Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook
ANMELDELSE

RHYTHM THIEF & THE EMPEROR'S TREASURE

Rytmisk detektivarbeid og kunsttyverier i franske omgivelser. Vi har satt oss ned med erkejapanske Rhythm Thief...


Rhythm Thief & the Emperor's Treasure er et av de spillene man ikke har hørt om, men som unektelig høres ganske interessant ut. Har man sansen for rytmespill - enda bedre, for her står musikalsk innlevelse på papiret, tett oppfulgt av løfter om gåteløsning og detektivarbeid. Det høres slettes ikke ut som en dum idé på overflaten.

Det flaue oppgulpet av et forsøk på en historie forteller om snørrvalpen og kunsttyven Raphael, bosatt i sin bortkomne fars enorme villa. Her snurrer han rundt sin egen akse i tide og utide for å omforvandles til Phantom R, en rytmisk superhelt hvis eneste forskjell fra den faktiske Raphael er en dress med rødt slips.
Sammen med hunden sin, Fondue (som i matretten...) skal man etterforske sin fars forsvinningsnummer med utgangspunkt i Louvre, noe som også er starten på en rekke velfungerende og ikke fullt så velfungerende minispill. Om man skal trekke likheter til en annen spillserie på 3DS, tenk Professor Layton-spillene, men basert på timing og ikke hodebry.

Rhythm Thief & the Emperor's Treasure

Også den stilmessige retningen i filmklippene sender klare nikk til Level-5s nøtteknekkende professor, men der stopper likhetene. Selv om de håndtegnede snuttene er fine å se på, hjelper ikke det om innholdet deres er som hentet ut av budsjettstreng, japansk barne-tv. Kanskje spillet hovedsakelig er myntet på japanske 10-åringer, hva vet jeg, men en skulle tro de hadde blitt skjemt bort med mer gjennomtenkt underholdning enn dette.

Ikke er de skrevne dialogene spesielt skarpe, vittige, originale eller underholdende på noen måte, ikke er historien om en hattekledd jypling som danser i gatene helt på linje med hva man bør anse som appellerende - men da må vel selve spillbarheten levere? Det er en sannhet med visse begrensninger. I Rhythm Thief & the Emperor's Treasure har jeg fått trekke stylusen opp, ned,  til høyre og venstre i takt med musikken. Jeg har trykket på symboler til rett tid for å unngå å bli sett av vakter. Jeg har pugget rekkefølgen på tall for å komme meg inn bakdører. Alt i form av minispill, brutt opp av små spaserturer mellom forskjellige kulisser - eller bilder, befolket av snodige figurer (akkurat som i Professor Layton).

BETA +