The Unfinished Swan

Å definere et spill som er så banalt polert i all sin enkelhet er ingen smal sak. The Unfinished Swan er et spill som har lett for å gjøre mål til målløs. Sonys avdeling i Santa Monica Studio har innsett at denne mangelen på ord er en sterk ting å bygge på. Blant annet Journeys poetiske ørkenvandring, blomsterdans i Flower eller nå The Unfinished Swan som igjen gjør at ord kommer til kort.

The Unfinished Swan forteller en enkel, om ikke svært barnlig historie. Den omhandler en gutt ved navn Monroe som følger en svane inn en mystisk dør og havner i en underlig verden designet av en konge med ambisjonskomplekser. En verden som opprinnelig er fullstendig hvit. Svanen han følger er ingen vanlig svane, det er en uferdig svane fra en av den døde morens mange uferdige malerier. Det maleriet moren selv var mest stolt over.

Det er et interessant konsept de bygger på. Skape en verden som er tabula rasa, et hvitt kanvas der eneste mulighet for virkelig å oppleve verdenen er ved å kaste klumper med sort maling som fyller det tomme lerretet. Det er dermed store filosofiske temaer som underligger disse spillkonseptene Santa Monica Studio deltar i, og det er kanskje det som gjør de så interessante.

Journey trekker referanser til teorien om gjenfødsel. At livet er en reise. Man dør, blir gjenfødt og opplever den samme reisen igjen. I The Unfinished Swan er selve livet et tomt lerret når man blir født og det er opp til en selv å fylle det som mangler før man dør. Om man kunne se tilbake på livet etter sin død vil man da oppleve det som uferdig. Flekker og veier her og der, men likevel uten følelsen av å ha opplevd og avdekket alt.

Selv om The Unfinished Swan fremstår som et ganske muntert spill i både stemmeskuespill, manus og karakterdesign, kan jeg likevel ikke hjelpe for at jeg får en trist følelse som ligger i bunnen av alt dette. Dette ligger nettopp i spillets assosiasjoner til liv og død.

Sant som spillet har et trist fundament, så er det likevel pedagogisk på mange plan og et svært barnevennlig spill. Spillmekanikkene er redusert til minimalisme. Det er faktisk bare to ting du gjør. Du beveger deg og du kaster klumper med maling. Spillverdenen viser deg bare så mye som du selv er villig til å se.

Enkelhet kan være et sterkt virkemiddel dersom det er brukt riktig. Jeg føler at The Unfinished Swan gjør dette fabelaktig til en viss grad, likevel kan jeg ikke hjelpe for at jeg får følelsen av at det burde ha vært noe mer.

Denne fraværende variasjonen jeg føler mangler kan være så enkelt som at det kunne vært flere puzzles. Det kunne vært større lek med maling, kanskje introduksjon til ulike farger, eller å bruke ulike farger på ulike måter. De kunne bygd mer på denne mystikken rundt det ukjente, hva som skjuler seg der man ikke ser. Jeg tok eksempelvis meg selv i å skvette så grundig som jeg ikke har gjort siden Amnesia fordi jeg kastet maling på en eske som hang i lufta rett foran ansiktet mitt.

Disse manglene jeg lengter etter kan kanskje ha sin årsak i at spillet er kort. Det er veldig kort, omtrent samme lengden som Journey, og det tilsvarer omtrentlige to knappe timer. Det er naturligvis ikke nødvendig at et kort spill er mindre bra. Journey er et fantastisk eksempel på at et spill ikke trenger å være lenger. Alt kokes ned til hvor gode inntrykk man klarer å gi på en så kort tid, og det inntrykket klarer ikke The Unfinished Swan å levere like eksemplarisk som Journey gjorde.

Selv om gjennomspilling tar kort tid, legger likevel spillet opp til flere gjennomspillinger. Blant annet ved at man kan samle ballonger som ligger gjemt rundt omkring i spillverdenen. Ballongene fungerer som en valuta der man kan kjøpe ulike funksjoner. Eksempelvis kan man skyte maling som et vanngevær, eller man kan fjerne all malingen man har kastet ut, eller man kan låse opp alle kapitlene. Jeg er usikker til hvorfor man i det hele tatt skal skaffe seg sistnevnt, ettersom man låser opp kapitlene for gjenspilling i det man har fullført de.

Da kan det kanskje sies at The Unfinished Swan har et litt selvironisk navn. For til tross for at spillet fremstår som en vakker svane, er det selv også til en viss grad uferdig. Ikke på et polert nivå, for spillmekanikkene er sømløse, men nettopp på spillets innhold. Det er et sjarmerende lite eventyr å spille gjennom, med et av årets mest interessante spillkonsepter. Den ufullkomne svanen er ekte.