Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Lollipop Chainsaw

Lollipop Chainsaw

Den smågale spillskaperen Suda 51 prøver seg på zombie-sjangeren med Lollipop Chainsaw, med en lettkledd heiagjengleder i hovedrollen...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Jeg forventer ikke lenger perfekte spill fra Suda 51 og Grasshopper Manufactures. Hvis du er kjent med selskapet vet du at det er en utvikler som verdsetter helsprø konsepter fremfor tekniske aspekter. Det er en utvikler med en utømmelig kreativitet, alltid ivrige på å finne en original vri på slitte spillsjangre. Dette har vist seg i både gode og dårlige spilltitler - vi kunne helt sikkert klart oss uten Sine Mora, mens No More Heroes-serien og killer7 befinner seg i den andre enden av skalaen. Men disse spilltitlene har en ting til felles: De er alle titler med en viss grad av originalitet og personlighet, fremfor langtekkelige historier om ensomme actionhelter på vei til krigen. Om det ikke er innovasjon, så er det i alle fall en genuin skaperglede ved det hele som gjør det ektefølt fremfor innbitt eksentrisk.

Kreative historier, overdreven referansebruk, sprø figurer, absurde minispill og særegne bosser er alle hovedingredienser i et Suda 51-spill, og ofte gjøres disse elementene så godt at det er lett å tilgi treg bildeoppdatering eller knotete kontrollere. Men konseptet må være godt, og man må forstå hvor utvikleren vil hen. Jeg klarer ikke helt å komme dit med Lollipop Chainsaw, selv om jeg virkelig har prøvd.

Lollipop Chainsaw
Juliet kan blant annet slå zombier bevisstløse med sine pompomer, et angrep som brukes flittig i kombinasjon med motorsagkommandoen. Hvis du kjøper oppgraderinger kan du slå flere zombier bevisstløse samtidig, som vist her.

Vår kvinne er den vakre Juliet Starling, hvis interesser strekker seg til cheerleading, kjæresten Nick, kjærligheter og zombie-slakting. Sistnevnte viser seg å være ekstra hendig idet San Romero High School blir invadert av de vandøde på bursdagen hennes. Skolen går fra å være et fredelig lærested til et blodig zombie-mareritt på kort tid, og det blir opp til Juliet og den rosa motorsagen hennes å redde det som er igjen. Etter en rask halshugging av den infiserte kjæresten Nick begir vi oss ut på et zombie-slakt utenom det vanlige, med hans snakkende hode godt bevart i beltet. Selvfølgelig.

Dette er en annonse:

Historien er akkurat så sprø at den funker. Det er befriende å sette seg ned med et zombie-spill som gjør sport i å være så lite alvorlig som mulig, fremfor en gjeng trøtte Rick Grimes-inspirerte typer med mål om å redde verden. Både Juliet og kroppsløse Nick er godt stemmelagt, begge fulle av personlighet og festlige utsagn. Lollipop Chainsaw har et sterkt og variert rollegalleri, med nok ekstreme personligheter til å føles friskt.

Lollipop Chainsaw
Juliet er en røver med motorsagen, og kan kjøpe flere angrep gjennom spillets gang. De strekker seg fra lave til høye angrep, som i all hovedsak vil si at hun kutter av bein eller hoder.

Og mens vi er inne på personlighet... Alle trailerne vi har sett så langt fra Lollipop Chainsaw har hatt sterke seksuelle undertoner, med Juliets dristige bekledning og flørtete vesen i sentrum. Spillet har akkurat så mange seksuelle referanser man forventer, og det er lett å plassere Juliet i kategorien spenstig øyesnop, punktum. Likevel får jeg sjelden inntrykk av at spøkene går for hardt utover Juliet, da vår heltinne er så egenrådig, selvkjempende og munnrapp som man får blitt. Ved flere anledninger befinner vi oss i grenseland - som for eksempel når kameraet trekkes mot hennes edle bakdeler - men det oppleves som ironi fremfor diskriminering.

Kjernen i spillet er selvfølgelig zombie-slaktingen. Kampsystemet er som dratt ut av No More Heroes, bare uten den evinnelige lemslengingen som hører med når man spiller på Wii. I Lollipop Chainsaw venter minst like mange Quicktime-sekvenser som i leiemordereventyret til Travis Touchdown, mens kombobygging og spesialangrep står i sentrum. Greit nok.

Dette er en annonse:

Det er dessverre her jeg mister interessen. Spill som Bayonetta og Vanquish har mye til felles med Lollipop Chainsaw, men sistnevnte har ikke i nærheten av samme dybde i kampsystemet. Kombobygging er unødvendig knotete ettersom du ikke kan kontre, og når 30 zombier er klare for å sette tannråten i deg sier det seg selv at komboer blir en rotete affære.

Lollipop Chainsaw
Lollipop Chainsaw har flere minispill. Blant dem er zombie-basketball, plattforming, zombie-baseball og gymnastikk. Her er Juliet midt i en avkuttingsmanøver etter en runde rundt strippestanga. Ja, dere leste riktig - strippestanga.

