Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Medal of Honor: Warfighter

Medal of Honor: Warfighter

Hver høst lanseres nye militærskytespill, og EA er først ut med Medal of Honor: Warfighter. Vi har sjekket om de kan ta tronen fra Call of Duty...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Militært snikksnakk strømmer ut av radioen min. Jeg og en liten tropp med skjeggete elitesoldater har nettopp ankommet Filippinene for å reddet et viktig gissel. Den store byen er fullstendig oversvømt, og enorme bølger river med seg byggninger og vegetasjon mens veiene har blitt til strie elver. Det er umulig å forestille seg at dette tidligere var en moderne metropol.

Ettersom vi er underlegne i antall soldater, så gjelder det å bruke list. Stille snikmord bakfra, lyddempede skudd og finesse er en bedre strategi enn å bare kjøre på. Det går bra en stund, men så bryter helvete løs. Grafikken er enestående, det er kul action, lydeffektene er blandt det beste jeg har opplevd i sjangeren og scenariet føles realistisk i all sin overveldende fremtoning. Det er egentlig bare en ting som ødelegger for meg - jeg koser meg ikke.

Medal of Honor: Warfighter
Allerede spillets første bane viser seg å være lineær og upedagogisk.

Egentlig begynte jeg å ane uråd allerede før vi hadde fått Medal of Honor: Warfighter. Det ankom nemlig til oss og resten av pressen den samme dagen som spillet ble sluppet i USA. Vanligvis er dette er tegn på at utgiverne ikke vil ha anmeldelser på lanseringsdagen siden de vet at spillet ikke holder mål. Idet jeg fikk spillet viste det seg også at det måtte ha en gigantisk oppdatering før jeg kunne begynne å krige.

Dette er en annonse:

Faresignalene var altså til stede. Det kan virke som om noe har gått veldig galt hos utviklerne i Danger Close, og jeg gjetter at Medal of Honor: Warfighter ikke var ferdigstilt da EA bestemte seg for at spillet måtte ut for å kunne konkurrere mot Call of Duty: Black Ops 2 og Halo 4.

Medal of Honor: Warfighter
Alle sjangerklisjeene kommer på løpende bånd. Denne scenen utspiller seg for eksempel samtidig som man markerer mål for luftangrep.

Dessverre er det ingenting i Medal of Honor: Warfighter som motbeviser mine teorier, for allerede i spillets treningsoppdrag klarer kunststykket jeg å dø allerede etter noen få sekunder. Det viser seg at jeg valgte å gjøre noe annet enn akkurat det utvikleren hadde sett for seg, og slikt må straffes med døden. På denne måten lærer jeg også at dette er et veldig lineært spill som absolutt ikke oppmuntrer til noen som helst form for kreativitet.

Hele greia føles litt surrealistisk. For mens jeg hater det utdaterte opplegget, så sitter jeg likevel med den vakreste grafikken jeg har sett på Xbox 360 (med unntak av Forza Horizon). Medal of Honor: Warfighter er tidvis utrolig lekkert, og det merkes at Danger Close er dyktige i sitt arbeid med grafikkmotoren fra Dice, Frostbite 2. Lyseffektene og dynamikken gjør havnen i treningsoppdraget levende, der alt kollapser, smeller, sprenges og forandres.

Dette er en annonse:
Medal of Honor: Warfighter
Fienden kommer til å skyte på deg, og bare deg - uansett hvor du står, hvor langt unna du er og hvor dårlig sikten er for øyeblikket.

Hele tiden forventes det at man skal løpe gjennom trange korridorer av skrapmetall, før man kommer frem til et helikopter hvor det tilfeldigvis finnes en rakettkaster tilgjengelig. Det virker som om Danger Close har gått bort fra alt som gjorde det forrige Medal of Honor så bra, og i stedet valgt å lage en blåkopi av Call of Duty: Modern Warfare 3.

Problemet er bare at Modern Warfare 3 fikk kritikk for å virke gammelt og utdatert allerede da det ble sluppet, og et spill blir i hvert fall ikke noe mer moderne av å kopiere en slik oppskrift uten å gjøre det like bra engang.

