Vi kan like gjerne innrømme det først som sist: Lanseringen av Playstation Vita har ikke vært den mest rosenrøde i spillhistorien. Joda, konsollen er lekker og har definitivt potensiale, men i likhet med 3DS-lanseringen i fjor går ikke alt slik produsenten gjerne hadde håpet. Ifølge selveste Shigeru Miyamoto er problemet til Vita det samme som 3DS slet med i fjor: Teknologien er til stede, men hvor er spillene som skal overbevise spilleren om at dette er et kjøpverdig produkt? Så langt har Vita kun hatt spill å skilte med som enten føles som nedskalerte PS3-spill (Uncharted: Golden Abyss), spill vi like gjerne kunne spilt på mobiltelefonen (Escape Plan) eller konverteringer av gode hjemmekonsollspill (Ultimate Marvel vs Capcom 3). Underholdende spill, men ingenting virkelig overbevisende.

Som et svar på Sonys bønner faller Gravity Rush ned fra oven. For det er nettopp slik handlingen begynner i Gravity Rush: Hovedpersonen Kat faller ned fra himmelen, og våkner i den svevende byen Hekseville med et særdeles kraftig hukommelsestap (spillhistoriens største klisjé, jeg vet). Samtidig med Kat dukker det også opp en såkalt gravitasjonsstorm som sluker flere av Heksevilles bydeler, og på toppen av det hele dukker det opp noen mystiske skapninger kalt Nevi. Det er likevel ingen grunn til bekymring: Kat er en såkalt Gravity Shifter, en person med evnen til å manipulere tyngdekraften. All verdens hukommelsestap kan ikke få Kat til å la være å bry seg om Heksevilles befolkning, og det blir dermed opp til henne å redde de forsvunnede bydelene av Hekseville og byens befolkning.

Historien i Gravity Rush har et helt akseptabelt utgangspunkt, men det er også her spillet viser seg fra sin svakeste side. Mye av historien blir fortalt i form av tegneserielignende handlingsruter mellom slagene, noe som i og for seg er stilig nok. Handlingen sliter imidlertid med å ta helt av, og introduserer svært mange elementer og tråder underveis som bare blir hengende der og sveve uten å bli nærmere forklart eller oppklart. Om dette skyldes et ønske om å satse på fremtidig DLC eller en oppfølger vet jeg ikke, men jeg skulle ønske historien var litt mer oppklart når spillet slutter etter en 12-14 timers spilletid.

Heldigvis er det nok av gameplay-messige elementer som holder interessen oppe hele veien. Ved hjelp av den trofaste katten Dusty kan Kat manipulere tyngdekraften, noe som i praksis gjøres ved at du som spiller først opphever tyngdekraften og deretter bruker et sikte for å bestemme i hvilken retning gravitasjonen skal gjelde for Kat. Dermed er det null stress for Kat å først fly hundre meter sidelengs gjennom Hekseville, for deretter å begynne å løpe opp husveggene. Hele byen står til din disposisjon uten begrensninger (bortsett fra den bunnløse avgrunnen under byen, selvsagt). Tenk dere en kombinasjon av Super Mario Galaxy og Don Rosa-historien Onkel Skrue går på veggen (hvor Magica skifter tyngdepunktet og sørger for at Donald og Skrue må gå på veggen), og du begynner å få en anelse av hvordan Gravity Rush fungerer. I tillegg til å fly og løpe på vegger og tak kan Kat også bruke kreftene sine til å frakte gjenstander i vektløs tilstand, skli tilnærmet friksjonsfritt langs bakken og ikke minst kjempe mot horder av Nevi.

Det hele ledsages av elegante kontroller, og Japan Studio har virkelig gjort en god jobb for å sørge for at Vitas system blir godt utnyttet, samtidig som at spillet føles behagelig å spille. Fremfor å implementere en eller annen gimmick-funksjon for bakskjermen, har de valgt å droppe bruken av den fullstendig. Ekstra positivt føles det når man kan sikte både ved hjelp av høyre stikke og konsollens innebygde gyroskop. Valgfriheten gjør at det blir lettere å presisere siktet uten at det ene kommer i veien for det andre. Skulle du behøve å trene mer på kontrollene eller tjene nok energikrystaller til å oppgradere dem, kan du forsøke deg på et av de mange minispillene som Hekseville har å by på. Utfordringene er morsommere og krevende, men kunne med fordel vært litt mer varierte.

Den visuelle stilarten i Gravity Rush er svært behagelig. Den fremstår som en slags kombinasjon av typisk japansk anime-stil og franske tegneserier. Sistnevnte er kanskje ikke så rart, ettersom spillregissør Keiichiro Toyama (opphavsmannen bak Silent Hill-serien) har listet opp Moebius (mest kjent for tegneserien Blueberry) som en av sine fremste inspirasjonskilder. Legger man til det steampunk-inspirerte utseende på Hekseville føles den visuelle stilen i Gravity Rush som en lekker blanding av animefilmen Steamboy og fjorårets El Shaddai: Ascension of the Metatron. Langt mindre lekkert er lydbildet i spillet. De musikalske komposisjonene er ikke dårlige, men de er altfor få og holder på for lenge om gangen. Stemmeskuespill forekommer bare tidvis i spillet, men ettersom det fiksjonelle språket i Gravity Rush låter helt forferdelig er dette kanskje like greit.

Gravity Rush kunne veldig fort endt opp som en uforglemmelig klassiker. I stedet ender det opp som et svært underholdende spill med noen store svakheter hva angår historien og lydbildet. Det hadde heller ikke skadet med et par større utfordringer, for spillet oppleves aldri som vanskelig. Likevel er det ingen tvil om at Japan Studio langt på vei har lykkes, og Gravity Rush har i min bok gått fra å være en fullstendig ukjent tittel til å bli det første må-ha-spillet til Playstation Vita. Noe konsollen så absolutt trenger...