I de siste årene har det vært vanskelig å forstå hva Konami egentlig vil med Silent Hill-serien. For all del, Shattered Memories var langt fra et bra spill, men ved å fokusere på omgivelsene og stemningen fremfor å sette et kronglete kampsystem i sentrum vitnet det i alle fall om en viss forståelse over hva som hadde gått galt med serien.
Det var ikke kampsystemet som gjorde Silent Hill 2 til et bra spill. Langt ifra. Men kampsystemet hadde sin funksjon. Det var designet for å gi spilleren en klaustrofobisk følelse - følelsen av å ikke ha kontroll. Et helt grunnleggende spillelement i denne sjangeren, fordi den psykologiske spenningen veier tyngre enn primitive skrekkteknikker.
Samme svake kampsystem er til stede i Downpour, men denne gangen har det ingen funksjon. Det som føltes nervepirrende og kaotisk i 2001 føles klønete og lite gjennomtenkt i 2012, nettopp fordi det ikke er noen baktanke med det. I et forsøk på å gjøre noe nytt med en stagnert serie har Vatra strippet spillet for psykologisk terror, og tar snarveier der de egentlig burde lagt inn godt oppbygde skrekksekvenser.
Silent Hill: Downpour starter bra. Vi møter fangen Murphy Pendleton, som skal overføres til et nytt fengsel etter å ha drept en annen fange i fellesdusjen. På vei dit forekommer et skjebnesvangert busskrasj, som etter hvert fører ham til den mystiske byen Silent Hill.
Vatra gjør mye bra historiemessig. Murphy er lett å like, og er interessant fordi man aldri vet hvor moralsk han er. Historien serveres sporadisk og i korte trekk, hvilket sørger for at mystikken rundt hovedfiguren ivaretas til siste øyeblikk. Historien er Silent Hill: Downpours sterkeste kort, fordi det vitner om en tilbakeholdenhet resten av spillet mangler.
Interessant ble det dermed da de akk så populære "moralske valgene" kom inn i bildet, som bestemmer hvem av de seks sluttene du ender opp med. Dessverre skjer stort sett det samme uavhengig av valgt alternativ, som undergraver all tyngde disse valgene kanskje hadde.
Som nevnt har Vatra lagt fokuset på kampsystemet og actionsekvensene. Det burde de ikke ha gjort. Nærkamp spiller en mye større rolle enn tidligere, og siden Downpour er velsignet med et system som gjør det umulig å interagere med fiender eller objekter med mindre de står rett foran deg blir det en unødvendig klumsete affære. Våpnene har lang reaksjonstid, og er aldri så presise som du trenger at de skal være. Jeg opplevde flere ganger å misse fienden jeg stod rett overfor, hvorpå Murphy mister kontrollen over slag som føles ufortjente.
Du har riktig nok pistoler her og der, men de er sjeldne og lite effektive. Man er altså avhengig av brekkjern eller økser for å avansere, men siden de daler i kvalitet latterlig fort blir det vanskelig å følge med. Du får dessuten ingen forvarsel på at våpenet er i ferd med å falle fra hverandre, og siden du kun kan bære ett skytevåpen og ett til nærkamp blir situasjonen vanskelig. For å bytte mellom skytevåpen og andre hjelpemidler må du dessuten legge fra deg våpenet først, for så å ta det opp igjen. Så hva gjør man, da? Man løper. Ofte. Men det føles aldri skummelt, og da faller poenget for døve ører.
Det hjelper heller ikke at byen består av omkring fem fiendetyper. Under halvparten holder standarden vi er vant til med Silent Hill. Angrepsstrukturen deres viker ikke langt nok fra hverandre, og som regel er det nok å knappemose for å komme seg gjennom. Spilldesign på latsiden, om du vil.
Men det er heller ikke dette som gjør Silent Hill håpløst. Det er det tekniske. Grafikken i Silent Hill er kanskje noe av det styggeste jeg har sett på lenge. Rent estetisk forstår jeg hvor de vil hen - atmosfæren, spesielt i de tåkete, regntunge gatene - er riktig. Designet er bra. Men det stopper der.
Teksturene er helt elendige. De er trege og blasse, og makter ikke å bringe frem riktige assosiasjoner. Flere av områdene er dessuten så like at man altfor ofte mister retningssansen, og siden du aldri får en god forklaring på hvor du skal eller hva du må gjøre for å komme dit blir det et frustrasjonsmoment fremfor en utfordring.
Det verste er likevel bildeoppdateringen. Gjennom mine 12 timer i Silent Hill: Downpour opplevde jeg konstant lagging, som på sitt verste gjorde at bildet hang fast i flere sekunder. Spillet kommer dessuten med automatiske lagringspunkter, og skjermen frøs seg fast hver bidige gang. Og det er dette som er mitt hovedproblem med Silent Hill: Downpour - det føles uferdig og utdatert.
Downpour har for eksempel ikke HUD. I stedet måles skadene i form av blodmengden Murphy har på klærne, som sikkert ville fungert om det ikke var for at mesteparten av spillet foregår i mørket. Hvordan ser man helsebarometeret da, sa du? Vel, da drar man tilbake til 1998 og går inn i statistikkene i startmenyen for å se hvordan du ligger an. Et klikk på startmenyen, en pil ned, et klikk inn og to for å komme tilbake til spillet igjen - hver gang.
Skrekkelementene er ment å komme i form av The Void, et slags svart hull som suger Murphy til den andre siden. Det eneste du gjør her er å løpe gjennom korridor etter korridor i et heseblesende tempo, og det er her Vatra har tullet seg bort. For det var ikke stressende jakter eller heftige skytesekvenser som gjorde Silent Hill-serien spesiell. Serien har alltid vært best når den bygger opp de skremmende øyeblikkene, og Silent Hill: Downpour har sjokkerende få av dem. Det ville ikke hatt noe å si om designet var bra i disse jagesekvensene, fordi du ikke får tid til å absorbere dem. De får ikke tid til å yte sin hensikt.
Lyden er for det meste god, noe jeg absolutt ikke ville forventet ettersom Akira Yamaoka ikke har vært med denne gang. Som regel klarer musikken å bryte frem når omgivelsene ikke gjør det, og føles i tråd med Silent Hill-estetikken. Med det sagt er ingen unnskyldning god nok til å unnskylde at tittellåta er signert Korn. Ja, du leste riktig - Korn. I Silent Hill. Det sier nok.
Det er med Silent Hill som det er med Resident Evil. Man håper, så inderlig, at spillet skal finne tilbake til sine røtter. Felles for de begge er dessverre at de har mistet særpreget sitt i forsøket. Dette er ikke spillet Silent Hill-fansen forventer, og det er ikke i nærheten av sine legendariske forgjengere.
Jeg husker at Silent Hill 2 reklamerte med "Some games will scare you once, Silent Hill will scare you for life" i bladreklamene sine. Det var sant. Det eneste jeg blir skremt av nå er imidlertid hvor stagnert denne serien har blitt, og hvor mørk dens fremtid ser ut.
Spillet er anmeldt på Playstation 3.