Tempoet er dessuten altfor lavt. Juliet bruker lang, lang, laaaang tid på å slenge sagen sin i ønsket retning, og dermed sklir kampene som skal være stressende og actionfylte ofte over til ren frustrasjon. Det er lett å lære seg de nye angrepene, men når de aller fleste kommandoene kommer i form av "X, X, X, Y" eller "Y, Y, Y, Y, Y, Y" skal det ikke mye til før man er i knappemosemodus. Det er ikke fordi komboene er vanskelige å lære seg - snarere fordi de ikke utspiller seg raskt nok. Du kan kjøpe angrep gjennom spillets gang, men etter å ha innsett at forskjellen ikke er så stor når du først har de viktigste angrepene bestemte jeg meg for å oppgradere Juliet i stedet.

Kampsystemet varieres ytterligere med de oppgraderingene man får etter å ha fullført et stadium. Etter hvert får du både kjøre og skyte med motorsagen, som gir en etterlengtet variasjon i kampene det er så mange av. Utvikleren har forstått at de trenger mer enn klassisk hack'n'slash, og gir oss solide porsjoner med 3PS-action og minispill i tillegg. Jeg har til og med fått et gjensyn med PacMan i minispillene i Lollipop Chainsaw, da spesielt stadium 4 føltes som å entre en helt annen verden enn den jeg hadde sett hittil.

I stedet for å legge fokuset på et velfungerende kampsystem har utvikleren vektlagt fiendedesignet. Det er både kreativt og særegent, og føles som fullverdige Suda 51-kreasjoner. De har alle en distinkt personlighet, men er samtidig like rappkjefta og ubønnhørlige. Alle oppfører seg bemerkelsesverdig forskjellig fra hverandre, og krever nye fremgangsmetoder hver gang. Man vet aldri når kampen er over, og fordi man faktisk må legge en viss taktikk føles det mer belønnende enn resten av zombie-slaktingen Juliet gjør.

Lollipop Chainsaw
Flere spenstige bosser venter i Lollipop Chainsaw. Her er discokongen Josey, før fighten som utspiller seg på et dansegulv og regnbuefargede trapper.

Grafikken klarer jeg imidlertid ikke å slå meg til ro med. Jeg kan til en viss grad tilgi dårlig bildeoppdatering og andre tekniske småfeil, men da skal jeg til gjengjeld få en inspirert og innbydende verden å boltre meg i. Det klarer ikke Lollipop Chainsaw å levere. Grafikkstilen er klart inspirert av selskapets fjorårstittel Shadows of the Damned, men fremstår som en utvannet og uinspirert kopi.

Jeg forstår til en viss grad hva de vil - noen ganger er stilen herlig harry, og i menydesignet og et knippe mellomsekvenser er tegneseriestilen plettfri - men det er ikke gjennomført nok til å fungere. Spillet går fra å være utrolig stilistisk pent til å være mørkt og repeterende, og altfor ofte ender vi opp i sistnevnte kategori. Brettdesignet er dessuten skuffende lineært, og byr på lite utforskning utover de få gangene man kan lete seg frem til en gullfarget kjærlighet. Til gjengjeld får vi en storartet soundtrack, som strekker seg fra Joan Jett til Skrillex, Dead or Alive og Sleigh Bells.

Grasshopper gjenoppfinner på ingen måte kruttet med Lollipop Chainsaw. Men det som skiller spillet fra resten av gjengen er den totale gi-faen-holdningen til forventninger. Grasshopper har valgt å gjøre akkurat det de vil med Lollipop Chainsaw, og bruker heller dobbelt så mange referanser og klisjeer for å skape en satire fremfor å gjøre noe halvhjertet. Hvis Grasshopper hadde gitt oss et mer tilfredsstillende kampsystem ville det kanskje vært nok til å jekke det opp et par karakterer. I stedet får vi et lappeteppe av gode ideer, som dessverre ikke er innovative eller sammensatte nok til å fungere som en helhet. Det er et helt greit zombie-spill (som vel å merke er over på fem-seks timer), men ikke noe utenom det vanlige.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Gode figurer, flott humor, godt stemmeskuespill, humoristiske referanser, bra soundtrack, morsomme minispill
-
Lineært brettdesign, lite utfordrende kampsystem, varierende nivå på grafikken, veldig kort
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • felo
    Du tar rollen som juliet.. ei heiagjengleder som har et rart liv..Som foreldrene, alle liker å SLAKTE ZOMBIER!! historien er ikke spesielt, du... 7/10

Relaterte tekster

6
Lollipop ChainsawScore

Lollipop Chainsaw

ANMELDELSE. Skrevet av Line Fauchald

Den smågale spillskaperen Suda 51 prøver seg på zombie-sjangeren med Lollipop Chainsaw, med en lettkledd heiagjengleder i hovedrollen...



Loading next content