Det første Borderlands var et merkelig sammensatt spill. En blanding av FPS og rollespill satt i et forskrudd univers med tegneseriegrafikk, blodig alvor og ironisk humor. Pandora var stedet der lovløshet herjet, der din nærmeste venn var en robot som var selvbevisst sin egen ubevissthet og den post-apokalyptiske verdenen kunne bli din grav.
Etter det ti av ti spillere vil anerkjenne som en ubrukelig slutt i det første spillet, men som ble gjort opp for med fire fantastiske utvidelser, sitter vi nå med en fullverdig oppfølger til tegneserieverdenen i Borderlands. Et spill som drar humoren enda lenger, leker finfølt med rå vold og sender horder av fiender på deg i ren Serious Sam-stil.
I Borderlands 2 møter steampunk med sci-fi western. Det gir meg delvis vibber til TV-serien Firefly, for de av dere som husker den. Sandblåste landskaper, knapt med ressurser og enhver mann for seg selv. Pandora er et dekadent samfunn der vold løser alle problemer. Der moralen er «hvis vold ikke løser problemet, så bruker man ikke nok vold» og anarki regjerer.
Plottet sirkler rundt det eneren aldri ga svaret på - hva The Vault faktisk er. Du våkner opp i ødemarka. Forslått og fortumlet oppdager en Claptrap deg, og du blir raskt kontaktet av spillets antagonist, Handsome Jack, som konsekvent vil forsøke å demoralisere deg gjennom spillets gang. Han er nemlig ute etter å drille seg inn til The Vault og få tak i hva som enn befinner seg der, og vil nødig ha en som stikker kjepper i hjulene.
Det starter litt sakte, der du beveger deg gjennom et arktisk landskap med en skrøpelig pistol. Det er først når du kommer frem til Sanctuary, hjertet av opposisjonen, at spillet virkelig begynner å åpne seg. Her vil du stifte bekjentskap med nye, såvel som gamle karakterer, og det vil bli din base for operasjoner mot Handsome Jack.
Det som ikke minst gjorde Borderlands til en fantastisk opplevelse var alle de forskrudde figurene man stiftet bekjentskap med. I Borderlands 2 møter man på flere av de kjente figurene fra eneren. Dette ga meg umiddelbart litt dårlig magefølelse, for enda så glad jeg var i Scooter, Markus, Moxxi og Dr. Zed ønsket jeg likevel å få se noen nye ansikter. Jeg fant fort ut at dette ble innfridd i det jeg traff på den erketypiske gentlemannen Sir Hammerlock, psykopatjenta Tiny Tina og elefantfeite Ellie.
En vesentlig følelse jeg satt igjen med etter nærkamp, var at fiendevariasjon var et nøkkelord folka i Gearbox har tatt i betraktning. Du må kjempe deg gjennom horder av fiender, gamle såvel som nye banditter, roboter og dyr. Det er som å bevege seg inn i botanisk hage. En flora med fiender som rangerer fra å være gigantiske til dvergemateriale. Goliatter som går berserk på venner og fiender, king kong i vinterland og suicidale dverger er bare et par verdt å nevne.
Man møter fire nye spillbare skattejegere i spillet. Mordecai, Roland, Lillith og Brick fra det første spillet vil du etterhvert treffe på i hovedhistorien. I toeren har vi i steden Zer0, en assassin med ukomfortabelt cheesy one-liners som representerer et alternativ til hunter-klassen fra det første spillet. Salvador, gunzerker, lavpannet våpendesperado med evnen til å bære to våpen samtidig, uavhengig størrelse. Axton, commando, generisk og kjedelig og gjennomsnittlig, samt Maya, en ny siren og erstatteren av Lillith.
Man ble raskt glad i den visuelle stilen i det første spillet. Det useriøse preget og fargerike designet gjorde en utradisjonell atmosfære. Til tross for unik grafikk, husker kanskje de fleste at spillmiljøene i eneren var ensidige. De store tomme ørkenlandskapene gjorde definitivt sitt for å skape en Texas-følelse, men det kunne dessverre også bidra til kjedsomhet i lengden. Borderlands 2 har mye mer variert landskap. Allerede i starten stifter du bekjentskap med uvant farvann. Snødekte polarlandskap, gresskledde sletter, savanner, futuristiske byer og den gjenkjennelige kjernen i spillet: Store, sandbrune områder.
Forkjærligheten min for det første spillet kom gjennom looting-systemet. Med 17 millioner våpen å oppdrive, kunne man faktisk tro det er tre våpen til hver person på hele planeten. Jeg elsket å jakte store fiender, kjempe gjennom dusinvis av fiender for å besøke loot chests, bare for å kunne få de største og beste våpnene. Det skremte meg litt når Gearbox sa de skulle endre dette systemet i forkant av spillets utgivelse. Men nå som jeg sitter her med spillet i henda, ble oppfatningen raskt endret. Ja, det er mindre våpen i spillet, men det er fortsatt uendelig mange variasjoner og typer. I tillegg har Gearbox gjort en fantastisk jobb med å designe hvert enkelt våpen til noe unikt, noe som igjen gjør lykken større når man finner en rakettskyter som ser ut til å ha en atomreaktor som våpenmekanisme.
Knapp spilletid og lite folk på verdensveven gjorde at jeg aldri fikk testet co-op-delen på nett. Kanskje det elementet med eneren som mange mener gjorde hele spillet. Personlig synes jeg det også er uendelig gøy å saumfare verdenen alene og det virker som om det er vektlagt at alenespilling er betraktelig mer morsomt i toeren. Jeg følte rett og slett aldri behovet for å spille online, selv om jeg satt opp en offentlig server som ingen joinet.
Litt split-screen fikk jeg imidlertidig prøvd. Det fungerer smidig og godt, på bekostning av grafikken selvfølgelig. Man kobler til en ekstra kontroll og gjennom startmenyen så hopper man inn i spillet i sanntid uten å måtte starte på nytt. Litt kjedelig var det jo for den som joinet som var i level en og måtte slåss mot fiender i level 30, men man går opp i level utrolig raskt om man slåss mot fiender av høyere rang.
Borderlands 2 sin helskrudde verden er en tydelig forbedring fra eneren, og Gearbox later til å ha luket ut det verste ugresset. Fantastisk grafikk, seriøst useriøse karakterer, et sykelig stort våpenarsenal, og Borderlands 2 tar steget fra den uforventa overraskelsen eneren var og finpusser en uslipt diamant.