Max Payne-serien ble skapt av finske Remedy entertainment. Da det ble kjent at Rockstar Games skulle ta over utviklingen, satte flere gamere energidrikken i halsen. Spesielt da de første bildene av Max Payne i fargesprakende hawaii-skjorte dukket opp i solfylte Brasil. Fansen gikk av skaftet. De ble skuffet over at det karismatiske noir- preget var borte, at en viktig del av spillets essens ble oversett. Skepsisen var et faktum.
Etter å ha spilt gjennom historien er det klart at Rockstar har gjort en habil jobb med å ivareta særpreget fra de tidligere utgivelsene. Remedys kultfigur er behandlet med respekt. Spillet er gjenkjennelig, det er Max Payne, men det er også tilpasset skytespill anno 2012. Serien har omfavnet klassiske Rockstar-elementer som ultravoldelige skildringer, sex, dop, horehus og annet snusk, men likevel er spillets mest vesentlige fortelling den om Max Payne - vår bitre og selvdestruktive helt.
Han har ikke kommet seg helt etter hendelsene i de foregående spillene og bruker stort sett dagene på å drukne sine sorger i whiskey og smertestillende. Historien er mørk og dyster, men ikke uten glimt i øyet. Max er mer deperimert og full av selvbebreidelser enn noensinne, noe Rockstar utnytter til det fulle. Tørrvittig sort humor, syrligheter og sarkastiske replikker sitter like løst som skuddene og fungerer som en god motvekt til den ellers så mørke historien. Han har kanskje mistet lysten til å leve og den generelle troen på menneskeheten, men selvinnsikten er intakt. Lite blir overlatt til fantasien når Max slenger med leppa.
Skuespilleren James McCaffrey er nok engang hyret inn for å gi stemme til Max Payne. Det originale musikktemaet er også på plass, noe som vekker gamle spillminner fra 2001 til live. En deilig flørt med originalserien. Men Rockstar benytter også flere av sine egne trumfkort, virkemidler de er kjent for å utnytte til det fulle: karismatiske personligheter, stemningsbyggende musikk, stilfulle omgivelser og et elegant filmatisk preg - alt er på plass.
Men glem nå alt dette med setting, historie og atmosfære for et øyeblikk - la oss snakke om essensen i Max Payne 3, nemlig skytefølelsen. For la én ting være helt klart - Max Payne 3 er et relativt lineært actionspill og lite annet. Heldigvis er skytefølelsen utrolig god, noe av det mest sofistikerte på markedet. Så god at den engasjerer hele veien gjennom den omlag 10 timer lange historien.
Måten Max beveger seg på kan umiddelbart virke litt tung. En kontrollfølelse som minner mer om Red Dead Redemption og Grand Theft Auto IV enn Max Payne. Men det tar ikke lang tid før man finner flyten og lærer spillet å kjenne. Da åpner det seg virkelig for noen helt i overkant spektakulære skuddveksklinger. På sitt beste virker Bullet Time-sekvensene som velregisserte actionscener, uten at de er regissert. Det er kun du som håndterer en awesome actionscene med en liten dose bullet time, en håndfull galskap og en klype med skyteferdighter.
Jeg er ikke spesielt fan av at Rockstar har valgt et helsesystem som hører med fortiden. De har gått vekk fra dynamisk helse, til fordel for å plukke og knaske smertestillende. Jeg kan forstå noen av fordelene med dette, ettersom det tilfører skuddveksklinger mer nerve og tvinger deg til å spille mer varsomt. Men i et så spektakulært spill som dette synes heller at utvikleren kunne belønnet våghalser som liker å spille dristig og offensivt, fremfor å straffe dem.
Rockstars Euphoria-motor byr på superautentisk ragdoll- fysikk, som gjør at fiendene reagerer på skudd på en meget realistisk måte. Kulene flerrer gjennom kroppen på detaljert vis, lager åpne sår og skuddhull, før de smeller inn i vegger bak. Det er brutalt, virkelig brutalt. Virker som om hver eneste kule har egen fysikk og tyngde. Gips drysser fra taket, skillevegger blir skutt i filler, papir virvler opp fra kontorpulter, monitorer, glass og andre gjenstander knuses i tusen biter, blodspruten står fra fiendekroppene idet kulene hviner gjennom lokalet - alt i sakte film, en grotesk actionballett av ypperste klasse.
Flerspiller er inkludert. Denne måtte jeg dra til London for å teste sammen gutta i Rockstar av anmeldelsesgrunner. Den to timer lange seansen ga mersmak - det var grei underholdning. Jeg føler at flerspilleren gir en god bonus til historien, selv om enspilleren er høydepunktet. Med et oppgraderingssystem á la Call of Duty, masse våpen, figurer, klær og utstyr og låse opp har du flere timer med flerspillermoro å se frem til.
Max Payne 3 er cinematisk, det er stilfullt, det er mørkt og med forbannet sofistikerte skuddvekslinger. En action-opplevelse verdt å få med seg. Rockstar har gjort det igjen.