker å ta del i denne ytterst unike opplevelsen.