Medal of Honor: Warfighter ser ikke ut til å vite hvilket bein det skal stå på. Er det et realistisk actionspill med øyne for detaljer, eller er det en berg og dalbane med overfladisk militærporno? Da jeg møtte Danger Close tidligere i vår, merket jeg hvordan produsent Greg Goodrick ville gjøre noe nytt med sjangeren, full av lidenskap og ekte skaperglede.

Medal of Honor: Warfighter
Når Medal of Honor: Warfighter er pent, så er det veldig pent. Dessverre er også grafikken litt ujevn og upolert.

Han ville fortelle om hvordan familielivet påvirkes av å ha en jobb hvor man setter livet på spill hver eneste dag. De ville vise hvilke prøvelser disse elitesoldatene må gjennom for å holde verden fri for terrorister, og de involverte flere prominente soldater i utviklingen for å øke graden av autensitet.

I det ferdige spillet kan jeg merke de store ambisjonene. At hovedpersonen har et forhold som holder på å rakne, og må velge mellom kvalitetstid med datteren eller hjelpe menneskeheten mot terrorister føles veldig mye friskere enn det sjangeren pleier å tilby.

Realismen blir også sterkere av at oppdragene baserer seg på virkeligheten, og hvordan de har valgt å vie oppmerksomhet til våpentilbehør. Jeg blir også imponert av små detaljer som at skjermen blir grønn ved skade for å simulere at galleblæren har fått juling. Men hele fasaden raser når spillet oppfordrer meg til å løpe rett frem og skyte vilt, samtidig som det nekter meg å faktisk forsøke å spille taktisk.

Medal of Honor: Warfighter
Det venter biljakter i to av spillets brett. Men selv om de har søkt hjelp hos folk som kan bilspill, så føles dette mer som å kjøre radiobil på Tusenfryd enn blodig alvor.

Dessuten skal spillet innom alle de obligatoriske sjangerelemtene. Det har brett hvor du skal skyte vilt fra et kjøretøy med et fastmontert maskingevær, det bekmørke brettet hvor man må bruke nattkikkert, brett hvor man skal skyte folk på bakken fra et fly, en biljakt, et brett hvor man må ta igjen en som prøver å rømme, et brett hvor man er snikskytter og så videre. Originaliteten glimrer med sitt fravær.

Medal of Honor: Warfighter er sjelden mer enn middels bra, og det er kun mot slutten at det har noen brett hvor historie og gameplay kommer sammen og byr på en fin overraskelse og litt nytenking. Men det er på langt nær nok fra et spill av dette kaliberet. Legges det til at Medal of Honor: Warfighter føles uferdig, så begynner dere nok å forstå at jeg ikke vil gi dette en høy karakter.

Medal of Honor: Warfighter
Danger Close har forsøkt å skape en bedre historie enn det som er vanlig i sjangeren, men når alt kommer til alt føles det som om man bare hopper fra en konflikt til en annen for å skyte litt.

Under begge gjennomspillingene mine har jeg nemlig blitt skubbet ut i skuddlinjen av mine medsoldater som, på sine programmerte løp, ikke bryr seg om at jeg står i veien. Er man så uheldig å dø, må man være forberedt på å spille mye av brettet på nytt som en følge av dårlige lagringspunkter. Lange lastetider bidrar dessuten til at det blir mye venting.

Det er også nok av usynlige vegger som sørger for at jeg ikke kan flanke fienden eller spille smart. Man skal forsere motstanden akkurat slik utvikleren har bestemt, og fiendene er kun interessert i meg. Det kan stå tre av mine menn foran en ensom fiende (som forøvrig ikke trenger å uroe seg, for mine lagkamerater er ikke særlig behjelpelige), og i stedet for å skyte mot de tre velger han meg. Det har ikke noe å si at jeg ligger langt unna, eller ute av syne, for det er jeg som skal dø. De tre andre får være i fred.

Medal of Honor: Warfighter
Lydeffektene er blant spillets beste sider, og har nesten samme kvalitet som i Battlefield 3.

