Project X Zone

Hva får man hvis Sega, Capcom og Namco Bandai går sammen om å lage et spill? Man får en actionspekket kavalkade med over 60 kjente og ukjente figurer fra diverese spillserier, som sammen reiser på tvers gjennom tid og rom for å banke gørra ut av slemminger. Omtrent slik kan man oppsummere crossoverspillet Project X Zone til 3DS.

Forestill deg at en gjenstand kalt portalsteinen blir stjålet. Denne kaster verden ut i ubalanse, og forårsaker at portaler åpner seg på kryss og tvers av tid og rom. På denne måten møtes rollefigurer fra en rekke spillserier, og sammen må de samarbeide både for å komme hjem og bekjempe slemmingene som står bak ugjerningene. Historien gir absolutt null mening, og uansett er det ikke ment at spillet skal presentere seg som dypt. Til gjengjeld har spillet mer enn nok av sjarm, humor og glimt i øyet. Det er klart at når rollefigurer fra vidt forskjellige serier møtes, er det nødt til å skape noen komiske situasjoner.

Selskapene har ikke spart på kruttet, og i Project X Zone har man intet mindre enn 60 spillbare figurer. 40 av dem er hovedfigurer som kjemper sammen to og to, mens de resterende 20 er såkalte støttespillere man kan påkalle under en kamp. Figurenes særpreg er godt ivaretatt: Mens Ryu fra Street Fighter for eksempel bruker signaturangrepet Hadouken, vil Frank West fra Dead Rising kaste gjenstander man vanligvis finner på et handlesenter på fienden.

Mange vil kjenne figurene fra spillserier som Street Fighter, Virtua Fighter, Tekken, Resident Evil, Devil May Cry, Valkyria Chronicles og Mega Man X, mens serier som Sakura Wars, Endless Frontier, Shining Force og God Eater er nok ukjent for de fleste spillere på våre breddegrader. Man har endatil inkludert John McClane-klonen Bruno Delinger fra Dynamite Cop (har du spilt dette spillet, blir jeg faktisk imponert), så her har man gravd dypt i arkivet. Spillet nytes absolutt best jo flere av rollefigurene man har et forhold til fra før - dette er definitivt et spill ment for fansen, ikke for grønnskollinger. Likevel tviler jeg på at noen europeiske spillere vil kjenne igjen alle figurene, ettersom enkelte av seriene aldri så dagens lys i Europa.

Det er lett å tenke at når de tre selskapene går sammen for å lage et spill hvor figurer fra forskjellige serier møter hverandre, hadde det vært både lett og fristende å plagiere lignende konsepter. Hvorfor ikke bare blåkopiere Dissidia: Final Fantasy-spillene eller Super Smash Bros.-serien, slik Sony gjorde med fjorårets Playstation All-Stars Battle Royale? Heldigvis står Project X Zone støtt på egne bein.

Spillet er vanskelig å sette i bås, men kan beskrives som et strategisk turbasert action-rollespill. Spillets struktur består av to hoveddeler. I den taktiske delen har man oversikt over en slagmark hentet fra en eller annen spillserie. Her beveger man de forskjellige rollefigur-parene i tur og orden, ikke helt ulikt spill som Final Fantasy Tactics eller Tactics Ogre: Let Us Cling Together. Når venn møter fiende, går man over i den todimensjonale kampmodulen. Her velger man hvilke komboer som skal utføres, så ser man på mens heltene gir skurkene grisedeng og tallene hagler på skjermen. Har du plassert deg gunstig på kartet i nærheten av et annet par, kan du tilkalle dem i løpet av kampsekvensen for å yte ekstra skade. Dersom måleren nederst på skjermen bikker 100 %, kan du utløse en kraftig superkombo med lekne animasjoner på kjøpet. Timing er viktig for å kunne levere mest mulig skade, som igjen gir mer erfaringspoeng.

Project X Zone kjører med andre ord sin helt egen greie. At spillet sliter med å finne ut hva denne greia egentlig skal være, er også spillets hovedproblem. Spillet forsøker å være litt av alt, og er derfor verken fugl eller fisk. Samtidig vet jeg ikke om spillet er den beste flyvefisken heller. Den strategiske delen tilbyr verken dybde eller variasjon slik Fire Emblem: Awakening gjør, og til rollespill å være er spillet enda mer lineært enn Final Fantasy XIII. Her savnes en mer blankpolert formel.

En annen stor ulempe med spillet er at opplæringsdelen stinker. Mange vil spille de første timene, ergre seg over forvirrende spillmekanikk og legge det hele fra seg. Dette er synd, for en dårlig opplæringsdel burde ikke ødelegge for et spill som blir bedre jo mer man spiller det.

Manglende polering og dårlig opplæring til tross: Project X Zone er utmerket underholdning på sommerens lange bilturer, men karakteren forutsetter at du har et forhold til i hvert fall noen av rollefigurene på forhånd. Spillet er litt som en typisk sommer-blockbuster fra Hollywood: Historien er ikke mye å skryte av, og sluttresultatet kunne nok vært bedre, men det kan fremdeles være svært underholdende. Og noen ganger er det akkurat hva man trenger.