Jeg husker godt hvor skeptisk jeg ble da Microsoft ringte oss og fortalte i all hemmelighet at de skulle annonsere et arkadepreget Forza-spill. Det skulle blande bilfysikken fra de gamle spillene med en åpen verden som i Test Drive Unlimited og Burnout Paradise. Resten av redaksjonen likte tanken, mens jeg fnøs av hele greia.

Min skepsis har uansett blitt erstattet av en eufori som få moderne racingspill har lykkes med. Jeg er ikke bare imponert - jeg er også begeistret, opprømt og fryktelig avhengig av den fenomenale landeveisracingen Forza Horizon byr på. Det hersker ingen tvil om at dette er det beste racingspillet med en åpen verden som noen gang har blitt laget. En produksjon hvor de har lånt det beste fra spill som Juiced, Dirt 2, Project Gotham Racing, Forza Motorsport 4 og Test Drive Unlimited.

Forza Horizon er fantastisk.

Veien fremfor meg er så innbydende. Morgensolen har kommet halvveis opp på himmelen, og de sandbrune Colorado-fjellene speiler seg i det blanke vannet under broen jeg nettopp kjørte inn på. Det er sjelden jeg blir så avhengig av et racingspill som av Forza Horizon. Det er også sjelden jeg dropper mat, søvn, sosial omgang og toalettbesøk i samme skala som den siste uken. Jeg trodde at jeg skulle like det, men jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle falle pladask for Playground Games' fryktelig ambisiøse bastard.
Men likevel sitter jeg her, sliten og begeistret. Jeg tapte nettopp en betydelig sum penger i et jevnt løp mot sjefredaktøren i det britiske PC Gamer. Jeg ledet nesten hele veien, men rett før målpasseringen plantet jeg min knallgrønne Ford GT i et tre. Nå vil det ta noen timer før jeg har tjent opp nok penger til å handle inn alt jeg trenger.

Jeg må ha nye dekk, en større turbo, bedre bremser... og en spoiler i karbonfiber som skal stå på bagasjeluka. Det kommer til å ta hele natten, men det gjør ingenting. Veien ligger foran meg og frister med løfter om høye hastigheter, breisladder, jevne konkurranser, og all den ære og berømmelse en motorgal bilspillfantast kan drømme om.
Forza Horizon er i grunn en blanding av Forza Motorsport 4, Test Drive Unlimited og Dirt 2. Med andre ord er det lett å merke at halvparten av de 76 utviklerne hos Playground Games jobbet med Codemasters' oppfølger for kort tid siden. Det synes i at Horizon har en nærmest identisk presentasjon som Dirt 2, kun med unntak av campingvognen. Horizon er den årlige, fiktive, motorfestivalen sør-øst i Colorado. Her samles tusenvis at bilgale folk for å feste, konkurrere, høre på fengende rockemusikk, og bare nyte brummende muskelkjerrer, elegante sportsdoninger og blodtrimmede gatebiler.
Som aspirerende racingsjåfør blir jeg invitert inn på festivalen for å delta i forskjellige konkurranser rundt omkring i Colorado. Det gjelder å finne veien, ta utfordringen, vinne penger og oppgradere garasjen. Spillverdenen er helt åpen på samme måte som i Test Drive Unlimited-spillene, og spilleren får selv velge hvilken vei han vil ta, i foretrukken bil og kjørestil. I begynnelsen er Forzas frihet fantastisk godt designet.

Det finnes alltid nok av varierende utfordringer å finne i Colorado, og det blir aldri kjedelig å ratte rundt gjennom de herlige høstmiljøene som Playground Games har tryllet frem. På kartet kan man finne steder man vil besøke og konkurranser man vil delta i, og deretter følge det smidige minikartet i hjørnet av skjermen - akkurat som i alle spill med åpen verden. På veien dit du skal kan du også utfordre andre førere ved å legge seg rett bak dem og trykke på X-knappen.

Ofte setter jeg kursen mot en konkurranse i håp om å vinne litt penger, men på veien mister jeg fokus i det jeg får mulighet til å kappkjøre med en mattsvart Reventon (eksempelvis), og plutselig befinner jeg meg et helt annet sted enn jeg skulle i utgangspunktet. Forza Horizon fremkaller en racingtrang som få andre spill lykkes med. Når Forza-pappaen Dan Greenawalt snakker om hvordan spillene deres utformes for å skape en lidenskap for biler, så mener han virkelig alvor. Det er nettopp slik Horizon føles. Bilentusiasten i meg blir helt gal, og alle bilene jeg ser ute på veien havner umiddelbart på min stadig voksende innkjøpsliste.

Horizon Festival minner om rallyfestivalen i Dirt 2 på flere områder. Du sitter riktignok ikke i en gammel campingvogn og velger ut konkurranser, men hele presentasjonen med menyer, musikk, og kvinnestemmen som guider deg gjennom de første timene er veldig likt opplegget i Dirt 2. Enspilleren bygger på et system med armbånd som indikerer hvilket nivå spilleren befinner seg på. Det gjelder å vinne nok av konkurranser slik at du kan velge et nytt armbånd, som igjen åpner nye utfordringer på verdenskartet.

Bilfysikken er hentet fra Forza 4, og selv om visse deler av den (først og fremst dekk-, og friksjonsfysikk) er forenklet for å passe til spillets mer tilgjengelige gameplay føles alle 80 av spillets biler realistiske. Akkurat som i tidligere Forza-spill, er det først og fremst dekkfysikken som er spillets sterkeste side. I motsetning til eksempelvis Need for Speed: Hot Pursuit eller Test Drive Unlimited 2, så føles det ikke som om bilen man sitter i roterer rundt et midtmontert senter. I stedet er fysikken i Horizon levende, dynamisk, og veldig tilfredsstillende.

