Bryster. Det er vel egentlig sånn man kan oppsummere alle forhåndsskriveriene om Dead or Alive 5. Team Ninja har fortalt hvordan de har både følt på og utforsket hvordan pupper beveger seg, og de har satset enorme summer på nettopp puppefysikk. Det er selvfølgelig vanskelig å se noe galt i det, men det har føltes litt urovekkende at de ikke har vært like interessert i å snakke om gameplay. Etter ganske kort tid med spillet skjønte jeg hvorfor det hang sammen på den måten, for noe er ikke som det skal være.
For meg har Dead or Alive-serien alltid betydd taktisk slåssing med komboer og såkalte juggels i fokus. Dette takket være et enkelt system hvor man kan kontre motstanderene sønder og sammen. Vanlig knappemosing har alltid blitt straffet med en énveisbillett til kirkegården.
I hvert fall til neste kamp begynner kort tid etterpå. Det intuitive gameplayet og den nybegynnervennlige tilgjengeligheten har dessuten sørget for at Dead or Alive-serien har blitt en favoritt for de som vanligvis ikke liker å fordype seg i fighting-verdenen for å banke kameratene sine av og til.
Dette har Dead or Alive til felles med Soul Calibur-serien, og det har ført til at fighting-communityene har sett litt ned på dem på grunn av manglende dybde. Kritikken er uansett ubegrunnet, for Dead or Alive har vært akkurat så underholdende og komplekst som et bra slåssespill skal være. Derfor har de også vært blant mine favorittspill i sjangeren.
Med det ser ut til at Team Ninja har glemt alt dette i Dead or Alive 5, og de har laget et spill som føles mindre glatt enn forgjerne. Det er vanskelig å få til den samme flyten i slåssingen, og det føles helhetlig litt stivt. I løpet av alt for mange og lange animasjoner er det ikke mulig å gripe tak i motstanderen - noe som får tankene til å vandre tilbake til hvordan den japanske 3D-fightingen var for ti år siden.
Særlig muligheten til å sirkle rundt fienden har blitt forverret, og Team Ninja later til å være så stolte av de nye brettene at jeg føler meg dratt mot kantene, bare slik at vi kan falle utenfor og fortsette kampen i etasjen under. Det fører til at jeg bruker litt tid på å bli varm nok i trøya til at jeg føler meg komfortabel med det nye opplegget. Det finnes til og med egne angrep for å kaste folk utenfor bygningene.
Team Ninja har snakket mye om hvordan de har ønsket å involvere omgivelsene i større grad, men det eneste de oppnår er å ta fokuset vekk fra selve slagsmålet. Jeg skulle ønske de hadde fokusert mer på det spillmessige, og ikke alt det andre dillet rundt omkring.
Jeg skal likevel ikke være altfor negativ. Dead or Alive-serien er som nevnt blant mine favoritter, og jeg er bare skuffet over at spillmekanikkene har blitt dårligere fremfor bedre. Og med tanke på hvordan Ninja Gaiden 3 ble håndtert av det nye Team Ninja, er jeg dessuten litt usikker på hvor gode utviklere de egentlig er. Men når det er sagt har spillet en god grunnstamme, og jeg elsker utvalget av slåsskjemper.
For det er fortsatt kult å fyre løs brutale Izuna Drop med Hayabusa, i tillegg til at Ayane, Kasumi og resten av gjengen har aldri sett bedre ut. Nye Team Ninja har jobbet veldig hardt med nettopp figurene, og de ser antageligvis bedre ut enn i noe annet fighting-spill, takket være levende ansikter og uhyre detaljerte klesplagg - plagg som blir møkkete og våte av svette i løpet av kampene. Et annet velkomment tilskudd er MMA-fighteren Mila, som gjør spillet tidsriktig med sin moderne slåssestil.
Som en gammel Sega-tilhenger er jeg selvfølgelig nødt til å verdsette gjesteopptredene til Sarah Bryant og Akira Yuki fra Virtua Fighter-serien. Skaperen av Dead or Alive, Tomonobu Itagaki, har selv sagt at Dead or Alive-serien var inspirert av nettopp Virtua Fighter. De to figurene passer perfekt inn i dette gameplayet, og selv og kontrollene skiller seg fra Virtua Fighter 5, så er det enkelt å se at Team Ninja har gjort ære på slåsskjempene.
Alt er likevel ikke fryd og gammen på den visuelle siden. De utrolig detaljerte figurene har ført til at Team Ninja måtte ofre noe annet, og deriblant finner vi kantutjevning eller såkalt anti-aliasing. Spillet er derfor så flimrete at det nesten minner om hvordan Virtua Fighter 4 så ut da det ble sluppet til Playstation 2. De har også spart arbeid med bakgrunnene som består av klossaktige omgivelser og enkle teksturer. Da hjelper det lite at lyseffektene faktisk er riktig så lekre.
Så når man regner sammen alt føles ikke Dead or Alive 5 helt komplett. Man merker at Team Ninja består av mange nye mennesker som ikke har erfaring med å lage påkostet fighting. De har altså satset på utseende og kule småting som egentlig ikke tilfører noe til selve gameplayet - kanskje heller det motsatte. Selv om dette er et bra slåssespill, så kan jeg ikke unngå å bli skuffet.
Etter en måned med Tekken Tag Tournament 2, blir det åpenbart hvor utdatert Dead or Alive 5 føles - og det kommer fra en stor fan av serien. Det er fortsatt et bra spill, men likevel ikke stort bedre enn Dead or Alive 4 fra 2006 hvis man ser bort fra bedre grafikk og puppefysikk. Og uansett hvor kult det nå er, så holder det ikke til å gjøre et spill kjøpeverdig.