The Walking Dead - Episode 3

The Walking Dead: Episode 3: Long Road Ahead er det desidert mest emosjonelt forstyrrende kapittelet i spillserien så langt. Spillet følger en liten gruppe med overlevende i en zombie-apokalypse. En kombinasjon av flaks, optimisme og hardt arbeid har holdt dem i live så langt, men virkeligheten begynner å ta dem igjen. Motellet de har forskanset seg i er ikke trygt, og selv om de hjemmelagde veggene holder de udøde ute er de ikke like sikre mot tenkende fiender.

The Walking Dead-serien ble dystrere i overgangen fra første til andre episode, og tredje utgave ser ut til å følge denne trenden. The Walking Dead hamrer inn en visshet om at ingen er trygge, og hvis man trår feil, selv om det bare er et sekund, så kan alt forandre seg.

Det gjennomgående temaet i Long Road Ahead ser ut til å være holdninger, og hvordan disse må endres for å tilpasse seg det nye livet på veien. Kan man behandle et barn som et barn, hvis dette gjør barnet mindre egnet til å overleve i en grusom og farlig verden infisert av zombier? Hovedpersonen Lees fortid blir også brakt på banen. Spillet stiller spørsmål om det har noe å si hvem man var før? Er det et problem at man drepte noen før apokalypsen, når virkeligheten nå er at man må drepe på daglig basis for å overleve?

Episode 3 byr også på den heftigste kampsekvensen i The Walking Dead så langt. Idet motellet blir angrepet av både levende og udøde må Lee og de andre ty til våpen for å beskytte seg. I motsetning til tidligere i spillserien innebærer dette at man faktisk må sikte, skyte og treffe, for ikke å snakke om å reagere raskt og løpe fra dekk til dekk for ikke å bli truffet selv. Hele sekvensen er en utrolig forfriskende endring i gameplay og tempo.

Som sagt er også dette det mest emosjonelt forstyrrende kapittelet etter min mening. Det var flere scener hvor det rev i hjerteroten, og hvor jeg oppriktig vurderte om jeg ville fortsette å spille hvis det var slik historien skulle utarte seg. Dette er noe av de jeg liker mest med historien og skrivingen bak The Walking Dead. Spilleren blir ikke skånet for noe av den grusomheten eller de dilemmaene som mennesker blir utsatt for i krisesituasjoner.

I TV-serien The Walking Dead er det noe lettere å se figurene gå gjennom vanskelige situasjoner, for der er en avstand mellom oss som publikum og handlingen på skjermen. I The Walking Dead spillet derimot er vi med på å ta de vanskelige avgjørelsene, og det gjør det enda mer sårt når vi ikke liker utfallet. Etterlater man noen og angrer på det senere, for eksempel, så kan man ikke gå tilbake. For min del skal jeg innrømme at motivasjonen bak min sterkeste reaksjon til Long Road Ahead var ganske overfladisk, når en av mine favorittfigurer døde. Jeg ble ekstremt sint, fordi jeg likte figuren og kunne se for meg å ha med vedkommende videre i spillserien, og så plutselig ble personen revet vekk uten at jeg kunne gjøre noe med det. Så ble jeg bevisst på at til tross for at det var en ganske overfladisk tanke, så opplevde jeg mye den samme følelsen av håpløshet som folk opplever når de mister noen nær dem. Jeg følte at det var urettferdig at nettopp denne personen, som jeg hadde blitt knyttet til, skulle forsvinne, mens personer jeg ikke likte noe særlig fikk bli med videre.

Ved siden av hvordan historien holder på å utvikle seg er det lite å si om The Walking Dead som ikke er blitt sagt før. Grafikken er fortsatt den samme tegneserieinspirerte stilen, og stemmeskuespillet er helt på topp. Spillserien speiler tegneserien det er basert på ganske bra. Formatet lykkes i å fortelle en usminket, engasjerende historie som setter den personlige utviklingen til figurene i sentrum.

Om du enda ikke har hoppet på The Walking Dead-vogna, så er det på tide. Tre av fem episoder er så langt lansert, og kvaliteten er så gjennomgående høy, til og med økende, at det er trygt å anta at de to neste vil by på samme nivå og bringe denne velskrevne og hjerteskjærende historien til en tilfredstillende slutt.