Utviklerne hos britiske Codemasters er for mange kongene av racingsjangeren. Denne oppfattningen deler jeg. De fortjener virkelig den tittelen. De har en unik forståelse for dekkfysikk og kjørefølelse, som de fleste andre utviklere bare drømmer om foreløpig. Som det fjerde spillet i den kritikerroste Dirt-serien, hadde Dirt Showdown Pole Position i startfeltet, men det blir ikke alltid pallplass av den grunn.

Mens forgjengerne holdt dekkene innenfor realismens rammer, har Dirt Showdown skrenset et stykke lengre inn i arcadelandskapet. Borte er driving assists, manuelle girkasser og nøysomme kjørefinesser. Tilbake står biler med boost, fyrverkeri og et langt større fokus på krasjing og ødeleggelse. Det er en avgjørelse jeg støtter. Selv de beste spillseriene trenger tross alt fornyelse for å hindre stagnering. Paradoksalt nok er det likevel disse nyvinningene som trekker ned helhetsinntrykket.

Øvelsene i Dirt Showdown er nemlig delt opp i tre grener. Tradisjonelle Race-øvelser, spenstige Hoonigan-øvelser og brutale Demolition-øvelser. De to førstnevnte grenene var med i fjorårets Dirt 3 (Hoonigan gikk da under navnet Gymkhana), mens den siste gjør debut i Dirt Showdown. Som navnet antyder handler det om å redusere de andre bilene til skrapmetall, mens du samler opp nok poeng til førsteplassen.

Tanken er som sagt god, og kjøringen har blitt spritet opp med en dose god gammeldags bilkaos. Til tross for fyrverkeri og flammer slipper jeg likevel aldri jubelen helt løs. Det er på ingen måte dårlig, men jeg savner råskapen de beste arcadespillene byr på. Bilene følger fremdeles fysikkens lover nokså slavisk, og de virkelig spektakulære sammenstøtene uteblir. Jeg savner den skjærende lyden av metall mot metall og jeg savner løse bildeler som flyr til alle kanter. Spillet kunne trengt et høyere tempo og mer overdreven krasjing. Det er morsomt til å begynne med, men intensiteten er ikke høy nok til å få meg hekta. I tillegg er demolition-bilene store og tunge, og responsen i styringen blir litt for treg til tider.

Mens demolition ble litt for tamt for min smak, opprettholder resten av spillet den skyhøye Codemasters-standarden. Grafikken har fått en litt røffere stil enn før, med sterkere farger og større kontraster. Dette passer spillet godt, og det er i grunnen lite å utsette på det tekniske. Har du spilt Dirt 3 vil du likevel raskt få en følelse av å ha spilt dette tidligere. Både menysystemet og flere av banene gjør comeback, ja til og med loadingskjermen er lik. Det er fremdeles snakk om gode og varierte baner, men jeg kunne veldig gjerne tenkt meg flere nye traseer å bryne meg på. Likevel er dette en bra totalpakke, der Race- og Hoonigan-øvelsene altså imponerer mest.

I Dirt 3 var det nemlig nykommeren Gymkhana som stjal showet, og heldigvis har Codemasters bevart denne fantastiske modusen i Dirt Showdown. Under fellesbegrepet Hoonigan har de lagt til nye øvelser som Smash Hunter og Head-to-head, ved siden av Trick Battle som vi husker fra forgjengeren. For de som ikke er kjent med Gymkhana er dette en forholdsvis ung gren i racingverdenen, som dreier seg om det man på godt norsk kan kalle billek. Presise sladder, store hopp, spinning rundt stolper og så videre. Hoonigan-øvelsene er utvilsomt spillets sterkeste kort, og den mesterlige dekkfysikken kommer virkelig til sin rett. De forskjellige øvelsene har en herlig lekenhet over seg, og man føler seg som tidenes sjåfør mens man spinner bilen elegant rundt grabben til en gravemaskin.

Som i Dirt 3 finnes det også en joyride-modusen, som består av to store områder fylt til randen av utfordringer. Jeg storkoste meg med å sladde, spinne og hoppe gjennom de tre nivåene i hvert område, og takket være nye HUD-ikoner var det lettere å vite hvor man burde kjøre. Også her sniker dog følelsen av gjenbruk seg opp etter ryggen, da ett av de to områdene er identisk med området fra Dirt 3. Ikke desto mindre er Joyride og Hoonigan i Dirt Showdown noe av det aller morsomste jeg har opplevd i et bilspill noensinne. Lag gjerne et dedikert Hoonigan-spill neste gang Codemasters, for dette har dere virkelig fått til.

Hvis hverken knust metall eller svidd gummi er noe for deg finnes det også tradisjonelle løp å bryne seg på. Her pekte domination seg raskt ut som en favoritt for mitt vedkommende. I domination er banen delt opp i seksjoner. Hvis du har den raskeste tiden i én seksjon tildeles du ti poeng, mens nestemann får åtte poeng, tredjemann får seks poeng osv. Hensikten er naturligvis å stå igjen med flest poeng når løpet er over. Her er den nye boost-funksjonen hendig å ha, og det kan lønne seg å samle opp boost gjennom størsteparten av runden, slik at du kan rase gjennom en hel seksjon senere.

Ellers byr race-øvelsene på herlig kjøring i kjent Dirt-stil, mye hjulpet på vei av en velfungerende flerspillerdel. Nytt av året er også tilleggstjenesten Racenet. Racenet kan sammenliknes med Elite-tjenesten til Call of Duty, bare med færre våpen (ingen foreløpig) og langt flere bildekk. Gjennom Racenet kan spillerne opprette kjørerprofiler som kan brukes både til Dirt Showdon og Codemasters' fremtidige racingspill. Ved siden av statistikk og andre hendige funksjoner vil egne Racenet-turneringer bli avholdt, og hver uke skal nye community challenges legges ut. I demoen var utfordringen å tømme en et helt tankskip for bensin. Dette målet ble nådd i løpet av et par dager.

Når det gjelder Codemasters er høye forventninger en del av grunnpakka. Ulempen med dette er at man blir nødt til å levere prima varer i alle ledd. Dirt Showdown byr på enestående billek, god rally og godkjente krasjemoduser. Dette er imidlertid ikke nok til å unnskylde gjenbruk av gamle baner forkledd av fyrverkeri. Showdown er en sikker vinner for nye spillere, men gamle fans risikerer å bli skuffet. Det var et riktig valg å ta pause fra realismen, men det er tydelig at nettopp realisme er Codemasters' sterkeste kort.

Dirt Showdown slippes i dag, 24. mai, til PC, Xbox 360 og Playstation 3.