Hun ligger ved foten av et fjell... et steinkast fra elven, omgitt av tre koselige skoger. På en klar dag kan du se toppen av hennes høyeste bygning, meglerbyrået Mügel, på flere mils avstand. Hun har det bra i dag. Luften er frisk, de voksne går til jobben og barna sitter på skolebussen for å lære noe nytt. Ved dagens slutt går innbyggerne ut for å handle, og kjøpmennene smiler til lyden av klingene mynt i kassaapparatene. Når natten kommer sover alle trygt i de barnevennlige boligområdene, men i et herskapshus i utkant av byen er det en lampe som fortsatt er tent. Borgermesteren er våken en stund til.
Dette er San Salmonella, og det er min by.
Det har vært vanskelig å skrive ferdig anmeldelsen av Sim City. Ikke på grunn av karakterangst, uferdig kode eller energidrikk på tastaturet. Det har ganske enkelt vært vanskelig å legge fra seg spillingen for å sette igang med å skrive. Engasjementet i rollen som borgermester er for stort, og byen kaller på meg som en elskelig baby - og hvem vil vel forlate den for å skrive en pappablogg?
På samme måte som i de gamle PC- og SNES-versjonene av originalen, så begynner alt i Sim City med noen enkle spatak. Det første skrittet går ut på å få lagt asfalt fra motorveien og inn til min landmasse - som jeg nøye har valgt meg ut. Deretter bestemmer jeg hvor boliger, industrielle og kommerielle områder skal ligge ved å tegne inn grønne, gule og blå soner. Med et kullkraftverk og en vannpumpe begynner det snart å myldre i gatene. Små bagelbutikker dukker opp sammen med små villaer, og det er mer forandring på vei. Enormt mye mer.
Sim City handler som vanlig om å gjøre flere ting på én gang, planlegging og konsekvenstenking. For at byen skal vokse kreves det boliger og arbeidsplasser. Slik vekst drar med seg forurensning og kriminalitet, som igjen krever sykehus og politi. Søppeltømming, kollektivtrafikk, skoler... alt trengs for en levedyktig by. Investeringene koster selvfølgelig penger, og det betyr et passe skattenivå og en voksende mengde skattebetalere.
En by i Sim City er altså et stort puslespill, og alle bitene henger sammen - om ikke direkte sammen, så i hvert fall indirekte. Ta for eksempel formen til simmen Jenny Levander: Hun føler seg syk og skal oppsøke sykehuset. Dette gjenspeiler hvor mye kullosutslipp du har for øyeblikket. Disse hoppene mellom mikro og makro er fascinerende.
Sim City er et spill fullt av skiftende historier og skjebner for ulike borgermestere, og hvis du bygger flere byer vil du se at alle har sine unike fordeler og utfordringer. I San Salmonella har jeg for eksempel brukt altfor mye tid på et helseproblem som oppstod etter noen dager med spilling. Da befolkningen begynte å hoste, valgte jeg å opprette flere klinikker, ett kostbart sykehus og påbygg til disse. Snart innså jeg at jeg hadde begått en klassisk feil som også finnes i virkeligheten. I stedet for å satse på forebygging, blåste jeg nesten alle midlene på å behandle syke. De bakenforliggende årsakene ble oversett. Etter å ha redusert mengden urenheter som ble sluppet ut i drikkevannet, så snudde sykdomstrenden og min by begynte atter å blomstre.
Humoren i Sim City er forsåvidt strålende - på en tørr og lavmælt måte. Navnene på byens næringsbygg (Taco Adjø, Fabrikken Løsemidler og Sylte AS...), og kommentarene fra de enkelte simmene («Jeg setter stekeovnen på 300 grader!») får meg til å le, og jeg blir værende lenger i byen enn jeg først hadde planlagt. Om ikke annet, så for i det minste å få bukt med brannen i ovnmannens villaområde. Advarselen «kjernekraftverkets ansatte er idioter» er fantastisk, og selv i lasteskjermen får jeg... interessante beskjeder om at spillet «genererer bølger med elendighet» og «føyer seg» når den arbeider.
