Møkk under neglene og tomflasker på bakken. Salt sjøluft og utforsking i tropiske miljøer. Feller, sniking, bedrageri, baksnakking, pistoler, posete bukser, åpne skjorter og lapp foran øyet. Piranha Bytes overlater ingenting til tilfeldighetene. Risen 2: Dark Waters er det komplette leketøyet for deg som vil vie tid til din indre pirat.
Det hender ikke så ofte, men noen ganger kan det være vanskelig å sette en tallkarakter på et spill, og Risen 2: Dark Waters er et perfekt eksempel på et slikt spill. Hvis du hater alle piratklisjeene jeg nettopp ramset opp, så er neppe dette noe for deg. Selv om dette er et rollespill med eventyrelementer, så er først og fremst et verktøy som lar deg leke røver på de syv hav. Det er ganske enkelt et piratspill.
Samtidig er det en tidsreise gjennom både rollespill- og eventyrspillsjangeren. Burde jeg sammenligne hovedkarakteren i Risen 2: Dark Waters med Geralt of Rivia? Burde jeg referere til forgjengeren som egentlig bare henger løst sammen med sin oppfølger?
Alle spørsmålene slipper taket etter en kort runde med spillet, og det blir fort tydelig at Risen 2: Dark Waters er helt unikt i dagens bransje - på godt og vondt. Så selv om du er vant til raske, uavhengige oppdragskjeder og total frihet i Skyrim, bør du likevel tenke deg om. Det samme gjelder hvis du har ofret nattesøvnet til fordel for de troverdige spillfigurene i The Witcher 2: Assassins of Kings.
Risen 2: Dark Waters utspiller seg på helt egne, og noe innrammede premisser. Du er aldri helt fri, men det gjør ikke noe. Du kommer aldri til å huske Steelbeards datter om 20 år, men det gjør heller ikke noe. Det handler ikke om disse tingene.
Etter en kort introduksjon ankommer jeg en liten tropisk øy som en fullstendig identitetsløs mann uten eiendeler. Mitt første oppdrag er å snakke med borgermesteren, men først må jeg få meg en skjorte. For å få tak i en skjorte må jeg hjelpe en like halvnaken fange som forteller meg hvor hans klær har tatt veien. Et helt annet oppdrag mener at jeg bør skaffe et kart, men før jeg kan starte søken etter kartet må jeg snakket med den tidligere nevnte borgermesteren.
Sånn er det, og du som har litt kunnskap om spillhistorie vil raskt merke at Risen 2: Dark Waters har mange klassiske særtrekk fra eventyrsjangeren. Det kan være å finne en stige sånn at du kommer deg ned i en brønn for å redde en katt så du kan få en rake til å lete etter en nøkkel i i løvet.
Nå lever vi forøvrig i en verden hvor dette konseptet alene aldri hadde vært nok. Derfor har Pirhana Bytes vært nødt til å se mot andre rollespilltitler og lært at det er viktig med valgfrihet, massevis av loot, store oppdrag, levelsystem, og muligheten til selv å kunne utvikle figuren i løpet av spillets gang.
Alle disse elementene er inkludert, og selv om jeg merker at de ikke har samme budsjett som de virkelig store utviklerne, så fungerer det veldig bra. Jeg bestemmer meg for at piraten min skal være rik. Delvis fordi en pirat med respekt for seg selv bør være steinrik, og delvis fordi jeg har sett en rå pistol jeg har veldig lyst på. Deretter bestemmer jeg meg for å bli rik ved å svindle, stjele, rane og være slem. Jeg kunne valgt en hederlig stil og tjent opp penger som jeger, dratt på skattejakt, tatt ekstravakter som løpegutt, eller gjort noe så kjedelig som å hjelpe folk i nød.
Dialogene er sjelden så velgjort at jeg kan bli skikkelig imponert av hverken stemmeskuespill eller lydmiks. Animasjonene er dessuten så overdrevne at tankene går til fremtidige tullevideoer på internett. På den annen side har dette heller aldri vært førsteprioritet hos Piranha Bytes. Det er i stedet gjennnom den frie utforskingen hvor Risen 2: Dark Waters virkelig skinner og føles briljant.
Pen grafikk med vakre farger og skarpe kontraster hjelper til med å skape en fin helhet, og de har blandet det skarpe med det uskarpe for å lage postkortverdige miljøskildringer. I bevegelse virker det som om miljøene forvirrer seg selv, og det veksler mellom å være skarpt og uskarpt der jeg løper gjennom jungelen. Disse uregelmessighetene setter også sitt preg på helhetsinntrykket.
Videre forankring i rollespillsjangeren vises i form av små, avhengighetsskapende detaljer som at Piranha Bytes har gjort forskjell på sverd og sverd. En smalt sverd som kun gjør penetrerende skade tilhører ikke samme kategori som et katana eller slagvåpen, og det er derfor viktig å velge riktig utstyr til enhver anledning.
Selve kampene foregår på veldig tradisjonelt vis, hvor venstre museknapp er din beste venn. Du kan parere effektivt mot likeverdige motstandere, men mot større beist må du hugge som besatt og fyre av pistolen så fort muligheten byr seg. Senere i eventyret kan du også velge mellom enten å ha et gevær eller beherse voodoo. Sistnevnte lar deg kontrollere fiender og gjøre dem til allierte.
Spillet inneholder selvfølgelig også minispill, men de kommer neppe til å stjele mye tid fra hovedspillet. De fungerer greit som tidsfordriv, og det er litt gøy å drikke om kapp med en motstander ved å klikke på flasker mens musepekeren blir stadig vanskeligere å styre. Det kan også være utfordrende å skyte kokosnøtter, flasker eller hodeskaller.
For å oppsummere er Risen 2: Dark Waters neppe det beste, peneste eller dypeste rollespillet på markedet. Men det er et spill som våger å gjøre ting på sin egen måte - uten å gjøre klassiske feil. Leter du etter et vanedannende spill i piratmiljø, og er i stand til å se bort fra noen tekniske skavanker, så har du mye å hente her.