Jeg slo av alle hjelpemidler allerede fra start, og brukte deretter ti timer på å lære meg å sladde rundt svingete fjellveier med min Camaro ZL1s 1200 hesterkrefter. Det er vanskelig å plassere bilen i forkant av hårnålssvingen, kaste ut bakenden, for så å styre sladden med gassen - akkurat like vanskelig som i Forza 4. Men det er mulig med litt trening, og belønningen er også så mye større enn med den altfor enkle driftingen i for eksempel Need for Speed: Hot Pursuit.

Angående kjørefølelse, så har Playground Games også lykkes med farten, og hvordan denne oppleves inne i bilen. Balansen mellom hvordan veiene er skapt og bilenes ytelse er nesten perfekt, og det føles aldri som om man ikke kan håndtere hastighetene - dette til tross for at visse biler kan skilte med helt sinnsyke mengder hestekrefter.

Kjøringen er delt inn i flere grupper. Det finnes nok av løp som finner sted på mindre baner, hvor man kan utfordre andre førere til å ta 2-5 runder. Man kan også delta i langdistanseløp, og her handler det om å komme seg raskest fra punkt A til punkt B. I tillegg finnes det klubber for ulovlig gateracing, så alt i alt byr Horizon på massevis av variasjon.

Døgnsyklusen i Forza Horizon bidrar til ytterligere variasjon i løpene. Å konkurrere mot syv andre på ettermiddagen, handler for eksempel kun om å ta svingene med mest mulig fart (samtidig som man unngår å kræsje med møtende biler). På natten blir det samme løpet veldig annerledes, mest på grunn av den sterkt reduserte sikten. Jeg skulle gjerne hatt mulighet til å montere ekstralykter, for under noen av nattløpene ser jeg ingenting av veien foran meg - selv om dette kun er å anse som en mindre bagatell.

Forza Horizon er skikkelig bra når man spiller alene, uten tilgang til nettbasert motstand. Utfordringene er både velbalanserte og varierte. Det er likevel ikke før man kobler seg til Xbox Live at spillet kommer til sin fulle rett. Det leverer en av de beste onlineverdenene jeg har hatt gleden av å få oppleve.

Når Colorado overbefolkes av racingsultne (ekte) spillere, byr Forza Horizon på en fantastisk spillglede. Det er lett å bli hektet. Jeg er også overbevist om at denne spillverdenen vil fortsette å vokse og utvikle seg med tiden, og at vi vil få se dannelsen av ulike grupperinger - akkurat som i onlinedelen i Forza Motorsport 4.

De virkelig store lovordene må frem når vi kommer til det tekniske, for dette er utvilsomt denne konsollgenerasjonens vakreste racingspill. Playground hevder at bildeoppdateringen kun er halvparten av hva vi så i Forza 4, noe vi synes virker rart ettersom Horizon flyter bedre enn alle andre spill vi har testet med 30 bilder i sekundet.

Foruten fantastisk flyt og en helt absurd bra tegneavstand har dette spillet i prinsippet ingen lastetider i det hele tatt, noe som naturligvis er imponerende. Spesielt med tanke på spillverden inneholder 26 mil med veibane. Bilmodellene er ikke like superdetaljerte som i Forza Motorsport 4 og kamera fra førersetet er ikke like velgjort, men det blir bagateller når Colorado ser så fantastisk bra ut som det gjør. Å suse avgårde langs fjellveggene i Red Rock og titte ut over spillverden som blir svøpt i en varmrød morgensol er en herlig opplevelse og et tydelig bevis på at det faktisk finnes litt mer krutt igjen i gamle Xbox 360.

Til og med lydbiten er strålende. Motorlyden er hentet fra Forza 4 og samtlige biler låter virkelig, virkelig bra. Faktum er at min egen bil (Nissan GT-R) høres eksakt ut som den gjør i virkeligheten og beveger seg også som i virkeligheten rent fysikkmessig. Musikken er delt opp i ulike kategorier og spilles i en rekke forskjellige radiokanaler, akkurat som i Grand Theft Auto-serien. Personlig har jeg synes det har vært vanskelig å finne en favorittkanal og anser heller ikke musikken for å være spillets sterkeste side, men for det meste vil jeg uansett bare lytte til motorlydene og bruker derfor å slå av radioen mens jeg er ute og gjør veiene i Colorado usikre.

Mange av Gamereactors lesere har lurt på hvorvidt man kan style og trimme bilene sine i Horizon, og det kan man. På akkurat samme måte som i Forza Motorsport 4 kan man designe, male, utsmykke og trimme kjerrene sine og sette et personlig preg på det hele. Jeg hadde håpet at Forza Horizon skulle inneholde enda flere stylingprodukter enn hva det faktisk gjør, ettersom Forza 4 kjentes en anelse tynt på det området. Men i motsetning til Test Drive Unlimited, Burnout Paradise og Need for Speed: Hot Pursuit kan man i alle fall style sin egen bil, selv om utvalget på for eksempel frontspoilere er veldig tynt.

Minuset for dette spillet er minimalt. Skademodellen kjennes litt vel begrenset og det går ikke an å totalvrake bilene, noe jeg hadde ønsket å se. Jeg ville også hatt flere stylingmuligheter, en radiokanal som utelukkende spiller musikk fra Iron Maiden, samt muligheten til å skru av den møtende sinketrafikken. Det hadde også vært fantastisk om man kunne kjøre langs landeveiene i Horizon, tatt avfarten til mer markante Racingbaner og mens man var der nyte den samme kvalitative baneracingen som i Forza 4. Men ja, det handler om urealistisk ønsketenking fra min side fremfor noe annet. Når alt kommer til alt er dette et av de beste arkade-racingspillene jeg har testet siden Ridge Racer på PSOne.