De aller fleste har et forhold til Pippi Langstrømpe - historien om verdens sterkeste jente, med verdens mest sjarmerende husdyr. Den svenske kulturskatten, skrevet av Astrid Lindgren, har sjarmert seg inn i barnehjerter gjennom både bøker og TV-serier, og nå har tiden kommet for Ravn Studios spillmatisering.

Verdens sterkeste jente er atter en gang alene hjemme mens hennes far er på seiling over de syv hav, og problemene på bygda vokser i omfang. Med assistanse fra apen Nelson og hesten Lilla Gubben må hun hjelpe dem med sine hverdagsproblemer, og samtidig samle mynter for å låse opp nye områder.

Hadde vært greit, det. Hadde det bare ikke vært så kjedelig.

Verdenene består av tre moduser - by, land og sirkus - og fungerer som et relativt åpent plattform- og gåtespill. Det er snakk om en isometrisk 3D-plattformer, og som de fleste vet er man som regel avhengig av at man vet hvor figuren befinner seg - ofte målt opp av skygger eller endringer i fargepaletten.

I Pippi Langstrømpe har de ingen av delene. Det finnes ikke et fjell eller en buske fra start til slutt som er velsignet med skygge, og dermed narres øyet til å tro at størrelsesforholdene er ganske så annerledes enn de kanskje er. Når Pippi går bak kulissene - som for eksempel nabohus, hekker eller berg - illustreres hun av en gulstiplet figur, frem til man runder et hjørne. Ofte er det snakk om relativt store områder vi ikke ser, der Pippi kan gå som hun vil. Den åpenheten Ravn har prøvd å skape føler derfor umiddelbart begrensende, ettersom kameravinklingen ikke åpner for utforskning utover de gitte områdene.

Myntene fungerer som spillets valuta, og er spredd som hagl over området. Hvert nye område koster 20 mynter å låse opp, og gir deg om lag ti nye oppdrag. Det er ikke akkurat utfordrende å lete frem myntene om du velger å ikke gjøre oppdrag, heller, da de for det meste befinner seg på lett tilgjengelige steder.

Det hjelper heller ikke at oppdragene er så godt som identiske. Terskelen for vanskelighetsgrad ligger nødvendigvis lavere når det er snakk om barnespill, men her er det snakk om så stor mangel på variasjon og utfordringsnivå at det grenser til pinlig. Pippi skal for det meste samle opp gjenstander til folk, som har mistet både epler, sitroner egg og noe jeg tror minner om ris. Skepsisen melder seg idet jeg har gjort dette fire-fem ganger, og i vill fortvilelse håper jeg at resten av spillet kanskje har mer å by på.

Det har det ikke. Slik fortoner nesten 90 prosent av oppdragene seg. Det er som om at Ravn har funnet en formel de er fornøyde med, og bestemt seg for å bruke den gjennom hele spillets gang fordi "det funket jo første gang". Pippi Langstrømpe er smertelig repeterende, og byr ikke på et snev av utfordring for verken barn eller voksne.

De resterende 10 prosentene kommer i form av minispill, som faktisk er ganske underholdende. Her skal man blant annet samle inn en mengde flagg på tid, kaste vannballonger eller passe kjæledyr, og alle disse har overraskende godt tempo.

Dessverre er det altfor få av dem. Flåklypa Grand Prix kunne skilte med masse underholdende minispill, de fleste med godt justert vanskelighetsgrad. Til forskjell fra Pippi Langstrømpe opplevdes disse som spillbare for de aller fleste, og fungerte som noe både foreldre og barn kunne spille og samtidig ha det gøy. Dessverre gjør Pippi Langstrømpe det samme så mange ganger at det er nesten umulig å argumentere i spillbarhetens favør. Det er jo så kjedelig.

Man kan jo til en viss grad interagere med områdene - Pippi kan for eksempel løfte både hesten og kasser for å komme seg til nye områder - men når man bruker samme struktur i flere timer dabber interessen av momentant.

Grafikken i Pippi Langstrømpe er helt grei. Designet er fargerikt og med en spennende fargepalett, selv om det rent teknisk ser ut som et lavoppløselig bilde. Jeg synes igjen at dette fungerte bedre i Flåklypa Grand Prix, da den grafiske stilen var mer i tråd med den sjarmerende, urnorske inspirasjonen for kulissene. I Pippi Langstrømpe ser det bra ut til å begynne med, men jeg klarer ikke å engasjere meg nok til å utforske et utall forskjellige nabolag som ser helt like ut.

Like er også figurene, som fremstår mest som små Lego-figurer uten verken tydelig ansiktsmimikk eller særpreg. Ettersom disse mest fungerer som oppdragsstasjoner er det igjen noe som kunne vært tilgivelig, men det blir verre når ikke engang hovedpersonen har noe å melde. Pippi Langstrømpe - verdens barskeste, tøffeste, sterkeste jente - har i spillversjonen like mye personlighet som et dørhåndtak. Det lille vi ser av henne er i form av et smilende bilde på menyskjermen og i ovenfra-og-ned-perspektiv mens vi går fra oppdrag til oppdrag, og jeg føler ikke at dette er figuren jeg leste masse bøker om i barndommen.

Det kan ha noe med dialogen å gjøre - eller snarere mangelen på den. Både Pippi og resten av landsbyen kommuniserer nemlig med fnising og mumling. Du vet når man har spilt et spill lenge nok, som for eksempel Duke Nukem Forever, og man merker at han har en irriterende hoppelyd når han hopper? Og deretter er det alt du hører? Det er akkurat det samme med latteren til Pippi. Det er som en irriterende liten hakkespett, som konstant minner meg på at det verken er innovasjon, utfordring eller personlighet å hente her.

Det som overrasker meg mest er imidlertid valget om å ikke inkludere musikk i noe annet enn minispillene. Når de ikke engang har tatt seg bryet med å legge til dialog eller replikker burde de i det minste ha brukt pengene på fin bakgrunnsmusikk, men vi får ikke det engang.

Det er så mange åpenbare mangler i Pippi Langstrømpe at det nesten fremstår som uferdig. Jeg er kanskje ikke fem år gammel, og har verken barn, småsøsken eller søskenbarn i aktuell alder, men jeg ser fremdeles at dette er langt, langt unna god underholdning. Det er for mange velfungerende alternativer på DS for barn til å gå for noe som føles forhastet og ensformig.

Pippi Langstrømpe har noen gode minispill, og kommer både på norsk og syv andre språk, men om det er den eneste forutsetningen du har for et godt barnespill kan jeg rolig forsikre deg om at det finnes bedre alternativer.