Det er også verdt å nevne at dette er et spill hvor man slipper ting ned på plass, man bygger ikke.
Det jeg elsker med Maxis' spill, er at det alltid finnes mer å gjøre, og alltid et ønske om å gjøre det. Utvider jeg sykehuset med en klinikk, får jeg vite at skolebussene ikke fungerer optimalt. Og når jeg får fart på trafikken igjen, så melder det seg et behov for flere industrisoner. Foruten en haug med påminnelser fra mine rådgivere, har jeg også en del egne prosjekter på gang - som å samle inn nok penger til å erstatte oljekraftverket med noe renere, eller bygge en alarm på taket av brannstasjonen.
Dette kan virke stressende, men ifølge meg er det kun positivt. Det vanedannende opplegget minner om nettrollespillenes ferdighetstre og stadige rom for forbedring.
Sim City byr også på mer konkrete miniutfordringer utover de man lager til seg selv. Nede på bakkenivå kan du for eksempel få vite at en ung bohem har planer om å ha en stor fest, og det «kommer til å bli rotete». Ditt mål er da å samle inn nok søppel i løpet av 24 timer, noe som krever en velfungerende renovasjon. Personlig, morsomt og utfordrende. Belønningen er en bunt med Simkroner, og tro meg når jeg sier at det er nok av steder å plassere dem.
Når jeg for øyeblikket er litt lei av San Salmonellas kravstore medborgere, begir jeg meg ut i periferien hvor jeg kan velge blant flere store landområder til en ny by. Jeg grunnlegger byen Dyngen, og etter en halvtime innser jeg at jeg har startet en slags flerspiller med meg selv. Dyngen har nemlig godt med plass, og jeg slipper ned tre søppelbiler (akkompagnert av summende spyfluer) så fort jeg har fått fart på økonomien. Trange San Salmonella har nemlig et stort avfallsproblem, og nå kan jeg la bilene fra Dyngen ta seg av dette. Vinn, vinn. I hvert fall helt til innbyggerne begynner å klage på lukten i den nye byen.
Det blir enda mer interessant når man innser mulighetene for å dyrke en nisje i byen sin, og dermed få en uerstattelig posisjon i regionen. Du kan skape et ferieparadis med casinoer og parker, eller kjøre på med ikke-bærekraftig utvikling og utvinne alt du kan fra den oljemettede jorda. Det er morsomt å gjøre byttehandler med naboene, og det samme kan sies om å kikke på topplistene på nettet for å se de mest fremgangsrike byene i forskjellige kategorier.
Tilbake i San Salmonella begynner problemene å tårne seg opp. Brannstasjonene og polititet har ikke strøm, så branner og innbrudd herjer byen. Jeg forsøker desperat å slippe ned to billige vindkraftverk for å blåse nytt liv i byen, men jeg kunne like gjerne gidd to pinner mot hverandre. Budsjetttallene er knallrøde. Jeg kan ikke ta opp flere lån. Hadde dette vært virkelig, så ville jeg offentliggjort min avgang og overlatt borgemesterkjedet til noen som var bedre egnet. I stedet begynner jeg å stirre på katastrofeknappen.
Jeg stopper ved knappen merket med stor ødeleggelse. Jeg trekker pusten dypt, markerer et område mellom et sykehus og et populært grillområde hvor en rød skrekkøgle lander og tramper i stykker barnet mitt. Hjertet min brister når beistets ildsprutende kjeft lager kullbiter av simmene mine, men jeg vet at dette er eneste utvei. Det er på tide å begynne på nytt, og denne gangen gjøre det riktig. Og vet der hva? Å begynne med blanke ark er en sann fornøyelse i mine drømmers bysimulator.
Navnet blir Lypsylville, og det er min by.