Warhawk i verdensrommet. Helt siden de opprinnelige ryktene om en åndelig oppfølger til Warhawk begynte å blomstre har konseptet vært forlokkende, og det med god grunn. Det originale spillets flerspillerkamper var en av de første skikkelige flerspilleropplevelsene det var å finne på Playstation 3. Når jeg nå fyrer opp Lightbox Interactives Starhawk blir jeg møtt av det samme gameplayet jeg er vant med fra forgjengeren, men ispedd nyheter som strategielementer, enspiller og en samarbeidmodus for deg og dine venner.

Det første jeg gjør er å kaste meg over enspillerdelen. Selv om dette ikke er spillets kjerne, er det likevel en flott måte å bli vant til spillets regler og kontroll. Handlingen tar for seg historien om Emmet Graves og den ettertraktede, men farlige naturlige ressursen kalt Rift. Dette tiberium-lignende stoffet er svært ettertraktet, men dessverre også skadelig for mennesker. Dette har resultert i Outcasts, mennesker som har blitt utsatt for Rift og spillets skurker. Emmet har selv blitt smittet av det knallgrønne materialet, og tasser derfor rundt med en kropp som lyser av turkis.

Du bør ikke forvente et storslått, velskrevet mesterverk stappfullt av dype figurer, men i et spill av denne typen er ikke det et spesielt stort problem. Allerede i løpet av første brett, et koselig Borderlands-aktig ørkenlandskap akkompagnert av herlig gitarmusikk, begynner ting å ta av. Outcast kommer for å lage trøbbel, og det er opp til deg og ditt automatvåpen å sette en stopper for ørkenherjingen.

Til å begynne med virker det som et helt typisk tredjepersons skytespill, men det tar ikke lange tiden før man bygger fort, vakttårn og blokader i forkant av fiendtlige angrep. Plutselig får actionspillet en heftig dose strategielementer.

Bygninger kastes ned fra verdensrommet og treffer bakken med et brak (ikke stå i landingssonen). Jeg får sette opp fastmonterte maskingevær som holder fienden tilbake, store blokader som sørger for at jeg har fienden der jeg vil ha dem, og vakttårn hvor jeg og mine lagkamerater kan sette Outcast-hordene ut av spill på avstand med snikskytterrifler. Når strukturene er ferdige kan man med ett enkelt trykk på trekantknappen oppgradere dem. Dette koster Rift-energi, som høstes inn ved å drepe fiender, skyte i stykker beholdere eller ødelegge visse bygninger.

Etter et par brett lever Starhawk opp til navnet sitt, og introduserer deg for det ytre rom, der man kan hoppe inn i mechs som forvandler seg til romskip raskere enn du kan si Optimus Prime. Plutselig spiller jeg Starfox for voksne, med en fargerik tolkning av verdensrommet, proppfullt med neonbelyste power-ups og smellvakre stjernetåker.

Spillmekanikken i romkampene er både lett tilgjengelig og dyp, og det er skikkelig gøy å unnvike missiler og jagerfly i luftkamper med motstandernes egne skip. Min hauk er utrustet med klasebomber som låses på fiendtlige kjøretøy og våpen bedre egnet for bruk mot bakketropper. Tempoet, spillkontrollen og følelsen man får av å sende fiender på bakken i en tidlig grav går sammen for å skape en veldig underholdende helhet, og romoppdragene har definitivt blitt det jeg liker best med Starhawk.

Etter jeg har skutt, bygget og fløyet meg gjennom den fem-seks timer lange enspillerdelen kaster jeg meg på nett for å ta del i de store kampene sammen med 32 andre spillere. Det er nok her de fleste kommer til å tilbringe mest tid med Starhawk, om det så er for å perfeksjonere taktikker eller høre på både banning og gledeshyl fra diverse entusiastiske spillere. Starhawk kommer med flere matchtyper, inkludert Deathmatch og Capture the Flag, samt en variant der du skal kontrollere spesifikke deler av kartet.

Uansett hvilke matchtyper du velger får du mange valgmuligheter når det gjelder taktikk og spillestiler. Du kan være forsiktig og samle inn Rift-ressurser til nye bygninger og oppgraderinger, du kan være den ensomme ulven i romskipet og du kan mose fiendene med din mechs gigantiske robotføtter. Hver gang du kommer tilbake etter en død blir du plassert i en kapsel, og du kan til en viss grad kontrollere dens fall mot bakken - klarer du å treffe en fiende er det selvfølgelig bare positivt (for deg). Personlig synes jeg det blir litt kjedelig å skulle spille som en ussel fotsoldat når det finnes så mye annet kult å gjøre oppe i skyene, men det er flere andre som har funnet gleden i å sette hodeskudd fra vakttårn eller skyte ned Hawks med raketter.

Starhawks nettbaserte kamper krever dog litt av spillerne. Jeg har lagt inn mange timer i spillets flerspiller, med videre planer om mange flere, men jeg har likevel ikke klart å sette fingeren på hvilken strategi man bør satse på for å vinne. Dette har nok mye med at Starhawk er et såpass dypt spill. Det finnes mye rom for eksperimentering og det skal bli spennende å se hvordan denne variasjonen påvirker kampene i tiden fremover.

Etter du har fullført diverse oppgaver stiger nivået til figuren din, og dette gir deg ferdighetspoeng. Poengene kan brukes til å låse opp nye evner, som for eksempel en som lar deg automatisk samle inn Rift-energi over tid. Systemet fungerer godt, og de nye evnene ser ikke ut til å ha skapt noen balanseringsproblemer.

Som sagt kan Starhawk også skryte på seg en samarbeidmodus hvor du og opp til tre venner skal forsvare en Rift-stasjon fra bølger av fiender. Dette er nok den kjedeligste modusen i spillet, med tanke på at man kun kan spille tre runder, og at det føles veldig begrenset når det kommer til taktikk og valgmuligheter.

Alt i alt er Starhawk noe jeg kan anbefale for de som er glad i storslått krigføring over nett. Opplevelsen din vil variere kraftig avhengig av hvordan du spiller og hvor mye tid du er villig til investere i det som er et relativt avansert spill, rikt på kvalitet.