Slike ting er noe av det verste jeg kan oppleve i et militærspill, og det ødelegger illusjonen om at det er bakt inn selv et snev av realisme. Fiendene kan skyte meg med håndvåpen på 200 meters hold i mørket - selv om jeg ligger og ser ut gjennom en liten sprekk i veggen. De burde ikke kunne se meg engang. Og hvis jeg ønsker å skyte tilbake, blir jeg møtt av neste kalddusj ettersom hit-boksene er forferdelige. Det er bare å glemme en skikkelig fulltreffer, og noen ganger må jeg gi opp å drepe noen siden det ikke er mulig med snikskytterrifla.

Slik fortsetter det. Medal of Honor: Warfighter er ganske enkelt ikke ferdig spill, og det smerter meg siden det faktisk har potensial. Se bare på at det obligatoriske breach-systemet har fått en ny funksjon. Man kan nemlig velg hvordan man vil ødelegge døren før man skyter fiendene i sakte film. I begynnelsen kan man bare sparke den inn, men snart åpner det seg muligheter for å bruke øks, kubein, hagle med mer.

Medal of Honor: Warfighter
Jeg kan tåle at det er mye patriotisme i et amerikansk spill laget for et amerikansk publikum, men i Medal of Honor: Warfighter ødelegger det historiefortellingen.

Det er bare det at det ikke utgjør noen forskjell. Man slår eller skyter på dørhåndtaket før man siden sparker opp døren. Standardalternativet er altså både raskere og mer effektivt, så hvorfor skal jeg vurdere noe annet? Det virker som om Danger Close hadde planer de ikke rakk å implementere, og nå har man flere breach-scener i spillets første timer enn det er i hele Call of Duty-serien. Det føles helt meningsløst.

Enspilleren i Medal of Honor: Warfighter får derfor ikke engang godkjent. Det er seks timer med en upolert og trist opplevelse, og det holder virkelig ikke når Microsoft leverer det første spillet med Master Chief på fem år med Halo 4, og Activision slipper oppfølgeren til tidenes mest populære actionspill med Call of Duty: Black Ops 2.

Medal of Honor: Warfighter
Elitesoldater fra mange land er representert i spillets flerspiller, også Norge, men det utgjør ingen forskjell for gameplayet.

Medal of Honor: Warfighter har uansett ikke en dårlig flerspiller. Problemet er bare at den heller ikke er så bra. Det finnes ingenting her som får noen til å velge dette til fordel for Battlefield 3 eller hvilket som helst Call of Duty, ingenting som gjør at jeg vil tilbake for å stige i gradene. Det hjelper lite å ha markedsledende muligheter for å tilpasse våpnene - det må være underholdende å bruke dem også.

Medal of Honor: Warfighter
Spillets våpen og tilbehør har fått mer oppmerksomhet enn det som er vanlig i sjangeren, og det er i tillegg betrakelig bedre enn vi er vant med fra lignende spill.

Det har et bra online-tilbude, men alldeles for små kart og tilsynelatende ubalanserte våpen. Det eneste jeg virkelig faller for, er samarbeidmodusen Fire Team. Her er man nødt til å samarbeide som aldri før, og man er nødt til å holde seg i live slik at man kan få poeng, spawne og så videre. Laget er aldri bedre enn det svakeste leddet, og derfor gjelder det å løfte den svakeste opp på en bra nivå.

Selv ikke Fire Team er noe som holder i lengre tid, og til slutt kan ei heller flerspilleren heve Medal of Honor: Warfighter til en høy karakter. Det er godkjent - med nød og neppe.

Det blir aldri direkte dårlig, men heller aldri skikkelig bra. Det bare tøffer avsted, og plutselig forstår jeg hvorfor Danger Close har gjort alle de kontroversielle stuntene over våren og sommeren, med blant annet samarbeidet med en våpenprodusent. De trengte oppmerksomheten, for Medal of Honor: Warfighter er ganske enkelt ikke bra nok til å stå på egne ben.

HQ
05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Solid lyd, original historie og underholdende flerspiller med Fire Team.
-
Virker uferdig, dårlige flerspillerkart, dumme fiender og ensformede skuddkamper.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

EA skylder på Danger Close

EA skylder på Danger Close

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Først var det spillpressens feil, deretter var det spillerne, og nå pekes det en dømmende finger mot utviklerstudioet...



Loading next content