Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook
ANMELDELSE

CALL OF DUTY: BLACK OPS 2

Verdens mest populære actionspill har tatt steget inn i fremtiden, men er oppskriftet fornyet? Vi har anmeldt Black Ops 2...

  • Tekst: Mathias Holmberg - GR SE

Los Angeles står i flammer. Asfalten er rød, og himmelen er dekket av svart røyk som står ut fra de høye skyskraperne. Jeg blendes av eksplosjoner som senere piper i ørene mine. Når motorveien kollapser kan jeg kjenne vibrasjonene i kroppen, og jeg hører tonnevis med metall som knuses under betongkonstruksjonene. Jeg befinner meg i kampens hete, midt i striden.

Selvfølgelig har jeg vært her mange ganger tidligere. Jeg har ligget i disse skyttergravene i åresvis, men denne gangen er ting litt annerledes. Nå er slagmarken full av soldater som kan bli usynlige, og de har sonarvåpen som kan se gjennom vegger. Hundrevis av fjernstyrte droner stenger for solen mens de skyter mot hjelpeløse sivile på bakken. I gatene herjer robotbjørner som spytter missiler mot kolossale panservogner. Denne slagmarken er basert på digital krigføring, men likevel er ødeleggelsene større enn noensinne. Året er 2025. Velkommen til fremtiden - velkommen til Call of Duty: Black Ops 2.

Jeg vet at jeg er i mindretall, men jeg har faktisk likt historiedelen i de siste årenes Call of Duty-spill. De har alltid vært eksplosive berg-og-dal-baner, med stilsikre actionsekvenser og skjeggete machomenn som skyter onde mennesker i fjeset med store våpen. I Call of Duty: Black Ops lykkes Treyarch også med å lage en god historie som man faktisk kunne ta alvorlig, og på mange måter ble resultatet bedre enn Infinity Wards egne Modern Warfare-spill.

Call of Duty: Black Ops 2
Call of Duty i fremtiden - forestill deg fjorårets Call of Duty: Modern Warfare 3, men med flere høyteknologiske skytevåpen.

Av nettopp denne grunnen så jeg veldig frem til årets oppfølger, og på samme måte som i det første spillet kretser historien rundt Alex Mason og hans lagkamerater. Denne gangen handler det derimot ikke om konspirasjonsteorier og eksisterende konflikter. I stedet skal Mason og gjengen legge seg ut med en fiktiv (men veldig karismatisk) motstander som heter Raul Menendez. Menendez bruker de siste årene i den kalde krigen på å legge ondskapsfulle planer som strekker seg helt frem til 2025. Her introduseres en helt ny gjeng med helter - ledet av Masons sønn, David.

Farens og sønnens historier fortelles parallelt, og veves til slutt sammen på en svært minneverdig måte. Selv om historien i Call of Duty: Black Ops 2 ofte er veldig spennende, så lider den av måten den fortelles på. Alle oppdragene som utspiller seg på 80-tallet er i all hovedsak Frank Woods (helten som kastet seg på en haug med granater i forgjengeren) tilbakeblikk som fortelles til David. Når tiden er moden for de såkalte sjokkerende avsløringene, så har allerede de fleste av oss forstått hva som skal skje. Det er mange løse tråder som forblir usikre, og det finnes flere store hull i plottet som ikke blir adressert.

Call of Duty: Black Ops 2
Menendez er nærmest en tegneserieskurk, og er tydelig inspirert av Heath Ledgers Joker i The Dark Knight (David S. Goyer har forfattet begge verkene). Menendez er også en av grunnene til at man orker å sitte gjennom enspillerens tidvis kjedelige perioder.

Mye av forhåndsskriveriene har handlet om hvordan hovedfienden tar kontroll over stormaktenes miltære forsvar og bruker det mot dem, og selv om dette er en kul idé har man allerede nådd spillets slutt før man kommer til dette punktet. Den fem timer lange veien dit består i stedet av noen av de dårligste oppdragene i seriens historie, uavhengig om løper rundt i nok en latin-amerikansk by under den kalde krigen eller i fremtidens nattklubber. Det føles merkelig å hoppe rundt på dansegulvet mens jeg skyter terrorister i sakte film akkompagnert av discomusikk. Av og til kan Black Ops 2 fremstå som en utilsiktet parodi på hele serien.

Det er også veldig synd at enspilleren ikke når opp til det potensialet som ligger i fremtidssettingen. Her er det sekvenser hvor man glir gjennom luften med et par mekaniske vinger og angriper en militærbase ovenfra, og en annen hvor man får styre en drapsmaskin på fire ben - men uansett hva man gjør, så er det veldig regissert og det finnes ikke noe rom for kreativ spilling. Hva er meningen med å gi hovedfiguren en superkul entrehake hvis den kun kan brukes på ett eneste sted i hele spillet? Det er som å gi et barn verdens kuleste leke, bare for å ta det tilbake noen sekunder senere.

Call of Duty: Black Ops 2
Call of Duty: Black Ops 2 inneholder noen av de mest brutale scenene vi har sett i et spill.

Når det er sagt så vet vi jo allerede at Call of Duty kun liker å skape underholdende øyeblikk så lenge det er på spillets egne premisser. For min del har det aldri vært noe problem ettersom serien ofte håndterer regisserte sekvenser på en veldig god måte. Dessverre er ikke disse like finpusset i Call of Duty: Black Ops 2, noe som kan føre til at spilleren dør ofte som en følge av at man ikke utfører scenarioet på den måten spillet ønsker.

Samtidig mener jeg at det motsatte - altså oppdrag med mye frihet - hadde vært enda verre. Det finnes nemlig et mer åpent kapittel i historien hvor man rir gjennom ørkenen og skyter mot panservogner og helikoptre fra hesteryggen. Dette er utvilsomt enspillerdelens svakeste punkt, og det er kanskje et tegn på at den klassiske Call of Duty-formelen ikke fungerer med mindre man er på et avgrenset område med usynlige vegger og skyter mot alt som rører på seg.

Call of Duty: Black Ops 2
Kjøretøysekvensen midtveis i spillet er latterlig dårlig, og personen som programmerte fysikken ser ut til å tro at flere tonn tunge biler oppfører seg som heliumsballonger ved sammenstøt.

Det finnes et par punkter som skiller seg ut fra det vi kjenner fra tidligere spill i serien, og ett eksempel er de Mass Effect-lignende valgene som må foretas. Man kan påvirke skjebnene til alle de viktigste figurene, og noen av valgene før med seg uforutsette konsekvenser. Jeg har aldri pauset et Call of Duty-spill for å analysere situasjonen jeg befinner meg i, men her måtte jeg gjøre nettopp dette både én og to ganger. Det finnes også valg som man ikke er klar over at man foretar seg ved første gjennomspilling.

Til for at jeg ikke lot meg imponere av enspillerens gameplay, så hoppet jeg rett inn for en ny runde etter at rulleteksten var ferdig. Det er så mange ulike faktorer som spiller inn på slutten, så forskjellene kan bli radikale selv om det ikke påvirker gameplayet på noen måte. Man kommer fortsatt til å løpe gjennom de samme korridorene og skyte mot de samme anonyme soldatene uansett hvilke veivalg men tar gjennom historien.

BETA +