Metro: Last Light

Utviklerne har snakket mye om det på forhånd, så la oss bare få det unna med én gang. Metro: Last Light, i det minste til PC, er et veldig pent spill. 4A Games har åpenbart investert mye i å skape et eventyr der man stopper opp for å nyte omgivelsene ved jevne mellomrom. For å holde bildeoppdateringen på et akseptabelt nivå måtte beklageligvis undertegnede spille gjennom størsteparten av spillet på medium, men selv med disse innstillingene var det nok å se på. Jeg blir rett og slett nødt til å kjøpe meg et kraftigere grafikkort, slik at jeg kan nyte spill som dette og Crysis 3 slik utviklerne egentlig har tenkt.

Særlig effektene imponerer. 4A Games har klart å skape imponerende lyseffekter uten overdreven bruk av motlys, og når disse gjenspeiles i vann og røyk er det vanskelig å la være å måpe til å begynne med. Teksturene er dessuten høyoppløste og imponerende detaljerte selv med innstillingene på medium, men nå for det være nok grafikksnakk. Dette er ingen kunstanmeldelse, og uansett hva sjefen i Crytek sier skaper ikke det visuelle et godt spill alene.

Mens grafikken får to tomler opp må nemlig resten av spillet nøye seg med én. Dette er på ingen måte et dårlig actionspill, men det er heller ikke banebrytende. Spesielt med tanke på at dette er en oppfølger. Metro: Last Light bygger videre på det unike Metro 2033, et spill som introduserte en oppslukende verden satt til fremtidens Moskva, sett gjennom forfatter Dmitry Glukhovskys øyne. Mens overflaten har blitt rammet og atomkrig, og siden blitt erobret av livsfarlige mutanter, har menneskeheten trukket seg tilbake til de falleferdige undergrunnsbanene. Her sliter vanlige folk med å overleve hverdagen, mens personene med makten er godt igang med å gjenta feilene som førte til den skjebnesvangre atomkrigen.

Det er en utrolig spennende setting, både med tanke på historien og miljøene. Jeg vil ikke røpe så mye om handlingen, men jeg kan fortelle at den fortsetter der den dystreste av originalens to potensielle utfall sluttet. De mellommenneskelige forholdene under jorda har dessuten fått enda større spillerom enn tidligere.

Symbolikken er nemlig en vesentlig del av historien i Metro: Last Light. Handlingen tar for seg menneskehetens nådeløse natur. Den tar for seg hvordan vi mennesker er de verste monstrene. Hvordan vi gjentar de samme feilene i alle settinger. Meningsløse kriger basert på religion eller ideologi og radikale løsninger som rakettangrep i en verden vi allerede har ødelagt. Jeg liker veldig godt det utviklerne prøver å formidle, selv om symbolikken til tider blir overtydelig. Jeg skjønner budskapet 4A Games, dere trenger ikke presse det opp i ansiktet mitt.

Settingen er ikke desto mindre oppslukende. Mellom actiondelene får man besøke uhyre detaljerte landsbyer dypt under overflaten. De er fulle fulle av liv og røre. Kjøpmenn selger mat og ammunisjon, mens barna leker i gatene. Rundt hjørnet finner man bordellet og baren, og det eneste stedet der nazistene og kommunistene kommer overrens. Tar man turen til overflaten må man takle livsfarlige mutanter av varierende størrelse, og en atmosfære som krever bruk av gassmaske til enhver tid. Samtidig er det i hovedsak det visuelle som skiller Last Light fra forløperen. Både over og under bakken.

Vi har nemlig allerede opplevd ruinene av Moskva på overflaten, og vi har allerede sneket oss rundt i skyggene i undergrunnen. Last Light har nok av strenger å spille på, men instrumentet er det samme som før. Man bruker fortsatt millitærammunisjon som valuta, og man bruker fortsatt kompass og lighter til å navigere seg rundt. 4A Games har ikke gjort nok for å distansere oppfølgeren fra originalen, hvis man ser bort fra grafikken. Skytefølelsen er strammere og sniking i skyggen er mer effektivt, men fiendene du møter, enten de er mutanter, nazister eller kommunister, er fortsatt stokk dumme. Det er ingen nevneverdige nyheter å finne, selv om Last Light er mer underholdene enn forgjengeren på de aller fleste områder.

Personene du møter har fortsatt tung aksent på engelskuttalen, og de er ikke uten sin sjarm, men de klarer likevel aldri å hviske ut følelsen av at du spiller et spill. Det hjelper ikke at rommet du står i er nærmest fotorealistisk, hvis to replikker som åpenbart skal avbryte hverandre kommer med to sekunders mellomrom. Historien i Last Light er tidvis gripende og interessant, men man finner samtidig seksjoner som er gammeldagse og statiske. Jeg savner dynamikken man finner i de aller beste spillene, mens jeg observerer en datastyrt medhjelper posisjonere seg for å aktivere en bryter.

Hvis du likte det originale Metro 2033, vil du utvilsomt like Metro: Last Light. 4A Games forteller en mer personlig fortelling som gir deg svar på spørsmålene du måtte ha etter originalen, og settingen er minst like oppslukende som den var forrige gang. Dessuten er det mye penere å se på. Hvis du derimot ikke falt for Metro 2033, vil ikke Metro: Last Light overbevise deg, på tross av fantastiske røykeffekter. Spillet er rett og slett ikke på høyde med de største perlene i skyespillsjangeren, og du finner ingen vesentlige nyheter sett i forhold til originalen. Bortsett fra grafikken da.

Anmeldelsen er basert på PC-versjonen. Testsystem: i5-760 @ 3,2 GHz, 8 GB RAM, MSI Radeon HD 6850 1 GB.