Planetside 2

Sony Online Entertainment ga i 2003 ut Planetside, et sci-fi MMOFPS. Mange vil argumentere at det er det første og eneste av sitt slag. For at spillet i det hele tatt skulle fungere på en så stor skala måtte de ofre mye. Det var ikke pent og skytemekanismene var strippet ned til et minimum.

Det var i 2003, og vi har siden den gang gjort store framskritt i maskinkraft og spilldesign. Likevel har vi ikke fått noe nytt MMOFPS å snakke om på alle disse årene. Ikke før nå, og igjen er det Sony som er aktuell med oppfølgeren Planetside 2.

Det er umulig å ikke sammenligne Planetside 2 med andre førstepersons skytespill på markedet. Jeg kan umiddelbart slå fast at også denne gangen har Sony måttet gjøre kompromiss på den tekniske siden for å oppnå forstavelsen «massive». Dette betyr ikke at spillet ikke ser bra ut, men det innebærer lavere teksturkvalitet og svært få detaljer. Sammenligner du med andre skytespill på markedet er det merkbart færre busker, steiner og andre småting som fyller brettene. Skytemekanismene er også denne gang noe svakere enn du finner i de største titlene. Når dette er sagt har de ofret mindre enn jeg forventet, og jeg er villig til å akseptere en lavere standard for størrelsens skyld.

Nettopp denne massive skalaen er Planetside 2s virkelige trumfkort. På den ene siden har du et utrolig stort antall spillere som sloss til enhver tid. På hver server har støtte for hele 6000 spillere, riktignok spredt utover et stort område. Battlefields maksgrense på 64 spiller blekner i forhold.

Jeg har flere ganger kastet meg inn i massive kamper hvor hundrevis av andre spillere løper sammen med meg opp mot fiendebasen, sammen med titalls tanks og fly. Du er ikke bare på slagmarken, du er en soldat i krig. Denne kollektive følelsen av å bidra som del av en større helhet er ulik det jeg har følt i noe annet skytespill, og denne følelsen av kollektivt samarbeid er svært annerledes enn den av individuelle prestasjoner.

Den kollektive og sosiale siden av spillet utvides i muligheten til å bli med i såkalte outfits, som tilsvarer laug eller klaner. For selv om én spiller ikke kan gjøre stort, så kan en større organisert gruppe slå til på strategiske mål for å hjelpe din side som helhet. Et eksempel er manøveren galaxy drop, hvor en outfit samler en stor gruppe av sine medlemmer i transportskip, flyr over en fiendebase og laster dem av slik at de kan ta basen innenfra.

Et tredje sosialt element er det at du tilhører en av tre grupperinger som kjemper mot hverandre permanent, og dette skaper en sterk oss mot dem-mentalitet som gir kampene en ekstra dimensjon og ekstra mening. I andre skytespill er du noen ganger på det ene laget, noen ganger på det andre. I Planteside 2 er du lojal til din gruppe, og dette støtter opp om de andre sentrale elementene i spillet.

Du er altså del av en større helhet, men samtidig savner jeg det å jobbe mot et høyere mål. Det er tonnevis av delmål. Du tar over enkeltbaser og i ytterste konsekvens erobre hele kontinentet, men selv da fortsetter kampen. Man vil før eller siden bli dyttet tilbake og man er tilbake der man startet. Det blir en evig tautrekking der det er umulig å dra motstanderen over linja. Jeg savner et sluttpunkt der jeg kan si at vi vant eller tapte, for slik det er nå føler jeg ikke at hver enkelttriumf virkelig betyr noe når det er umulig å vinne i det store og hele.

I tillegg til skala i antall spillere kan vi også snakke om størrelse på kartene. Spillet er delt inn i tre kontinenter som strekker seg flere kilometer i hver retning, og hvert kontinent har en solid håndfull baser som det sloss om. Basene varierer i størrelse, og de største basene er på størrelse med enkeltkart i andre skytespill. Jeg var i utgangspunktet svært imponert over hvor stort spillerom man faktisk har, men noe av entusiasmen ble dempet når det gikk opp for meg at de har brukt de samme fem-seks basene om og om igjen. Ikke bare brukes de igjen på det samme kontinentet, men også på tvers av kontinent. Dette gjør at selv om de tre kontinentene ser svært ulike ut, føles de ganske like. Resultatet er at selv om kontinentene er mange ganger større enn kartene i andre skytespill, synes jeg likevel at andre skytespill føles mer varierte. Når det er sagt så endrer ikke dette på at det føles stort ut, men det blir en smule monotont.

Mye av tiden vil du spille som infanteri, og da kan du velge mellom ulike klasser som støtter ulike spillestiler. Du har den tradisjonelle fotsoldaten, skarpskytteren, legen og reparatøren, samt en lettere klasse med jet-pac. Sistnevnte er min personlige favoritt; jeg har funnet stor nytte av jet-pacen for å komme opp i høyden eller snike meg inn i bakhold. I tillegg kan du kjøre firhjuling, tanks og fly, samt en såkalt MAX-unit, en mekanisk drakt som gir deg ekstra skuddkraft og beskyttelse på bekostning av mobilitet.

Planetside 2 koster ingenting å spille, og er finansiert gjennom mikrotransaksjoner. Alt som kan kjøpes er enten rent kosmetisk eller er mulig å få tak i gjennom vanlig spill. Jeg synes det tar litt for lang tid å lukke opp nye våpen og funksjoner, men ettersom det ikke er bedre våpen (bare annerledes) så er ikke dette noe stort trekk. Du kan dessuten lukke dem opp i hvilken som helst rekkefølge, så det tar ikke alt for lang tid å få tak i de tingene du vil ha.

Når alt kommer til alt så er Planetside 2s virkelige salgspunkt at det kan tilby en skala og et sosialt samspill du ikke finner i noe annet spill på markedet. De har måttet gjøre noen offer for å få til dette, men jeg synes at fordelene veier tyngre enn ulempene, spesielt når du ikke finner maken i dagens spillmarked. Jeg skulle likevel ønske at det var større variasjon og mindre gjenbruk av baser, samt et høyere mål å strekke meg etter. Dette til tross, et solid og unikt spill jeg ikke legger fra meg med det første. Spillet er dessuten gratis, så du har egentlig ingen unnskyldning for ikke å ta en titt.