Det er nødt til å være natt og regnet pisker meg vitterlig i øynene, men jeg trenger ikke å være mer enn et brøkdels sekund i rollen som Prophet før jeg kan slå fast at Crysis 3 er tidenes peneste spill noensinne. Og det er så overlegent at det ikke er noen konkurranse engang. Jeg er mer usikker på Prophet. Han virker ikke helt som seg selv. Har maskineriet endelig tatt over? Er han mer Ceph enn menneske, og hvor mye av Alcatraz finnes egentlig igjen i ham?
For å besvare spørsmålene kastes vi tilbake i krigen mot både Cell og Ceph, og havner midt kampen. Vår eneste allierte er gamle Psycho, som virkelig lever opp til navnet sitt. Det er selvfølgelig ikke dumt å få hjelp av en fyr i nanodrakt - uansett om man skal hugge ved eller redde verden. Allerede fra start merker jeg at Prophet har blitt mye mer populær enn før. Det poseres, det vises kule vinkler og det blir sluppet dystre onelinere til høyre og venstre. Han er i hvert fall ikke en anonym helt lenger.
Den store snakkisen i forkant av Crysis 3, har vært den totale ødeleggelsen av New York. Ikke forårsaket av bomber, men av planter som har revet byen i fra hverandre. Der det før var mektige skyskrapere, ligger det det nå et fundament hvor det er perfekt å leke krig. Dette er resultatet av at Ceph har kapslet inn New York i et hangarlignende bygg som har fått tiden til å aksellere i en voldsom fart. Forestill deg Will Smith-filmen I Am Legend ganget med hundre.
Der det tidligere flommet av Kung Pao Chicken i Chinatown, renner det i stedet elver, og nasjonnalmuseet er fylt med mugg og vegetasjon i stedet for kunst. Det er i slike omgivelser det føles naturlig å få utdelt en komposittbue, slik at vi virkelig kan leke Rambo. Buen har man siden med seg hele tiden, og faktum er at den blir et uunnværlig verktøy for den som ønsker å snike seg rundt og redusere antall fiender på en meget tilfredsstillende måte.
Det at den alltid følger med betyr at du ikke trenger å velge den bort. Den er bare der, og så fort man har litt lite ammunisjon fiskes den frem for litt jakt. Det finnes også flere ulike pilspisser. Noen er eksplosive, mens en annen gir elektrisk støt. Buen blir umiddelbart morsommere å bruke, og det finnes ingen anledning den ikke passer til.
Action blir nemlig aldri kulere enn når man usett kutter strupen på en stakkar, før man Robin Hood-aktig tar ut flere fiender med velplasserte piler. Deretter kan man droppe usynligheten til fordel for det nye maskingeværet Typhon, og sende av gårde 1000 kuler i sekundet mot resten av motstanderne.
Crytek har ganske enkelt funnet rett verktøy for Prophet, som i Crysis 3 føles mye mer ikonisk og fremtredende enn tidligere - med flere filmsekvenser hvor han viser frem superevner som ville gjort selveste Master Chief grønn av misunnelse. Mange kommer sikkert til å mislike at han snakker mye mer denne gangen, men alle behøver ikke å være Gordon Freeman. Jeg synes dessuten at dialogen mellom Psycho og Prophet er underholdende, ikke minst på grunn av gode stemmeskuespillere.
De nærmest ufattelig lekre omgivelsene utgjør dessuten et passe kompromiss mellom friheten i det første spillet og den litt mer lineære oppfølgeren. Man har alltid et mål, men det finnes ofte alternative ruter, masse sideoppdrag i tillegg til alternative måter for å løse et problem.
Det beste er de mer åpne brettene hvor man kan angripe fienden slik man selv ønsker, enten til fots eller i kjøretøy. Disse åpne brettene er dessuten de visuelt vakreste, med sanseløst mye effektbruk. Det gir en mektig følelse å innta en høy posisjon og se at det høye gresset svaier fordi fiendene avanserer. Enda mektigere blir det når du sender avgårde en eksplosiv pil som sekundet senere lager kjøttkonfetti av stakkaren.
Det blir naturlig nok mye grafikksnakk i et spill som utvilsomt er verdens peneste for øyeblikket, og Crytek mener selv at det vil være målestokken for grafikk i to år fremover. Selv om jeg stort sett spilte PC-versjonen, så fikk jeg også testet det på Playstation 3 og Xbox 360. Forskjellen er enorm, noe som blir veldig tydelig når de vises frem side ved side. Når det er sagt så er det pent på konsoller også.
Crytek har også tatt en rekke gode avgjørelser som fremmer spillbarheten. Blant annet kan man nå løpe uten å miste energi. Dermed er det slutt på problemet med å ankomme en kamp uten å ha nok energi til å gjøre seg usynlig eller bruke rustningforsterkeren. Og det fungerer virkelig. Jeg bruker draktegenskapene mye mer i Crysis 3 enn tidligere. Man kan dessuten oppgradere drakten slik at man forbedrer det som er viktigst for deg som spiller, som eksempelvis bedre snikeegenskaper. Jeg setter virkelig pris på disse valgmulighetene.
Alt hadde vært vakker fryd og actionpakket gammen hvis det ikke hadde vært for et par unødvendige skjønnhetsflekker. Dertil hører blant ganske råtten fysikk på kjøretøyene, en elendig bosskamp og det at Crytek er så stolte av et minispill med hacking at de har plassert det ut på altfor mange steder i brettene. Dette hindrer dessverre historiedelen i Crysis 3 fra å nå opp til sitt virkelige potensial.
Flerspilleren i Crysis 3 føles heldigvis overraskende frisk. Og det er mye takket være en kombinasjon av gammelt og nytt. Våpenarsenalet er eksempelvis mindre enn hos mange av konkurrentene, men til gjengjeld er det mer variert og gjennomtenkt. Brettene er også mer organiske, noe som i praksis betyr flere gjemmesteder og faktorer man må ta hensyn til. Mitt favorittbrett ligger i Chinatown, og det inneholder utrolig mye buskas og ruiner. Det innebærer at man nesten automatisk må gå litt roligere frem, for man er garantert en tidlig død hvis man løper rundt som en villmann.
Dessuten finnes det flere underholdende moduser, som først og fremst Hunter hvor to usynlige jegere med pil-og-bue skal jakte på 10 Cell-soldater. Hver drepte soldat blir selv en jeger, noe som gjør det stadig vanskeligere for de gjenlevende. De gangene jeg satt igjen som siste soldat, kunne jeg kjenne hjertet banke like høyt som varsellydene som forteller at de usynlige fiendene med varmekamera er like i nærheten. Det finnes selvfølgelig flere moduser som såkalt capture the flag og lignende, og felles for dem alle er at de er uventet underholdende.
Dette er takket være at man tåler veldig mye juling før man må bite i det ekstremt høyoppløste gresset. Det gjør kampene varierte og underholdende, med mulighet for utrolige comebacks og lange streaks. Jeg fant heller ikke noen problemer med såkalte spawn-punkter (områder hvor man dukker opp etter å ha bli drept), noe som ofte kan legge en liten demper på stemningen i mange flerspillere.
Det finnes altså mye potensial i flerspilleren hvis den blir godt håndtert. Legger man til en historie som samler alle trådene, og besvarer alle spørsmålene, så er det ingen tvil om at Crysis 3 er julaften for alle som liker hardkokt action. Spill blir ganske enkelt ikke så mye fetere enn dette. Og blås for all del i Microsoft og Sonys mas om nestegenerasjonsgrafikk, for den er allerede her - og det kan vi takke Crytek for.